Interaktivitet med kunstnerisk dimensjon




Chris Haughtons billedbøker sier noe om hvilke muligheter som åpner seg når man opererer med et vidt og inkluderende litteraturbegrep.

Det er en utbredt oppfatning blant norske illustratører at de store norske bokforlagene mangler redaktører med visuell kompetanse, og at dette har en negativ effekt på produksjonen av billedbøker og tegneserier. Mangelen på visuell forståelse forklares med at et overveldende flertall av norske forlagsansatte har litteraturbakgrunn, og at de dermed har en tendens til å se bilder som illustrasjoner og utbroderinger av teksten snarere enn et selvstendig kommunikasjonsverktøy med sin egen syntaks og diskurs. Denne situasjonsbeskrivelsen bygger på et skrøpelig anekdotisk premiss – kreative mennesker som ikke når fram med prosjektene sine, er ikke nødvendigvis de beste tidsvitnene – men ettersom denne tendensen til å lese billedbøker ut fra en litteraturkontekst er noe forlag, publikum og kritikere har til felles, er problemstillingen likevel relevant.

At billedbokas klassifikasjon som litteratur først og fremst skyldes selve bokformatet er noe som blir åpenbart når man leser Chris Haughtons Hvor er mammaen min?, Shh! Vi har en plan, Åh nei, Fido! og God natt alle sammen. Dette skyldes ikke bare at Haughton er en utpreget visuell forteller som er sparsommelig med ordene og regelmessig benytter seg av virkemidler fra tegneserienes verden: Bøkene hans er nemlig fulle av gjentakelser og enkle rytmiske strukturer som skaper et inntrykk av at dette er tekster (i ordets bredeste forstand) som først kommer til sin rett når de framføres av voksne og barn sammen, som en mellomting mellom allsang og et betryggende god natt-ritual.

Det er først og fremst bokformatet som gjør at billedboka klassifiseres som litteratur, noe som blir åpenbart i møte med Chris Haughtons bøker, i følge skribenten. Foto: Fortellerforlaget

Call-and-response-øvelser

Haughtons visuelle uttrykk preges av enkle former og flate farger, og fargeprofilen og det faktum at formene er bygget opp rundt flater snarere enn en konturstrek, trekker linjer til 60- og 70-tallets illustrasjonskunst. Samtidig er det tydelig at bildene er laget ved hjelp av digitale hjelpemidler, og inspirasjonen fra animasjonsfilm, dataspill og app-basert underholdning skinner gjennom i komposisjonene og fortellerspråket.

Sidene inneholder lite tekst, som regel bare en håndfull ord, og dermed er det bildene – som barna leser like godt som de voksne – som kommuniserer de viktigste plottpoengene. Haughtons tegninger er likevel ikke av typen man blir sittende og studere, til det er stilen for lite detaljert og motivene for entydige, og en voksen person som leser alene, pløyer lett gjennom de fire bøkene Fortellerforlaget til nå har utgitt på norsk, i løpet av et kvarter. Likevel får man ikke følelsen av at bøkene er dårlig valuta for pengene: Det er åpenbart at disse fortellingene er komponert for å leses – eller kanskje rettere sagt fremføres – gjentatte ganger, og at man har å gjøre med en type brukskunst hvor innholdet skifter betydning og funksjon over tid.

Haughtons bøker er rettet mot et ungt publikum[1], og selv en barnløs 33-åring som undertegnede forstår instinktivt hvor det er meningen at barna skal stemme i, og hvor de skal foregripe begivenhetenes gang ved å utbasunere nøkkelreplikker før de voksne rekker å uttale dem. På samme måte som en sangbok først realiseres når sangene framføres, er dette bøker som først virkelig kommer til sin rett når de leses av voksne og barn sammen, som en slags call-and-response-øvelse som utvikler seg i takt med at man stadig blir mer fortrolig med fortellingene.

 

På samme måte som en sangbok først realiseres når sangene framføres, er dette bøker som først virkelig kommer til sin rett når de leses av voksne og barn sammen.

Åh nei, Fido! er den mest kunstnerisk interessante boka, i følge skribenten. Foto: Fortellerforlaget

Vi har å gjøre med en type relasjonell estetikk hvor både det performative og det pedagogiske står i sentrum.

Billedboka som kollektivt ritual

Det mest interessante aspektet ved Haughtons arbeid er altså ikke det som sorterer inn under litteratur eller tegnekunst, men bøkenes funksjon som utgangspunkt for en nærmest rituell kollektiv aktivitet. Altså har vi å gjøre med en type relasjonell estetikk hvor både det performative og det pedagogiske står i sentrum. Haughton har da også utstyrt bøkene med sitater av Daniel Defoe («Vi får aldri virkelig vite hvordan vi har det før vi blir vist det motsatte. Vi vet heller ikke å verdsette det vi liker, bare begjæret etter det») og den gamle greske vasemaleren Epiktetos («Frihet oppnås ikke ved å følge begjæret, men ved å fjerne det … Ingen er fri som ikke mestrer seg selv»), som understreker hans pedagogiske ambisjoner.

Sistnevnte fungerer som et etterord for Åh nei, Fido!, som er den mest kunstnerisk interessante av bøkene Fortellerforlaget har gitt ut. Boka handler om hunden Fido som etterlates hjemme alene av sin eier Laffen, med streng formaning om å oppføre seg bra, men som likevel overmannes av sine basale drifter, og ender opp med å grave opp blomsterbedet, jage katten og spise opp bløtkaka til matfar. Fidos indre kamp skildres ved hjelp av forutsigbare gjentakelser – «Hva vil Fido gjøre?»/«Åh nei, Fido!» – før han går i seg selv, og tøyler sine instinkter i møte med de samme fristelsene når han senere går tur med eieren. Boka ender med at Fido konfronteres med en aldeles uimotståelig – og fullstendig ubevoktet – søppelkasse, og spørsmålet «Hva vil Fido gjøre?» blir dermed hengende i lufta til neste gang.

Det er i slike dydsetiske problemstillinger, som barna med de voksnes hjelp kan filosofere videre over etter endt lesning, at interaktiviteten og leken får en kunstnerisk dimensjon snarere enn bare en sosial og kommersiell. Til sammenligning har Hvor er mammaen min? og God natt alle sammen en mer sentimental og betryggende tone, mens Shh! Vi har en plan ikke makter å artikulere sine spørsmål om gruppepress og bruk av vold og tvang på en måte som inviterer publikum inn i problemstillingen.

Konstruert for å engasjere

Haughton er naturligvis ikke alene om å operere ut fra en slik forståelse av billedbokas funksjon, men hans enkle og ordknappe uttrykk gjør det lett å få øye på bøkenes indre mekanikk. Hvor er mammaen min?, Shh! Vi har en plan, Åh nei, Fido! og God natt alle sammen forteller historier som er konstruert for å tjene som utgangspunkt for en interaktiv lek, og med sitt visuelle fortellerspråk har bøkene vel så mye til felles med tegneserier og bruksanvisninger som med tradisjonell litteratur.

Siden vi har å gjøre med fysiske bøker, begrenser interaktiviteten seg naturlig nok til framføringen av historiene, men Haughton har også arbeidet med skjermbaserte prosjekter hvor publikum kan gripe direkte inn i bildene og påvirke historiens gang. Og når denne overgangen framstår som en naturlig videreutvikling av billedbøkene, er det nettopp fordi den digitale teknologien gjør det mulig å videreutvikle aspekter av arbeidet hans som begrenses av papirboka som format.

Chris Haughtons bøker kunne vanskelig blitt til uten en redaktør som forstår at en billedbok er mer enn en illustrert historie, men siden Haughton er irsk, og bøkene opprinnelig er utgitt av det britiske forlaget Walker Books, sier de lite om ståa i norsk bokbransje. Det de derimot sier noe om, er hvilke muligheter som åpner seg når man opererer med et vidt og inkluderende litteraturbegrep. Skjønt – med tanke på den intuitive forståelsen selv svært små barn utviser i møte med nettbrett og smarttelefoner – kan man spørre seg hvor mye lenger denne typen visuelle fortellinger kommer til å være tilknyttet litteraturfeltet og den fysiske boka.

 

[1] Ifølge forlagets nettsider er Shh! Vi har en plan rettet mot aldersgruppen 0–3 år, og Hvor er mammaen min og Åh nei, Fido! 2–7, mens Haughton selv har uttalt at hovedmålgruppen hans er 2–4-åringer.

 

Barnebokkritikk inviterer til kritikerseminaret «Strek i tegningen» 21. oktober, som handler om visualitet i barnebøker. Les mer om seminaret her.

God natt alle sammen kommer i bokhandelen i løpet av september. Foto: Fortellerforlaget.