Ikke bare tradisjonell julekos




De nye fortellingene i Under mistelteinen. Tolv julehistorier er mye mer enn myk julekos foran peisen. De viser at det ikke bare er gjentatte tradisjoner som kan gi julestemning.

Hva vil vi ha i jula? Det som kjennetegner denne tiden for mange, er tradisjonene, og et ønske om å gjenkalle stemningen fra året før, og året før der igjen.

Dette illustreres også i årets juleutgivelser for barn og unge på de største forlagene: Cappelen Damm går for en nyutgivelse av en samling med Astrid Lindgrens julefortellinger. Aschehoug satser på en juletittel i en allerede etablert bokserie, nemlig Jo Nesbøs Kan Doktor Proktor redde jula?

Ingen av disse utgivelsene kan sies å være spesielt dristige: Begge kan regne med godt salg.

Gyldendals Under mistelteinen. Tolv julehistorier representerer et bemerkelsesverdig redaksjonelt valg i førjulstiden. Til nå er den også forbigått i stillhet. Det er det ingen grunn til. Under mistelteinen er skrevet av anerkjente og etablerte amerikanske ungdomsbokforfattere, og inneholder tolv medrivende fortellinger om ungdom, for ungdom. Kanskje går vi faktisk glipp av nye stemmer dersom vi tviholder for hardt på julas tradisjoner?

Likevel spiller markedsføringen på tradisjonell julekos: «Hvis du elsker julefortellinger, julefilmer og julespesialepisoder av yndlingsseriene dine, vil du elske Under mistelteinen. […] Det er bare å finne fram pleddet, fyre opp i peisen, og forsvinne i boka – deiligere enn julekaker og julegløgg til sammen!», som om bokas viktigste funksjon er å fungere som julestemnings-skaper.

Jeg mener Under mistelteinen er mer enn det.

Følg Periskop på Facebook og få med deg debatten om kunst for barn og unge.

Under mistelteinen. Tolv julehistorier


Originalens tittel: My true love gave to me (2014)
Redaktør: Stephanie Perkins
Oversatt fra engelsk av John Grande
Gyldendal forlag
Årstall: 2016
Med bidrag fra: Holly Black, Ally Carter, Matt de la Peña, Gayle Forman, Jenny Han, David Levithan, Kelly Link, Myra McEntire, Stephanie Perkins, Rainbow Rowell, Laini Taylor, Kiersten White

Personlige historier med jula som klangbunn

Under mistelteinen gjenskaper ikke tradisjon og nostalgi med sine julehistorier. Men jula er likevel helt sentral i alle fortellingene: Selv om de ikke nødvendigvis tematiserer jula direkte, er alle i tid lagt rundt jula. Det gjør at nettopp forventningene danner et viktig bakteppe for hovedpersonene, og bidrar til å forsterke den outsider-rollen de gjerne har.

Nettopp følelsen av å ikke høre til, kan nemlig sies å være fellesnevneren som binder historiene sammen. Vi beveger oss fra knallhard realisme til magisk forestillingsverden befolket av både alver og nisser. Men uansett er det grunnleggende problemet at hovedpersonen ikke hører til.

«Engler i snøen» er den historien som gjorde sterkest inntrykk på meg. Når den unge studenten er langt hjemmefra, ikke kommer hjem til jul, og verken har penger eller det er mat i kjøleskapet i den overdådige leiligheten i et av New Yorks luksusstrøk som han får låne mot å passe katten, blir ensomheten og sulten enda mer påtrengende. Jula handler jo blant annet om å være sammen med familien, om tradisjoner, tilhørighet og fellesskap. Heldigvis dukker en nabojente opp – en usedvanlig vakker en, selvsagt. Og derfra er det hele ganske forutsigbart.

Nettopp forventningene danner et viktig bakteppe for hovedpersonene, og bidrar til å forsterke den outsider-rollen de gjerne har.

Foto: Gyldendal

Happy endings, men ikke banalt

Dette mønsteret – at hovedpersonen er forelsket, og til sist også får napp hos den utvalgte – er gjennomgående i historiene. Men hovedpersonene ofte har en distanse til egen tilværelse som gir rom for treffende betraktninger både om seg selv og andre.

Dermed blir historiene verken banale eller flate, selv om de som regel ender med et kyss. Det vitner om forfatternes evne til effektivt å etablere personer og konflikter. Til tross for fortellingenes begrensede format, blir leseren godt kjent med hovedpersonene.

Selv ville jeg bare vite mer – ja, hvordan vil det egentlig gå med dem? For eksempel med jenta som kysset juletreselgeren hjemme i leiligheten i Stephanie Perkins «Det er et jólemirakel, Baltus Brun!»? Hva ville reaksjonen til moren hennes bli, når hun kommer hjem fra nattskiftet til en leilighet som omsider ligner et hjem, klart for julefeiring, etter å ha vært full av flytteesker et helt år?

Det er kun sjelden det blir for enkelt. Bare i Gayle Formans «Hva faen har du gjort, Sophie Roth» får jeg en beklemmende følelse av at fortelleren er overtydelig: «Hun flørtet litt med ham» (s. 211). Dette har ungdomsleseren utvilsomt forstått for lenge siden. Myra McEntire gjør det bedre i «Jesusbarnet på Rodeo», der hun istedenfor å fortelle leseren at det flørtes, viser hvordan flørten foregår og hvordan den også overrasker hovedpersonen: «Jeg kjente at jeg rødmet. Jeg rødmet aldri» (s. 244).

Forfatterne viser leseren tillit, en forutsetning for at man engasjerer seg i karakterene – enten man er ungdoms- eller voksenleser. I noen av historiene sitter leseren dessuten igjen med uløste spørsmål, som for eksempel i Kelly Links «Fruen og reven», der hovedpersonen innleder et ordløst forhold til en mystisk mann som dukker opp når det snør. At vi ikke blir servert alle svar, er en styrke i flere av historiene.

Jule-effekten forsterker virkelighetens utilstrekkelighet

Under mistelteinen vitner om at forfatterne har et genuint ønske om å tilby ungdom også noe annet enn den tradisjonelle julestemningen.

At jula er tett knyttet til tradisjoner, betyr ikke at vi ikke forholder oss til dem med våre egne liv som referansepunkt, i vår egen samtidskultur. Under mistelteinen tar nettopp denne spenningen på alvor. Historiene handler på ulike måter om å finne sin plass i en kaotisk tilværelse. Slik tar boka på mange måter pulsen på ungdoms moderne utfordringer.

Julehøytiden, med alle sine forventninger og tradisjoner knyttet til seg, fungerer i denne sammenhengen som et effektivt litterært virkemiddel: Den tydeliggjør behovet for å høre til – og forsterker kontrastene når livet ikke er slik man håper.

Julehøytiden, med alle sine forventninger og tradisjoner knyttet til seg, fungerer i denne sammenhengen som et effektivt litterært virkemiddel. Den tydeliggjør behovet for å høre til – og forsterker kontrastene når livet ikke er slik man håper.