Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Komplekse og forenklede framtidslandskap

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

onsdag, 20 november 2013

To av årets forestillinger under MINI MIDI MAXI-festivalen berører klima og miljø som tema. Ingen av dem er utformet som eksplisitte barneteaterforestillinger, men treffer et bredt spekter av barn, unge og voksne.

↑ Foto: Weeping Spoon Productions

«The Adventures of Alvin Sputnik: Deep Sea Explorer» av Tim Watts og «Skitne vinger» av og med David Zuazola er begge soloforestillinger i figurteatersjangeren. Forestillingene er vidt forskjellige i tilnærming, profil og visuell utforming, men deler det at klimaspørsmålet figurerer som et bakteppe for handlingen.

Hos Watts har havet svelget nesten all landjord, med unntak av noen få øyer med ensomme hus, mens vi i Zuazola’s verden holder oss på landjorden, der siste rest av liv på jorden holder til i en by bygget av søppel. Som soloprosjekter stiller de høye krav til skuespilleren på scenen, men med prisvinnende kunstnere bak begge prosjektene er det naturlig at forventingene er høye fra festivalens og publikums side. Innfrir de?

Fakta


«The Adventures of Alvin Sputnik: Deep Sea Explorer»

Weeping Spoon Productions

Regi: Tim Watts

På scenen: St John Cowcher

Kreativ rådgiver: Arielle Gray

Teknisk rådgiver: Chris Isaacs

Produsent: Perth Theatre Company

MINI MIDI MAXI, Cornerteatret, Bergen

……

«Skitne vinger»

David Zuazola Puppets Company

Av og med: David Zuazola

MINI MIDI MAXI, Klokkeklang, Grieghallen

Sjarmøretappe til havets bunn

«Alvin Sputnik» er en sjarmøretappe av en forestilling, fullastet med varme, humor, melankoli og alvor. Idet publikum kommer inn på scenen, sitter allerede skuespiller St John Cowcher på scenen og spiller musikk fra stykket over lydanlegget. Han smiler til mange av barna, sier hei, og venter tålmodig på at alle skal få satt seg. Stykket er altså i gang før det har begynt, for Cowchers sjarmerende fremtoning er et bærende element gjennom hele forestillingen. Han synger, spiller ukulele, forteller og fører Alvin i hans forskjellige fremtoninger som hånddukke, miniatyrfigur og animasjon, og lar vekslingen mellom de ulike regigrepene flyte nesten av seg selv.

Historien foregår i en verden under vann. Alvins kone dør, og Alvin selv klarer ikke å stanse sjelen hennes fra å reise ned i havdypet. Uten noe annet å leve for, lar han seg ikke be to ganger når han hører at verdens hovedkvarter «Earth HQ» trenger modige mennesker til et oppdrag som skal redde verden. Oppdraget er å dykke ned til den dypeste havbunnen for å finne en lomme med oksygen og liv som han kan ta med seg opp igjen, slik at menneskene kan ha en framtid før de siste øyene slukes av havet. Alvin, som ikke har noe annet ønske enn å komme nærmere sin kones sjel i underverdenen, kaster seg ut i dypet.

Foto: Weeping Spoon Productions

Ikledt en hvit dykkerdrakt er lille Alvin en hvit sirkel av lys midt i det store havet, en strektegnet verden som er lagt under vann av klimaendringene. Vi får bli med ham på en tidvis skummel, tidvis humoristisk ferd nedover, og det er en visuell fest å se de enkle grepene som veves sammen og fanger oppmerksomheten til de vel 200 ungdommene i salen gjennom hele stykket.

Lykkelig slutt, dyster historie

Det er ikke rart at «Alvin» har fått fantastiske kritikker og vunnet flere priser de siste årene. Det visuelle er både egenartet og betagende, og vekslingen mellom spillestiler gir stykket smidighet og variasjon. Men bak den rørende kjærlighetshistorien må jeg spørre meg selv hva budskapet i fortellingen er. Alvin er en dypt menneskelig figur, men det er ikke ansvarsfølelse for menneskeheten som motiverer ham; det er rett og slett kjærlighetssorg som gjør at han påtar seg dette kamikaze-oppdraget under havet. Slik sett er det en ganske dyster historie om verden og framtiden vi får presentert, selv om forestillingen har en lykkelig slutt. I understrekingen av at vi trenger en helt for å redde verden, reduseres vi andre til passive tilskuere. Hvis det ikke da er Alvin som er handlingslammet inntil løsningen (oppdraget) byr seg fra høyere hold? Uansett oppfordrer ikke dette til noen nevneverdig aktivitet, eller ansvar, for oss andre som verken er helter eller myndigheter.

Tross denne innvendingen må jeg innrømme at også jeg er rimelig betatt av den søte figuren som danser foran publikum i ulike størrelser og skikkelser, og som i en varmere og våtere verden ikke har noe særlig å leve for, utenom et siste oppdrag for menneskeheten. Kreativt og lettbeint, men dyktig og profesjonelt gjennomført, er «Alvin Sputnik» en forestilling som underholder og opptar: en visuell fest om troen på den evige kjærligheten.

En verden av søppel

Der Cowchers sceneankomst er velregissert og avslappet, bruker Zuazola i «Skitne vinger» mer improviserte metoder for å få sitt publikum klart for forestilling. Han ønsker vi skal være komfortable, og oppfordrer oss til å komme nærmere. Etter at vi har flyttet litt på stolene og justert oss, ser han fornøyd ut. Alt er klart. «Bare én ting til: er det noen som er sultne?» Ikke mange sekundene etterpå har han tryllet frem en brun papirpose med epler, klementiner og melkesjokolade, som noen heldige barn på første rad får nyte godt av. Så slukkes lysene, og forestillingen er i gang.

Foto: David Zuazolas Puppets Company

«Skitne vinger» er en fortelling fra Søppelbyen, et samfunn som oppsto etter at nesten alt liv på jorden var utryddet. Det drives av en form for strøm bygget på en teknologi kalt EGO, som sameksister med alt gjenværende liv på jorden. Livet her er fjernt fra både åpne landskap og fruktbar jord, og kan gi assosiasjoner både til «The Matrix», «Brave New World» og andre post-apokalyptiske verk. Et jentebarn blir født inn i denne verdenen, og ingen kan si om hun er en engel eller en demon. Er hun redningen for denne lille byen som er det eneste gjenværende samfunnet i verden, eller er det tvert i mot et forvarsel om undergang? Den gamle Mr. Gentleman tar på seg oppdraget å oppdra jenten til hun er 16 år, når det vil vise seg om hun er demon eller engel.

Dette er begynnelsen på en historie med mange lag, som foregår i et univers Zuazola har bygget av gammelt avfall. Han har skrudd det sammen på det mest finurlige vis, og navigerer mellom de forskjellige elementene med den største selvfølgelighet og selvsikkerhet. Slik har han gjort seg selv til en del av universet han har bygget. Lysbrytere klikkes av og på, og et vell av forskjellige karakterer bringes til live gjennom høykonsentrert dukkeføring der vinger flagrer, hoder nikker, og dukkemakeren noen ganger tar del i samspillet som aktør.

Snakker ulike språk

Historien, som begynner enkelt, utvikler seg etter hvert til en kompleks og intrikat affære der stadig nye ess og jokere hopper ut og passer inn i en indre logikk som ikke er opplagt for publikum. Jenten gror vinger, men kan ikke fly. Vingene skal byttes, og her ligger det hint av tanker rundt genmanipulasjon og en nesten frankensteinsk modifikasjon av mennesket. Det er mye tekst som driver historien fremover, men Zuazola retter oppmerksomheten mer mot maskineriet enn han konsentrerer seg om å formidle hva som foregår. I tillegg snakker han engelsk med en aksent som ikke alltid er enkel å forstå for norske ører – spesielt ikke for barna. Her kunne man med fordel valgt en modell med teksting eller norsk voice-over, slik som i festivalforestillingen «Den glade prinsen» av La Balfuda, for jeg er sikker på at også denne forestillingen flyter bedre og lettere på originalspråket.

Uavhengig av om man forstår ordene, gir scenebildene som dannes mye rom for fantasien. De minste vil derfor kunne få vel så mye ut av denne forestillingen som eldre barn og voksne. Noen av de fineste bildene er når dukkene beveger seg i sakte modus, og konsentrasjonen lyser av ansiktet til dukkemesteren. Musikken bygger opp under dramatikk og markerer roligere partier, og det er mye rom for å dikte sin egen historie. Kanskje er dette meningen, eller like greit, for selv vi som forstår ordene sliter med å henge med på den røde tråden. Den komplekse historien slutter uten at alle karakterene som introduseres finner sin plass, og i den brå avslutningen er det flere tråder som ikke tas opp eller knyttes sammen.

Foto: David Zuazolas Puppets Company

Der «Alvin Sputnik» treffer publikum med glimt i øyet og en tydelig vektlagt formidling, er det ikke like enkelt å komme inn i det universet Zuazola har skapt. Dette er hans selvkonstruerte fantasiverden, og ofte føles bevegelsene, handlingen og ordene interne. Var hun en engel eller en demon – eller kanskje en engel som ble ødelagt av at andre la planer for hvem hun var og skulle bli? Hva betyr dette for de gjenværende innbyggerne i Søppelbyen? På slutten er det ingen klare svar, kun et skilt med et sentralt teaterspørsmål: «The end?». Idet jeg forlater salen, er jeg slett ikke sikker verken på hva som var påbegynt eller hvor det endte.

Åpne spørsmål

Slik er både «Alvin Sputnik» og «Skitne vinger» forestillinger som omhandler miljøspørsmål, først og fremst ved å være lagt til en mulig framtidsverden. Ingen av dem er særlig oppløftende i sine utsikter om klimaets framtid, noe som gjerne er realistisk, med tanke på effektene klimaendringene sannsynligvis vil medføre. Det handler likevel ikke om klimaet som sådan, men om menneskene i denne framtidens verden, og om hvordan de vil leve og oppføre seg der. I «Alvin Sputnik» er både enden og allting godt fordi mennesket faktisk klarer å berge sin egen eksistens, mens det i «Skitne vinger» er mer uklart om det finnes lys i enden av tunellen. Slik kan man tenke seg at prosjektene springer ut fra en nysgjerrighet som har blitt til eventyrlig teater, selv om jeg mener at kunstnerne hadde hatt godt av å tenke gjennom hva de egentlig formidler gjennom sine respektive forestillinger. Kunst er både underholdning og formidling, og en burde forvente et reflektert forhold til dette når kritikerrost og prisvinnende scenekunst berører så viktige tema som disse.


Stikkord:
· ·