Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kristofer Grønskag: – Jeg henter ofte inspirasjon fra virkeligheten, fordi virkeligheten er så utrolig rar

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

mandag 7. januar 2019

– Teaterteksten må være med på at den inngår i en rekke elementer i teateret. Teksten er ikke nødvendigvis det førende elementet, mener Kristofer Grønskag.

↑ Kristofer Grønskag. Foto: Privat.

Periskop har snakket med den prisvinnende dramatikeren Kristofer Grønskag, som er en av de mest erfarne og spilte samtidsdramatikerne vi har i Norge. Grønskag har en fartstid på over ti år, og har skrevet stykker for både voksne og barn, som er oversatt til flere språk. Stykkene settes opp over hele verden – fra Det Norske Teateret, til Danmark, London og New York, bare de siste par årene. Grønskag har også fått flere internasjonale priser og utmerkelser.

Kristofer Grønskag


  • Nominert til Ibsenprisen 2018 med Å telle til null.
  • Vinner av Jugendtheaterpreis Baden-Württemberg 2018 med Satellitter på himmelen.
  • Vinner av Nordic Radio Drama Prize 2017 med Den elskede. Produsert av NRK Radioteateret.
  • Norsk deltaker i European Writers Lab 2014-2015.
  • Husdramatiker ved Dramatikkens hus i Oslo 2014 og 2015.
  • Vinner avAmsterdam Fringe Bronze Award 2012 med den nederlandske oversettelsen av  Den elskede.
  • Én avvinnerne av Det Norske Teatret og Samlagets manuskonkurranse 2009 med  Memento Mori.
  • (kilde: kristofergronskag.wordpress.com)

Periskop: Hvorfor valgte du å skrive dramatikk? Og hva tenker du om forskjellen på å skrive drama og andre typer tekster?

Kristofer Grønskag: Valget om å skrive dramatikk er nok over tid en blanding mellom tilfeldigheter og bevisste valg. Men akkurat nå så fascineres jeg over elementet av åpenhet i både dramatikk og teater. En teatertekst møtes først av en leser, deretter (ofte) av et kollektiv av kunstnere som skaper et scenisk materiale. Deretter møter dette publikum. Den åpenheten, og de mulighetene som ligger i denne prosessen er spennende. Særskilt når man skriver tekster for barn og unge så kommer dette i spill. Her skal man som dramatiker skrive en tekst som skal inspirere en (som oftest) voksen leser til å ha lyst til å lage noe for barn eller unge. Det at teaterteksten gjennom denne prosessen kan gjennomgå en fullstendig forvandling, bli noe helt annet, det inspirerer meg. Og til slutt; å sitte i et rom sammen med et publikum for å se det ferdige resultatet, det er en hendelse som alltid virker både forlokkende og skremmende. Men heldigvis hakket mer forlokkende enn skremmende.

P: Hva ønsker du å oppnå med det du skriver?

KG: Jeg tenker egentlig sjelden på hva jeg vil oppnå, fordi det ligger litt for nært en formålstenkning. For meg er det snarere snakk om å gi et bud på noe som kan inspirere, åpne opp og utforske nye refleksjonsmåter og –områder. Jeg tror det finnes et utall måter å forstå og oppleve noe på. En slik erkjennelse åpner opp for teateret både i form og innhold. Slik må også teaterteksten være med på muligheten om at den inngår i en rekke elementer i teateret, og at teksten ikke nødvendigvis er det førende elementet. Jeg ønsker å skrive tekster for barn og ungdom som inspirerer til lek, utforskning, refleksjon, men som samtidig ikke har behov for nødvendigvis å være det mest sentrale teatrale elementet. For meg er teksten ett mulig inspirasjonspunkt, ett mulig element, på linje med en lang rekke andre elementer. Et sentralt aspekt er at teksten skal gi muligheter for en utforskende prosess.

Jeg ønsker å skrive tekster for barn og ungdom som inspirerer til lek, utforskning, refleksjon, men som samtidig ikke har behov for nødvendigvis å være det mest sentrale teatrale elementet.

Fra forestillingen Satelitter på himmelen på Brageteatret. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard.

P: Hvor henter du inspirasjon? Og hvor finner du ut hva som engasjerer og interesserer barn og unge?

KG: Jeg henter ofte inspirasjon fra virkeligheten, fordi virkeligheten er så utrolig rar. Dette lar jeg med fascinere av: hvor ofte virkelighet og fiksjon, på godt og vondt, kan ligne på hverandre. Dessuten inspireres jeg av outsidere, av alternative måter å betrakte verden på. Og på samme måte som virkeligheten, lar jeg meg inspirere av fantasien, av hvordan teateret kan forsøke å berøre noe vi kanskje ellers aldri ville ha tenkt, noe vi ikke trodde var mulig. Dette kan både være i form og innhold; hvordan en teatertekst kan pense utøvere og publikums tanker inn i spor de ikke beveger seg i til daglig. At man som betrakter besøker en verden man ellers aldri ville oppsøkt.

Jeg inspireres også av forskjellige måter å tenke form på, hvordan en form kan hjelpe meg med å utforske et materiale. Hva om dramaturgien er et sort hull, eller en hårball, eller rynker i et ansikt? Dette gjør noe med hvordan jeg skaper en fortelling, hvordan teksten formes, og hvordan den potensielt utforskes av andre. Det gjør noe med språket, og hvilke bilder teksten potensielt kan generere. 

P: Hva tenker du om barn og unge som målgruppe? I hvilken grad tilpasser du språk og innhold?

KG: Jeg tror at alt som er del av den voksne verden er potensielt også del av barnets verden. Det som skiller disse verdenene er hvordan man utforsker og prosesserer denne virkeligheten. Man ser de samme tingene, men man vet og forstår ting på en annen måte. Lek, fantasi og refleksjon blir hos barn, og noen ganger hos voksne, verktøy man tyr til for å utforske noe.

Jeg merker i min egen skriving at jeg tenker helt forskjellig når jeg arbeider med dramatikk for barn, i motsetning til når jeg arbeider med dramatikk for voksne. I dramatikk for voksne så trekkes jeg ofte mot et behov for å konsentrere noe, for å skrive et fokus som nærmest krever en viss type spenning mellom utøver og betrakter. I dramatikk for barn føles skrivingen helt annerledes. Her oppleves skrivingen som noe ekspansivt, noe som har et potensial for å være uendelig. På en måte så føles tilliten til betrakter større.

Jeg tror at alt som er del av den voksne verden er potensielt også del av barnets verden.

Fra Rogalands Teaters oppsetning av Å telle til null. Foto: Stig Håvard Dirdal.

P: Hvordan det er å få satt opp ting i Norge?

KG: En kan se at det er noe som rører seg i teater for barn og unge. Brageteateret satser stort på disse målgruppene, nye Vega Scene blir spennende å følge med på, Dramatikkens hus har for tiden en egen satsning på teater for unge. En kan også skimte et ønske om å finne nye tekster for disse målgruppene. Brageteateret setter opp nyskrevet dramatikk for ungdom, og både Oslo Nye Teater og Det Norske Teatret har gjort det samme. Det virker som om det er et ønske om ikke bare å nå disse målgruppene, men også et ønske om å tilby nye opplevelser som forsøker å behandle målgruppenes samtid. Det føles godt.

Det å bli satt opp på et teater er alltid et trangt nåløye, men slik må det også nødvendigvis være. Det viktige er at man både som kunstner og publikum opplever institusjoner som åpne og imøtekommende, og med en interesse for å utvikle nytt teater for barn og unge. En bør også være bevisst på at den kompetansen det er å skrive for barn og unge, den kommer ikke automatisk. Dette er noe som institusjoner kan ha en bevisst holdning til, og gjennom det innta en aktiv posisjon i det å utvikle de tekstene de gjerne skulle ha programmert til sitt teater.

P: Hva er det viktigste du har lært?

KG: Jeg har lært meg å stole på fantasien, og at det finnes uendelige mange måter å prosessere en opplevelse på. I denne siste erkjennelsen ligger det et viktig element. Nemlig at vi har muligheten til å anerkjenne barns forskjellige måter å se verden på. Dette fortjenes å tas på alvor. Det å føle at noen andre betrakter verden på samme måte som deg, det å føle at din opplevelse av verden er like verdifull som alle andres, det er jo noe man ønsker både som barn og voksen. Dette fordrer en bredde i utrykk, i hva vi tilbyr de som leser teater, skaper teater og opplever teater.

P: Hvordan ser du for deg barnedramatikken fremover?

KG: Jeg ser for meg dramatikk jeg aldri kunne forestilt meg. Jeg ser for meg dramatikk som ikke er blind for tiden vi lever i, men som tør å ta inn over seg alt det som er del av våre liv. Jeg ser for meg dramatikk som inspirerer, og som derfor blir spilt.


Stikkord:
· · ·