– Kritikk av elevarbeid annerledes enn kritikk av kunst




SVAR EN KRITIKER: Komponist Eivind Buene har takket ja til å svare på anmeldelsen av forestillingen neoN Notebook vist i Den kulturelle skolesekken i Hedmark.

Fakta om neoN Notebook


neoN Notebook er en forestilling laget av elever ved Holt ungdomsskole i Hedmark, med utgangspunkt i et musikkverk med samme navn, skrevet av komponisten Eivind Buene.

Elever på Holt har satt sammen en forestilling bestående av Buenes musikk, samt egne tekster og andre uttrykk jobbet frem i workshops ledet av profesjonelle kunstnere.

Forestillingen er en del av festivalen Kunst underveis, Turnéorganisasjonens markering av 25 år med den Den kulturelle skolesekken i Hedmark.

Kunst underveis på Holt ungdomsskole er den første av i alt tre likelydende jubileumsfestivaler i fylket.

Sett 8. Desember 2016

Turnéplan for Kunst underveis: 
Kvikne skole og barnehage fra 14. til 16. februar 2017
Samtidskunst og filmproduksjon vil være kunstneriske virkemidler i elevenes «kommentar» til bestillingsverket.

Børstad ungdomsskole fra 21.til 23. mars 2017
Med mottaksklasse for nyankomne ungdommer, har Børstad ungdomsskole en tydelig internasjonal profil. Dette vil komme til uttrykk under denne festivalen. Skolens egne ressurser innen billedkunst, dans og tekstproduksjon vil være et spennende utgangspunkt når de skal gå løs på bestillingsverket.

Kilde: Turnéorganisasjon, Den kulturelle skolesekken i Hedmark

 

– Komponist Eivind Buene, forestillingen neoN Notebook der elever ved Holt ungdomsskole tok utgangspunkt i musikkverket ditt, ble anmeldt her på Periskop før ferien. Anmelderen er i hovedsak positiv, men har noen spørsmål til hva forestillingen unngår å problematisere. Først av alt, hvordan mener du at prosjekter som inkluderer barn og unge som utøvere i profesjonelle kunstuttrykk bør anmeldes? 

– Jeg synes det virker utrolig vanskelig å skulle forsøke å se denne kunsten i barnas egen øyehøyde, samtidig som man forholder seg til kvalitetsbegreper og sjangerspesifikke normer som helt klart tilhører et voksent perspektiv. Seriøs kunstkritikk for prosjekter med barn og unge er en ganske fersk sjanger, og det tar alltid tid før et kritisk felt vokser frem og etablerer noen felles ideer om hvordan. Samtidig gjelder vel mange av de samme kriteriene som for annen kritikk: At kritikeren forsøker å lese verket utfra dets egne ambisjoner, samtidig som det settes inn i en større sammenheng, en kontekst hvor det blir mulig å si noe om kvaliteten på det som presenteres. Og en personlig kjepphest for meg er at kritikeren gjør si egen målestokk lesbar, altså hvilke kriterier og kunstsyn som ligger til grunn for vurderingen.

 

En personlig kjepphest for meg er at kritikeren gjør si egen målestokk lesbar, altså hvilke kriterier og kunstsyn som ligger til grunn for vurderingen.

Ofte kan en enkelt anmeldelse bli stående som den eneste refleksive teksten om et prosjekt for ettertiden. I et forsøk på å skape en bredere offentlighet og større dialog rundt kunstnerisk kvalitet vil vi i Periskop i denne artikkelserien invitere kunstnere, institusjonsansatte og andre til dialoger som kan bidra til en mer refleksiv kunstoffentlighet rundt kunst som retter seg mot barn og unge. Illustrasjon: René Josdal

– Er barn og unge inkludert som utøvere i ditt kunstneriske prosjekt i neoN Notebook

– Absolutt. Hele intensjonen med prosjektet var at musikken min skulle tjene som katalysator for elevenes eget arbeid. Jeg ville forsøke å snu musikkens rolle – istedenfor å bli krydder på toppen av andre uttrykk fikk musikken legge premisset for hele forestillingen. Slik sett er det ikke riktig å kalle det mitt kunstneriske prosjekt. Musikken er startpunktet for det hele, men det er ungdommenes egne uttrykk som dominerer gjennom deres tekster, danser og keramikk.

Det må også sies at dette prosjektet ikke er ferdig: Forstillingen på Holt var den første av tre, hvor de to neste blir laget i vår i Hamar og Kvikne. Alle de tre skolene har litt ulik sammensetning på hvilke uttrykk eleven skal jobbe med. På Kvikne skal de blant annet jobbe med film.

– Synes du kritikeren har fanget opp de mest sentrale poengene i prosjektet? 

– Hun har fanget opp flere viktige poenger. Men hun setter opp en lang liste over hva hun gjerne skulle sett var annerledes, og bruker mye av spalteplassen på dette. Det er litt kjedelig å oppleve at et arbeid blir kritisert for hva det ikke er, istedenfor hva det er. Samtidig konkluderer hun med at skoleforestillingen er veldig god, og det var nesten en overraskelse å lese konklusjonen når man har vært gjennom den lange smørbrødlista over innvendinger.

 

I serien Svar en kritiker, les også – Vi kan ikke nå alle.

Fra forestillingen neoN Notebook. Foto: Lars Opstad, Kulturtanken.

 

– Deler du kritikerens oppfatning om at musikken er underordnet forestillingens egentlige mål, nemlig elevenes arbeid og tolkning av verket ditt? 

– Ja! Prosjektet skulle ikke være en arena for min musikk, men for elvenes egne arbeider, inspirert av musikken. Jeg sa helt eksplisitt til dem som veiledet elevene i skriveworkshop, dans og keramikk at de ikke behøvde å være redde for å «ødelegge» musikken – den er laget nettopp for å inngå i større helheter. Selv om vi arbeidet med klassiske instrumenter var det viktig for meg å legge bort tanken om at kunstmusikk er veldig skjøre og rare greier som går i stykker om vi ikke behandler den som porselen.

– Etter å ha gjennomført prosjektet, hva tenker du om kunstappropriasjon som formidlingsstrategi for barn og unge? 

– Jeg tror det er en god metode for å la barn komme i berøring med samtidens kunstuttrykk og gi dem opplevelse av at de selv kan være med på å lage spillereglene for opplevelse av kunst. Voksne har ofte begreper om hva som er «vanskelig» kunst – begreper som ofte ikke sammenfaller i det hele tatt med barns opplevelser. Kanskje erfaringer med kunstappropriasjon kan være med på å bygge ned noen fordommer som sniker seg innpå oss med årene?

– Bør også kritikken endre seg når verket – som her er en blanding av profesjonell kunst og elevarbeid – endrer seg? På hvilken måte? 

– Det er klart at en kritikk som skal forholde seg til elevarbeid må være annerledes enn den som dreier seg om utelukkende profesjonell kunst. Men jeg har ikke noen oppskrift på hvordan.

 

Les den første saken i serien: Sigurd Tenningen og Jan Freuchen om Juliusvariasjonene.

Det er litt kjedelig å oppleve at et arbeid blir kritisert for hva det ikke er, istedenfor hva det er.

Fra forestillingen neoN Notebook. Foto: Lars Opstad, Kulturtanken.

Voksne har ofte begreper om hva som er «vanskelig» kunst – begreper som ofte ikke sammenfaller i det hele tatt med barns opplevelser.

– Hvor viktig mener du det er å innføres i historien og samtidskonteksten til musikken elevene arbeider med? Til hvilken grad er dette en utøvers ansvar? 

– Jeg tror vi må klare å tenke to perspektiver samtidig: Historie og kontekst er viktige for å forstå musikken, på ett nivå. Som komponist av samtidsmusikk innenfor en klassisk tradisjon er dette selvsagt viktig for meg. Men den viktigste forståelsen finnes i den umiddelbare opplevelsen av verket, og da blir det sentralt å skape en ramme hvor barna kommer så tett på musikken at et slikt møte kan oppstå. Dette er selvsagt vanskelig å måle og kvantifisere, det er mye lettere å måle musikkhistorisk eller teoretisk forståelse. Nettopp derfor synes jeg det har vært så fint å være med på denne prosessen hvor hele grunnlaget, hele forutsetningen, har vært den direkte kontakten med den klingende musikken.

 

– Universet som eleven skaper med neoN NOTEBOOK sammenlignes i anmeldelsen til verdenen som TV, skrekkfilmer og dataspill befinner seg i, der musikk brukes til å skape atmosfære og vekke følelser. Til hvilken grad bør musikkens effekt som salgsverktøy problematiseres for unge og barn?

Akkurat det aspektet av anmeldelsen synes jeg var litt rart. Når anmelderen etterspør en problematisering av samtidsmusikk som skrekkfilmklisjé mener jeg hun projiserer en voksen kategoritenkning – jeg tror for eksempel de færreste under femten har sett Psycho. Min erfaring er at barn stiller seg mye åpnere og assosiativt til samtidsmusikkens uttrykksregister enn de fleste voksne, og at det er vi som har vansker med å lytte forbi de kulturelle klisjeene vi holder oss med, hvor atonal musikk=skrekk og smektende fioliner=kjærlighet. Jeg er glad for at anmelderen opplevde den «melankolske skjønnheten» som ligger i denne musikken – jeg er en hund etter melankoli, og jeg elsker den dype opplevelsen av fortid og tap som ligger i melankolien. Men også her beveger vi oss i en utpreget voksen forestillingsverden, mye lettere tilgjengelig for oss over førti enn elever på fjorten.

Det er klart musikk kan brukes som et retorisk virkemiddel på linje med ord og visuelle aspekter, og at barn og unge trenger å lære å forholde seg kritisk til musikken som «salgsverktøy», som du kaller det. Men jeg tror vel ikke det er samtidsmusikken som er det største problemet her…

Når anmelderen etterspør en problematisering av samtidsmusikk som skrekkfilmklisjé mener jeg hun projiserer en voksen kategoritenkning.