Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Lar barna synge falskt

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

tirsdag 5. april 2016

På det belgiske Kopergietery-teateret etablerer de kunstneriske koblinger mellom barn og voksne i stedet for å lære dem opp.

↑ Fra forestillingen Football on Stillettos. Foto: Phile Deprez.

Fra forestillingen Babble. Foto: kvde / Kopergietery.

«Det er mange steg i vår kunstneriske tilnærming som folk ofte tenker kommer fra et utdanningsperspektiv, men tilnærmingen er egentlig kunstnerisk.»

– Å arbeide med barn handler om teateret i samfunnet, sier Johan De Smet, kunstnerisk leder ved Kopergietery-teateret.

Kopergietery, teateret med navnet som er vanskelig å uttale for de fleste utenfor Belgia, har siden 1978 satt barnet på agendaen.

– Helt siden oppstarten var det viktig for vår grunnlegger, Eva Bal, å se barnet som en likeverdig person, men ikke nødvendigvis som en voksen, forteller Johan De Smet, kunstnerisk leder på teateret.

– Barnet er en kunstnerisk partner, legger han til.

Improvisert løsning

Kopergietery, som er basert i Gent, har en permanent stab på 25 personer. På hovedteatret holdes det workshops, de har atelierer for ukentlig for barn og ungdom i området, samt teaterscener for fremføringen av stykkene som produseres på teatret.

En av nøklene til utviklingen av Kopergietery har vært improvisasjonsformen, forteller han videre. Her sidestilles barna med profesjonelle utøvere, og akkurat der tilbyr den moderne formen for improvisasjon, som ble etablert i 1970-årene, en mulighet til å bryte ned tradisjonelle barrierer, mener De Smet.

– Improvisasjon var en ny kunstform der barn og ungdom fikk rom til å fortelle samtidens historier på samme måte som voksne skuespillere, forteller De Smet.

– Gjennom improvisasjon kan man lage en kunstnerisk kontekst der barnet har muligheten til å tenke selv, lage selv, være åpen, tolerant, og der kunsten kan være en del av dette. Dersom vi tar eksempelet om et barn som blir mobbet, så har han eller hun en mulighet i den kunstneriske konteksten til å ta på seg en annen rolle. Slik er det også en sosial dimensjon til stede, forteller De Smet.

Den kunstneriske koblingen

Teateret har tilknyttet seg flere profesjonelle utøvere, både som lærere og som utøvere. Selv om det er barna og ungdommen som er hovedfokuset, er likefullt 80 prosent av arbeidet utført av profesjonelle skuespillere og dansere. Det gjelder både for de ukentlige workshopene – eller teateratelierer, som de kalles – gjennom kunstneropphold, og på prosjektbasis. For Kopergietery er det De Smet kaller «den kunstneriske koblingen» mellom de voksne og barna fundamental.

– I arbeidet med et barn eller en ungdom lærer vi dem aldri å spille eller synge. Vi etablerer heller en kunstnerisk kobling til den spesifikke personen. Dersom et barn i vårt øvingslokale for eksempel synger falskt, så hjelper vi ikke det barnet med å synge vakkert. Vi sier heller: «Ingen andre synger så vakkert falskt som deg», forteller den kunstneriske lederen, og legger til:

– Vi bruker improvisasjonen som et autentisk verktøy for å skape en kunstnerisk kontekst der alle er likestilt.

Visker ut skille mellom profesjonell og amatør

– Mange tror at det ikke er mulig å bruke barn som skuespillere, fordi voksne skuespillere er utdannet, og barn ikke er det, sier De Smet.

– Vi har god erfaring med å arbeide med barn, spesielt når det kommer til å fortelle samtidshistorier. Ingen har rett til å bestemme om de historiene skal komme fra et ungt hjerte, eller et som er eldre. For oss er barn og ungdom likestilt med den profesjonelle skuespilleren.

Kopergietery har ingen formidlingsavdeling, men ved å jobbe kunstnerisk tar de mange pedagogiske steg, i følge De Smet.

Han eksemplifiserer det med en analogi om en lærers møte med barn, der læreren ikke hilser på barna som en gruppe, men som enkeltindivider.

– Når læreren kommer inn i rommet så sier hun eller han hei, og så navnet på alle barna.

Videre forteller han at de ikke forsøker å gjengi tradisjonelle scenarioer i arbeidet, som for eksempel å gjenskape en familiemodell.

– Hvis læreren for eksempel får vite at barn har en far som døde, og læreren selv har opplevd noe lignende, så har man et tema som er interessant å utforske sammen.

– Det er mange steg i vår kunstneriske tilnærming som folk ofte tenker kommer fra et utdanningsperspektiv, men tilnærmingen er egentlig kunstnerisk, sier han.

Ut til nabolaget

For åtte år siden ble lokalene til hovedteateret for små. Det førte til at Kopergietery utvidet med nok et lokale, da i et røffere nabolag i Gent.

I den nedre avdelingen av det nye lokalet er det en restaurant der folk fra nabolaget kan komme og spise lunsj og middag. De ansatte i restauranten er folk fra det samme området som har hatt vanskeligheter med å finne arbeid. En annen del av bygningen er skole, mens den tredje delen er en gymsal som kan omformes til en teaterscene.

– Når et barn selv velger å bli del av våre teateratelier så er det flott, men sjansen for at vi bare får middelklassebarn eller -ungdom er stor, forteller De Smet.

– Det er så mange barn som ikke har muligheten eller ikke vet veien til oss. Det var grunnen til at vi bestemte oss for å dra til det mest fattige nabolaget i Gent, der vi ser at det er mange barn som trenger det vi tilbyr.

Historier som må ses og høres

I nabolaget har de også et samarbeid med skolen. Gjennom samarbeidet har De Smet og hans kollegaer forsøkt å bygge tillit med barna. Først gjennom å spise lunsj sammen med barna, for så å utvide med workshops.

– I stedet for å gjøre det vi gjør i Kopergietery, der barna deltar på en totimers workshop, så bestemte vi at vi skulle bli kjent med disse barna, spise med dem, og så gi dem noen korte undervisningsseanser. Slik bygger vi tillit og tilknytninger. Etter fem, seks år ser du plutselig at barna er komfortable. Nå kan vi også sette i gang prosjekter utenfor skolen.

Hvorfor mener dere at et teater skal gå inn i et lokalsamfunn?

– For oss handler det om funksjonen til teateret. Vi lever i en verden der vi har en tendens til å se innover. Det er så mye som må fortelles, og dersom vi ikke forteller nåtidens historier, fortalt av nåtidens barn, så fortelles ikke historiene som må ses eller høres, svarer den kunstneriske lederen.

I Kopergietery sin portefølje av oppsetninger er det også flere stykker som tar tak i samfunnstemaer.

Fra forestillingen Football on Stillettos. Foto: Phile Deprez.
Fra forestillingen Football on Stillettos. Foto: Phile Deprez.

– De siste fem til ti årene har vi merket at det i denne delen av verden har vært en tendens til å gå tilbake til et høyrevridd tankesett, så vi bestemte oss for at vi måtte gjøre noe med det, sier De Smet.

De Smet og hans kollegaer inviterte to utøvere, Randi De Vlieghe og Jef Van Gestel, som laget stykket, Football on Stillettos (2015), som tok opp tematikk rundt kjønn, identitet og seksualitet.

– Det var en forestilling som ikke falt inn i kategoriene teater, dans eller performance, forteller De Smet.

– Det ble en suksess som fremkalte sterke reaksjoner. Flere lærere fortalte at de ikke ville se et stykke om menn som ble til kvinner. Samtidig ble vi invitert til flere festivaler. Forestillingen er et eksempel på at vi trenger slike historier nå, vi trenger å vise dem til de unge, sier han.

– For den yngre generasjonen er det nødvendig at de ser hva verden kan være, og ikke bare hører folk fortelle hvordan den bør være.

«For den yngre generasjonen er det nødvendig at de ser hva verden kan være, og ikke bare hører folk fortelle hvordan den bør være.»

Annonser

Stikkord:
· · ·