Levva livet?




Stiller spørsmål der svarene tidvis føles gitt.

«De selektive» handler om abort, og om når det er riktig å ta abort. Det er et svært personlig felt, og et område mange har tanker rundt. Det er modig å ta utgangspunkt i en slik tematikk for å lage underholdende, humoristisk og engasjerende teater som vil passe godt både for ungdom og voksne. Det er en forestilling som blir i tankene og som kan både glede og irritere lenge etterpå, det er ikke alt teater forunt. Men det er altså noe som skurrer.

Fakta


«De selektive»

Teaterterminalen

Cornerteatret, Bergen

Manus, regi, konsept og scenografi: Mari Sofie Andreassen

Med: Line Stokland Røthing, Alexander Vestergren, Haakon Mustafa A. Smestad og Harald Ottesen Nødtvedt.

Er noen verdt mer enn andre?

På programheftet til forestillingen er det bilder av graviditetstester; der resultat kommer står det «adhd», «gutt», «rødt hår og fregner», «psykopat» og «sengevæter». Med ny teknologi kan vi stadig vite mer om fosteret, og hva som vil være akseptabel grunn for å velge abort er forestillingens hovedspørsmål. Holder det om det er feil kjønn?, undrer de også. Programheftet er illustrert med en barbiedukke med store øyne som har fått navnet Downsie. De spør innledningsvis om hva et menneske er verdt, og om noen er verdt mer enn andre. Regissør Marie Sofie Andreassen skriver at hun er usikker, men at debatten bør uansett tas og spørsmålene stilles.

Det er en stund siden forestillingen ble laget og hadde urpremiere i Harstad. Jeg tror det nye klimaet for abort endrer hvordan forestillingen framstår, og nivået av å oppriktig ville «tørre å stille ubehagelige spørsmål» kjennes noe førende. For det blir ikke noe ultralyd i uke tolv med den nye regjeringen, vi går heller andre veien. Leger skal kunne slippe å skrive ut p-piller og henvise til abort om det strider mot deres livssyn. Abortloven er etter 35 år utsatt.

Forestillingen ble skapt i lys av diskusjonen om det skulle bli statlig ultralyd i uke 12 og diskusjonene om for eksempel downs syndrom da ville bli «utryddet», som det ble skrevet i noen kronikker. Programheftet tegner et humoristisk, men likevel skrekklignende scenario, over hvorvidt man kan velge å ikke ha barn med downs syndrom. Hvor skal grensa gå? Kan man velge å ikke få unger med rødt hår? Det er selvsagt satt på spissen, men underteksten skriker en likevel i ansiktet: Det er på vei til å gå for langt med disse abortgreiene og jakten på det perfekte!

Line Stokland Røthing. Foto: Linnea Reitan Jensen

Publikum stemmer over abortscenarioer

Intensjonen virker god, de vil ha publikum delaktig i forestillingen, og de får publikum til å utgjøre en abortnemd. Ved hjelp av lapper det står «ja» og «nei» på skisseres det fra scenen ulike abortscenarioer vi skal stemme over. En narkoman kvinne søker om å få utført en senabort fordi hun ikke klarer å ta vare på verken seg selv eller barnet. Hun kommer til å bruke dop hele svangerskapet. Bør hun få innvilget abort? Nei, mener flertallet i salen. Andre tenkte scenarioer er tidlig ultralyd for å avdekke sykdom. De tvinger publikum raskt til å gjøre opp en mening. Flertallet er skeptisk til senaborter (de aller fleste aborter gjøres med en pille i Norge og senabort er ikke vanlig) og tidlig ultralyd.

De kommer med informasjon om abort på veggen der fakta om antall uker kombineres med barnets utvikling (ikke alt stemmer, som at man kan få vite kjønn om man betaler for ultralyd selv i uke sju «under bordet» – det er svært vanskelig/umulig å se kjønn da). Fakta om ukene og kvinnens abortrettigheter kombineres med det de må se på som «tegn til liv» hos fosteret.

Dialogen virker naturlig

Skuespillerne har mange perspektiver og veksler mellom å være i rolle, og stå kjølig utenfor og fortelle. De starter i rollen som seg selv, før de glir over i undersøkende roller i laboriatorieteatret. Mange perspektiver kommer frem. Legen får komme med sitt synspunkt på hva som er liv, Harald O. Nødtvedt er god i rollen som en far med et svært funksjonsnedsatt barn, vi får se en abortsøkende kvinne, prest, forsker og en (nokså malplassert og snodig) scene med en straffedømt som har banket opp en med funksjonshemminger. Dialogen er basert på samtaler fra virkeligheten og virker naturlig.

Men én person er ikke viet særlig mye plass, den viktigste av alle, nemlig kvinnen, og spørsmålet om hvorfor abort kan være et alternativ for kvinner. Hvorfor mange tenker på en abort i etterkant hele livet, og noen knapt tenker på det siden. Og at begge deler er helt greit. Abort er ingen enkel sak, men alternativet er ofte verre for mange kvinner, det er kvinnenes kropp, og vi har en abortlov som beskytter henne. Det blir aldri særlig godt kommunisert i forestillingen. Nå fremstår det som om abort er en smal sak (de viser også et vanskelig tilfelle av senabort), noe som velges lett, og det overrasker meg at under avstemningene i publikum er svært mange mot å innvilge senaborter, når det er åpenbart at vi ikke vet tilstrekkelig om kvinnen i situasjonen. Da bør vi være på den svakes part som ønsker å ta abort, men det perspektivet utelates. Forestillingen antyder også at vi går mot et samfunn der det stadig blir lettere å ta abort. Det tror jeg er feil, og få kvinner velger å ta en abort fordi det er lett eller en fornøyelse.

I samtaler på scenen om hva som er liv og hva som er død, legges det også på hjertelyder i bakgrunnen. Barnets hjerterytme er med å prege helhetsinntrykket av diskusjonen. Den tørre faktaen blir plutselig akkompangert av lyden av et lite hjerte, det kjennes ikke særlig «åpent» og «undersøkende». Det fungerer som å legge følende føringer på hva som blir sagt, der livet pumper i rommet, og det blir vanskeligere å holde hodet klart når man faktisk skal diskutere hva et liv er.

Foto: Teaterterminalen

Alternativ til pedagogisk teater

Likevel: Det er lenge siden jeg har vært så oppspilt og forundra etter en teaterforestilling. Det var ikke ren entusiasme hva gjaldt innholdet hele veien, men jeg var imponert over mange av virkemidlene og løsningene. Abortloven er viktig for mange unge sårbare jenter, og det er viktig at de har tilgang til både tidlig ultralyd og informasjon om de ønsker det, og dette kunne vært en forestilling som hadde fortjent å reise på skoleturne. «De Selektive» kunne vært et utgangspunkt for mange gode debatter i klasserommene om menneskesyn og abort – et alternativ til det pedagogiske teatret vi ble utsatt for i oppveksten.