Men hva om det var sant? Om UFOer og konspirasjoner

Teorier om konspirasjoner og utenomjordiske aktiviteter får lett grep om oppmerksomheten vår. De fascinerer dypt, men vekker også bekymring. For hvordan skal vi egentlig håndtere at stadig flere av oss synes det er vanskelig å skille fakta fra sprøyt? Da blir det lett å gripe til forestillingen om en enkelt håndterbar virkelighet der ideologisk tvilsomme konspirasjonsteoretikere kan puttes i én boks, og saklige og rettroende vitenskapsfolk i en annen.

I en av Fagfornyelsens tverrfaglige temaer, «demokrati og medborgerskap», blir det gjort rede for hvordan norskfaget er tenkt å bidra til oppøving i kritisk tenkning. De demokratiske medborgerne skal utvikles blant annet ved å få kompetanse i retorikk. For å kunne delta i demokratiet og vite hva man skal stemme, må man jo kunne vurdere de ulike partienes argumenter og hevde sine egne, om ikke annet for seg selv. En slik ferdighet er åpenbart også relevant i møte med konspirasjonsteoriene. Men kan det være at en mer undrende tilnærming til UFO-beretninger også kan hjelpe på evnen til å tenke kritisk?

Sårbarhet og spinnville teorier

I Pia Strømstads nye faktabok Konspirasjonsteorier. Hvorfor månelandingen er fake og andre spinnville påstander møter vi romreptiler i menneskedrakt og droner utkledd som fugler. Tore Aurstad er ikke dårligere, og byr blant annet på kidnappinger utført av romvesener i sin nye sakprosautgivelse UFO! Fortellinger om ufoer og romvesener. Tross nært beslektet tema, legger de to Gyldendal-utgivelsene an grunnleggende forskjellige strategier for hvordan å videreformidle fantastiske fortellinger om det utenomjordiske.

Mens Aurstads fortellinger om første- til fjerdegrads nærkontakt legger til rette for tankeeksperimenter og oppmuntrer oss til å ikke å godta forenklende A4-tenkning, retter Strømstad oppmerksomheten vår mot kildekritikk. La det være sagt med én gang – jeg ser behovet for å forsøke å svare på barns sårbarhet for påvirkning av spinnville teorier de kan komme over på nettet. Det trengs, og Strømstad skal ha for å ha skrevet en sånn bok. Men jeg skulle ønske hun var mer opptatt av hva det er som gjør en ytring etterrettelig, og litt mindre av å skille mellom hvem man skal lytte til og ikke.

Konspirasjonsteoretiker eller ufolog?

Det er selvsagt ikke åpenbart at en barnebok om konspirasjonsteorier bør sammenstilles med en som handler om uidentifiserte flyvende objekter. Men helt søkt er det vel heller ikke å se noen paralleller her. Spekulasjoner rundt hemmelighold av tegn på utenomjordisk intelligens fra de amerikanske myndighetene har jo vært en typisk greie å putte i konspirasjonsboksen, det samme gjelder mistanken om undersøkelser av utenomjordiske farkoster i militærbasen Area 51 i Nevada. Selv om det etter sommerens kongresshøring av den tidligere amerikanske etterretningsoffiseren David Grusch, muligens er rom for å hevde at påstander  av denne typen ikke lenger burde avfeies på like bastant vis.

Begge eksempler gjenfortelles av Aurstad, selv om han riktignok helt konsekvent omtaler de troende som ufologer – aldri konspirasjonsteoretikere. Samtidig har en av de drøyeste og mest omfattende teoriene i Strømstads bok romvesener som hovedkarakterer. Det er nemlig en hel del mennesker som mistenker den internasjonale makt- og pengeeliten, med representanter som Beyonce, Bill Gates og Hillary Clinton, for å være reptiler fra verdensrommet.

Flatearth, chemtrails og microchip i koronavaksinen

Teoriene som har fått plass hos Strømstad er plukket fra aller øverste konspirasjonshylle. Ved siden av en falsk månelanding og reptiler i maktposisjoner, har vi flatearth, chemtrails, microchip i koronavaksinen, fugler byttet ut med droner og mistanke om at Titanic aldri sank. Hver teori innledes med nedkjølende fakta om hvordan det hele forholder seg i virkeligheten: «Jorda er den femte største planeten i solsystemet vårt, og den er rund som de andre planetene». Stripene du ser på himmelen etter flyene «kalles kondensstriper og er vanndamp som er frosset til iskrystaller».

Så får vi høre konspirasjonsvarianten: Jorda er flat og de hvite stripene etter flyene er giftstoffer som kontrollerer oss. Dette etterfølges av en diskusjon mellom en konspirasjonsteoretiker og en såkalt konspirasjonsskeptiker. Vel, diskusjon og diskusjon. Konspirasjonsteoretikeren, som har fått form av en oransje seigmann, legger fram sine påstander, som nedsables ganske glatt av en blå variant med noe rundere hode.

I utgangspunktet synes jeg oppstillingen av argument og motargument i snakkebobler under hverandre er et fint grep. Og konspirasjonsskeptikerens argument om at reptilmenneskene ville blitt avslørt om de havnet på sykehus og måtte operere, ler jeg riktig godt av. Likevel er det også noe fortvilende ved dette, for så lenge etterprøvbarhet ikke er noe krav, kan jo alle motargumenter møtes med ett nytt vilt argument.

Sentral og genial strek

Skal man dømme bøkene etter omslaget, er de to utgivelsene nesten til forveksling like hverandre. I samme hendige format og stilige fargeskala (mørkeblått, lilla, grått) viser de bilder av henholdsvis flyvende tallerkner og romfarere på månen. For et utrent øye ser ikke illustratørenes streker så ulike ut heller. Faktisk har Strømstad og Aurstad fått med seg hvert sitt medlem fra Dongery-kollektivet, Kristoffer Kjølberg og Flu Hartberg. Dette er gode valg. Hartbergs møkkete undergrunnsstil passer formålet godt, den umiskjennelig absurde motstrømsstreken fungerer utmerket til å framstille groteske utenomjordiske vesener i ulike varianter. I Kjølbergs tilfelle kan du i grunn tenke Beavis and Butthead møter Streken – og er det noe konspirasjonsboka virkelig trenger, så er det en dose god gammaldags tegneseriekomikk.  Som jeg snart kommer til, har boka nemlig et lærebokpreg, som Kjølberg bidrar til å nedjustere.

Jeg liker også at Kjølbergs boblemenn, som skal representere teoretikeren og skeptikeren, ikke gis noen synlige identitetsmarkører overhodet. Konspirasjonsteoretiker er en stigmatiserende merkelapp, og det er klokt ikke å gi visuelle føringer som kan lede til en forståelse av at det er en ensartet gruppe av mennesker med spesielle kjennetegn det er snakk om. Men det slår meg samtidig at de to framstår statiske. Når den samme figuren får forsvare alle teoriene, gir jo det inntrykk av konspirasjonsteoretikeren som en satt type.

Det finnes jo mange andre måter å iscenesette diskusjoner om konspirasjonsteorier på, hvor det hele ikke framstår så sort-hvitt, eller oransje-blått, som er tilfellet her. Man kunne jo for eksempel tenke seg et middagsbord, som det familien min pleier å møtes rundt. Hos oss skifter nemlig rollefordelingen mellom teoretiker og skeptiker ganske hurtig. Faren min, for eksempel, kan gjenfortelle fra UFO-observasjonen han gjorde utenfor hjemmet sitt i Vestfold for noen år siden, før han i neste øyeblikk anbefaler terapi for folk som forviller seg inn på Steigan.no. Og mannen min kan le av min innimellom ganske hemmende redsel for amerikanske tech-giganter og graden av overvåking jeg mener å bli utsatt for, men samtidig finnes det ikke grenser for hvor mye uhumskheter han selv vil tillegge CIA.

Et skarpt skille

Én ting er den forenklede framstillinga av hvem konspirasjonsteoretikeren og skeptikeren er, en annen er utvalget av teorier. De fleste er ganske enkle å plassere langt ute på viddene, og selv om reptilteorien kunne vært underholdende – ifølge Wikipedia var den fascinerende forfatteren og kunstnermusen Madame Blavatsky (1831-1891) medskyldig i oppfinnelsen – så bidrar utvalget også til å skape et unødvendig skarpt skille mellom konspirasjonsteorier og sannhet. Det kan bidra til en forenklet forestilling av at det er lett å dele opp virkeligheten i galskap på den ene siden og sunn fornuft på den andre.

Med utgangspunkt i disse teoriene, blir det umulig for Strømstad å skape noen reell dialog og undring. Argumentasjonsrekkene både for og mot teoriene, blir kjedelige fordi man aldri lurer på om det kan være et snev av sannhet der. Hadde hun valgt noen teorier som kunne ha vært sanne, eller til og med kanskje var det, vil jeg tro de unge ville finne boka langt mer spennende.

Noe av det samme gjelder også for struktureringen av informasjonen i hvert kapittel. De av oss som synes slike konspiratoriske tankesprang kan være forførende fornøyelige, vil jo helst ikke få slengt de virkelige omstendighetene i ansiktet før vi får bli med på undringen rundt hvordan ting hadde vært om det faktisk var sant. Og som jeg straks kommer nærmere inn på, så tror jeg faktisk også at det i en slik undring ligger en kime til en mer dyptpløyende kritisk bevissthet – som ikke går på autopilot, slik Strømstads variant dessverre har en tendens til.

Første, andre, tredje eller fjerde grad?

Da kommer det neppe som noen overraskelse at jeg synes Aurstads bok fungerer bedre. Etter å ha fått innblikk i forfatterens egen UFO-observasjon (den viste seg å være en linsesky), får vi presentert noen essensielle fakta. For det første har ingen klart å bevise at romskip fra andre planeter har besøkt jorda, selv om mange mener det har skjedd. UFO står for uidentifisert flyvende objekt, og de fleste som observeres blir fort til IFO – identifisert flyvende objekt.

Og visste du at fagfolk deler inn ufomøter i  fire forskjellige grader? I kategorien nærkontakt av første grad finner vi observasjoner på himmelen langt unna. Når man kjenner noe fysisk i kroppen, eller noe påvirker teknologiske gjenstander, faller det i kategorien nærkontakt av andre grad. Selv er jeg langt fra noen ufolog, og kjente bare til den tredje graden av nærkontakt på grunn av tittelen på Spielberg-filmen fra 1977. Denne typen innebærer ifølge Aurstad observasjoner av romsvesener som kommer ut av en ufo. Nærkontakt av fjerde grad brukes når noen, som vår egen Gry Jannicke Jarlum, hevder å ha blitt bortført av utenomjordiske vesener.

Lysene i Hessdalen

En av de første eksemplene i boka er fra en forestilt bunker i Area 51, hvor Hartbergs tegning av en flyvende tallerken under observasjon av forskere ikledd hvite heldekkende beskyttelsesdrakter inviterer til spekulasjon. Etter å ha redegjort for ufologenes mistanker om eksperimenter på utenomjordiske farkoster, konstaterer Aurstad nøkternt at «Siden dette er en militærbase, er det en sannsynlig forklaring at forsvaret tester fly der». Men så, for ikke å ødelegge moroa eller overforenkle: «Nøyaktig hva som foregår i Area 51, er fortsatt topphemmelig. Og hemmeligheter setter fantasien i sving. Da er det kanskje ikke så rart om folk ser en og annen ufo?».

Strukturen er gjennomgående for boka. Først kommer den spennende historien, så forklaringen – om den finnes: Den mystiske kjempespiralen som kunne ses på himmelen over hele Nord-Norge i 2009, avsløres til slutt som en mislykket oppskytning fra det russiske militæret. Men lysene i Hessdalen i Trøndelag vet vi fortsatt ikke hva kommer av. Det samme gjelder det såkalte «slaget om Los Angeles» i 1943, hvor uidentifiserbare gjenstander ble observert på himmelen over byen, og de flyvende kjempetrianglene observert over Belgia og Phoenix på nittitallet.

Enkelte av ufomøtene vi får høre om, er det kun få personer som har vært involvert i. Det gjør dem selvsagt mindre troverdige. Møtet de tre brasilianske jentene hadde med en djevelaktig skapning som ble antatt å være et romvesen, var nok bare en misforståelse, mener Aurstad. Og hendelsen i Voronezj i Russland, hvor en hel gruppe unger hevdet å ha sett en robot komme ut av et romskip og beskyte folk som så ble borte i løse lufta, konkluderer han med at nok ikke har skjedd på ordentlig. Men det hindrer oss jo ikke i å underholde oss med tanken: Hva ville du gjort om du så en robot komme ut av en ufo mens du lekte med vennene dine?», avslutter han.

De viktige nyansene

Aurstads spennende historier skaper rom for fantasi og legger til rette for utvikling av forestillingsevner. Men kanskje enda viktigere er det at de viser fram nyanser. Saken om etterrettningsoffiseren David Grusch gjør det vanskelig å avfeie absolutt alle rapporter om UFO-møter som galimatias, selv om mye av det er sprøyt. Kun ved å gå inn i hver enkelt historie, og vurdere ulike faktorer opp mot hverandre, kan vi trekke slutninger om sannsynligheten for at noe er sant: Hva ble observert, av hvem, hvor mange, under hvilke omstendigheter?

Konspirasjonsteoretikere, som vi har lært kan ha både tvilsom ideologisk tilhørighet og lite flatterende «diagnoser», vil de fleste av oss unngå å bli slått i hartkorn med. Bare å åpne opp for at det kan ligge et snev av sannhet bak teoriene kan være ganske risikabelt, og kategorisk avvisning og latterliggjøring føles ofte tryggere. En slik berøringsangst kan derfor komme i veien for undring og dialog, og skremme oss fra å se nøyere på nyansene i hver enkelt historie eller teori.

Forenklet forståelse av kildekritikk

Urovekkende ofte hører jeg om folk som tror kritisk lesing dreier seg om å lære hvem man skal lytte til, ikke å vurdere holdbarheten i det enkelte argumentet. For mange dreier kildekritisk kompetanse seg mer om å kunne liste opp kvalitetssikrede kunnskapsprodusenter enn å undersøke om et argument bygges opp på en slik måte at det kan etterprøves. I kapittelet «Sånn avslører du en konspirasjonsteori», synes jeg Strømstad legger seg på en lignende forenklende linje. Her legger hun fram en oppskrift på hvordan man skal nærme seg en konspirasjonsteori med et kritisk blikk: Vi skal stille spørsmål om hvem, hva og hvorfor.

«Ofte er det sånn at de som tror på konspirasjonsteorier, er skeptiske til mange ting. De tror ikke på myndighetene, på forskere og fagfolk. I stedet henter de bevis fra få og helt ukjente kilder, ikke fra det vi vanligvis opplever som sikre og troverdige kilder», skriver hun under overskriften «hvem». Spørsmålene hun foreslår å stille under «hva» er ikke mye bedre: «Hva går teorien ut på» og «virker den fornuftig», gir oss ikke svar på om teorien er holdbar. Her synes jeg hun kaster bort muligheten til å gå dypere inn i hvordan man møter et argument med et kritisk blikk. For eksempel kunne hun ha forklart hva som gjør et argument etterprøvbart, altså mulig å faktasjekke. Nå er ikke boka skrevet for Exphil-studenter. Men jeg er likevel overbevist om at målgruppa hadde tålt flere nyanser.

Mangler maktperspektiv

Kritikk handler i bunn og grunn om å forestille seg at ting kan være annerledes enn de blir framstilt – uavhengig av autoriteten til dem som ytrer seg. Derfor reagerer jeg på formuleringer som Strømstads når hun tidligere i samme kapittel skriver at man kan ende opp med å tro på konspirasjonsteorier om man ikke stoler på fagfolk og forskning. En sånn innstilling kan gi motsatt effekt enn grobunn for kritisk tenkning. Er det noen vi virkelig bør legge under lupen, er det jo dem som sitter på definisjonsmakta, sånn som fagfolkene.

I en forskningsantologi jeg nettopp leste, kom jeg over en artikkel jeg synes illustrerer poenget mitt: I bidraget avslører idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud kulturelle fordommer i de norske myndighetenes helsekommunikasjon under pandemien[1]. Det som gjør artikkelen særlig viktig, er risikoen idéhistorikeren løper ved å kritisere nettopp fagfolk og myndigheter i en så betent sak. Ironisk nok tror jeg det er statusen hans som høyt ansett akademiker som gjør det mulig for ham å skrive om temaet.

Strømstad har riktignok lagt inn en disclaimer på siste side, og det synes jeg er en klok vurdering. «Kanskje blir vi aldri helt trygge på hva som er sant og hva som er diktning. Det er lov å være i tvil, og det er lov å være litt skeptisk», skriver hun. Men innsikten hun legger til grunn her, burde også ha vært inkorporert i selve boka.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Nysgjerrighet og pekefingre

Selv om rasjonell argumentasjon selvsagt skal drilles i skolen, tviler jeg sterkt på at bedrevitende pekefingre er noen god løsning på postfakta-samfunnets utfordringer. Det foreligger et asymmetrisk maktforhold mellom dem som har tilgang til og representerer de perspektivene Strømstad forfekter – og dem som latterliggjøres og ekskluderes som følge av et mindre opplyst bilde av virkeligheten.

Dette er et forhold som er altfor komplekst til å gå inn på her, men kanskje kan bøker som Aurstads, hvor tingene har seg på en annen måte enn det vanligvis blir forelagt oss, tjene som forbilledlig motvekt til sånne pekefingre? Jeg tenker i hvert fall at jeg skal prøve å møte faren min med enda litt større nysgjerrighet for hva det var han egentlig observerte i skogen den gangen. For, som Aurstad formulerer en slags variant av på slutten av mange av beretningene; «hva som skjedde, vet vi fortsatt ikke». Og tenk hvor spennende det hadde vært om det var sant!

[1] Sharam Alghasi og Thomas Hylland Eriksen (red.) Flerkulturelle scenarioer. Mur, bro eller båt. Cappelen Damm Akademisk, 2023