Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Miljøteater uten engasjement

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 21. januar 2016

Nationaltheatrets ungdomsversjon av Shakespeares Stormen har tåket bort sitt mål om å knytte klassikeren opp mot vår tids klimakamp.

↑ Anne Krigsvoll i rollen som ånden Ariel (foto: Øyvind Eide).

Stormen er en av undertegnedes personlige Shakespeare-favoritter, på tross av at stykket ikke er kjent for å være blant hans beste, eller mest spilte. Karaktergalleriet er fascinerende motsetningsfylt, med for eksempel den underlige trollmannen Prospero, den luftige ånden Ariel, den utemmede slaven og heksesønnen Caliban, og det uskyldsrene, elskende paret Miranda og Ferdinand.

Når stykket settes opp på Torshovteateret av regissør Morten Cranner, får stykket også et klimafokus. I Cranners presentasjon står vi ovenfor en forenklet versjon av Stormen, fullstappet av virkemidler, hvor behandlingen av miljøtemaet har blitt overfladisk og påtatt.

Kortversjonen
Selve stykket er fra den siste delen av Shakespeares forfatterskap, hvor han skrev tre verk som klart skiller seg fra hans tidligere produksjon. Både Cymbelin, Vintereventyret og Stormen har en rekke fellestrekk (alle tre med anslått datering mellom 1609-11). De tre kalles av enkelte romanser, mens andre definerer dem som fantasispill. I Stormen er både trolldom og klassiske eventyrelementer viktige ingredienser, samtidig som romantikk har en stor rolle i form av kjærligheten mellom hovedpersonen Prosperos datter Miranda og den skipbrudne prinsen Ferdinand.

Plottet er ikke enkelt der det veksler mellom tre ulike handlingsganger. I Cranners versjon er karaktergalleriet og antallet bikarakterer nedskalert, scener kuttet og språket modernisert. Kun bruddstykker av dialogen blir framført på originalt blankvers. Deler av den dramatiske teksten og monologene er også omskrevet.

Kort fortalt er Cranners Stormen slik: På en øde øy bor den unge Miranda og faren hennes, trollmannen Prospero. Han var tidligere hertug av Milano, men ble avsatt av sin egen bror. Prospero bruker sine magiske evner til å sette i gang en storm når han får vite at broren Antonio seiler forbi sammen med Alonso, kongen av Napoli, og hans sønn Ferdinand. Ferdinand flyter i land på øya etter stormen. Dermed er det duket for oppgjør mellom gamle rivaler, og en blomstrende kjærlighetshistorie mellom Ferdinand og Miranda.

Fakta


Gjendiktet av André Bjerke.
I rollene: Jan Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Anne Krigsvoll, Håkon Ramstad og Herbert Nordrum.
Regi: Morten Cranner.
Scenografi og kostymedesign: Carle Lange.
Lyddesign: Sven Erga.
Maskør: Greta Bremseth.
Dramaturg: Hege Randi Tørressen.

Bak fra venstre: Håkon Ramstad, Herbert Nordrum, Kjersti Botn Sandal og Bernhard Arnø. Foran: Anne Krigsvoll og Jan Sælid (foto: Øyvind Eide)

Globelisering
Det kler stykket å settes opp på Torshovs globeformede scene. Både fordi handlingen i Stormen finner sted på en øy, og fordi Shakespeares samtidige teatre ofte hadde et sirkelformet amfi. Men dette skaper samtidig utfordringer: Publikum omkranser scenen, og store sceneskift kan vanskelig skjules. Shakespeare har imidlertid, som sitt eneste stykke, skrevet Stormen helt i tråd med de aristoteliske prinsipper om enhet i sted, tid og rom. Det er ingen store forflytninger i handlingen. Scenografien består av én konstruksjon: En tung og enorm vippehuske med 360 graders dreiemulighet og estetikk av rustent stål. Den gir vekselvis assosiasjoner til å være både et stort skip og en lang planke eller sti. Ved foten av konstruksjonen ligger drivved og strandsøppel. Og nettopp søppel er en del av forestillingens gjennomgående estetikk, som når Miranda bruker to avkappede brusflasker som kikkert.

Det er flere gode prestasjoner. Anne Krigsvoll bærer sine to roller svært godt, både som den lyse Ariel, kledd i gul sydvest, og den svartkledde og maskerte Caliban, som kravler opp av scenegulvet som en muldvarp. Her er hun akkurat passe ubehagelig i sin fremtoning. Også Miranda (Kjersti Botn Sandal) og Ferdinand (Bernard Arnø) gjør solide figurer.

Forestillingen danner sterke bilder, slik som Ferdinands skipbrudd, hvor han flyter gjennom vannet mens stigende lysbobler skaper magiske undervannsfornemmelser. Når spenningen tiltar, bygger et virvar av røde laserstråler i et mørkt scenerom en foruroligende stemning som forandrer min opplevelse av scenerommet. Det er forfriskende.

Regiteater
Det er ingen ringere enn meteorologisk institutt, som i år har 150-årsjubileum, som bidrar med klimafakta til forestillingen. Jubileum eller ei –  foredraget Ferdinand holder for publikum, mens han i rasende fart illustrerer på en gjennomsiktig glasstavle, er tvilsomt et virkemiddel som fordrer til klimaengasjement. Heller opptrer det som et ønske om folkeopplysning.

Bernhard Arnø og Kjersti Botn Sandal (foto: Øyvind Eide).

På overordnet nivå er forestillingen preget av for mange regimessige påfunn. Noe som får historien til å tidvis sprike, i stedet for å samles som en helhet. Den stadige dreiingen og manipuleringen av scenografien svekker dialogen og spillet, og stjeler ofte fokus fra ordene som blir sagt. Det samme gjelder mange av de øvrige metaforene og virkemidlene. Når kongene av Milano (Herbert Nordrum) og Napoli (Håkon Ramstad) ikles ironiske kongekroner og supporterskjerf, eller dingler apatisk fra husker, bryter det både med estetikken og symbolikken som skal støtte opp om handlingen.

Et annet feilslått scenografisk grep er når seilet, som er festet til den ene siden av vippehusken, brukes som skyggeteater. Formålet er å illustrere Prosperos forklaring av den royale historien for Miranda. Men når en visp og en gaffel skal illudere konge og krone bak lerretet blir det hele strippet for magi.

Gjennom forestillingen lurer jeg også på hvilke valg, utover den språklige bearbeidingen, som er tenkt rettet mot ungdom. Metaforenes og virkemidlenes drakt er i stor grad de voksnes. Selv hadde mitt fjortenårige jeg aldri klart å tyde hele handlingen, samt forstå sammenhengen mellom karakterene slik de presenteres i denne oppsetningen. En tydeligere historiefortelling kunne kompensert for abstraheringen av scenografi og kostymer.

Virkemidler foran historie
Det jeg savner i Stormens behandling av temaet, er mer plass til Ferdinand og Mirandas kjærlighet, samt begeistring. Ikke bare overfor hverandres engasjement, men over selve naturen og alt det de har å miste. Selve øya i Shakespeares Stormen er en sterk og tydelig metafor på vår klode. Men jeg rekker aldri bli glad i Shakespeares vakre øy. Jeg ser aldri øyas skjønnhet, og jeg ser heller ikke hvor Miranda og Ferdinands engasjement har oppstått.

Når virkemidlene kommer i veien for historien, står vi igjen med hult regiteater som nok kan være fiffig og imponerende, men som ikke vekker engasjement, verken for selve forestillingen eller miljøet.

 

Anmeldelsen er gjort av en prøveforestilling, etter avtale med Nationaltheatret.

Annonser

Stikkord:
· · · ·