Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Nærmer seg det forenklede

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag, 25 november 2015

Årets teaterfestival Mini Midi Maxi synliggjør dessverre den korte veien mellom det banale og det originale når det gjelder teater for barn.

↑ Teater Jaguars Hamlet ble en langdryg affære med dårlig lyd og språkproblemer, med resultat at ungdommene i salen var urolige etter bare ti minutter. Foto: Henri Kokko

Årets Mini Midi Maxi-festival viser hvor vanskelig det er å lage teater for barn og unge som både underholder og utfordrer uten å presse et forenklet, platt budskap på sitt publikum. Siden oppstarten i 2005 har festivalens mål vært å presentere godt teater for barn som også er godt teater for voksne, og å fortelle barn spennende og viktige historier på en kunstnerisk relevant måte. Forestillingen Helt utenfor i Det Kommende Teater eksemplifiserer utfordringene man står overfor: 11 år gamle Kim, spilt av Søren Zacho Ruby, tester ut selvmordets muligheter ved å ta en gjennomsiktig avfallspose over hodet og puste litt inn og ut mens han stirrer oppgitt ut på publikum, før han etter en tid blir irritert over at det ikke fungerer og dermed gir opp. Scenen viser hvordan teater kan nærme seg et alvorlig tema på en humoristisk måte. Men forestillingen som helhet bærer preg av et manus som er for platt. Hvorfor skjer det så ofte i teater for barn og unge at manuset skildrer en platt og forenklet verden?

Varierende kvalitet for ungdom

Dessverre er det i årets programmering for ungdom fra 10 år og oppover at tendensen til plattheter gjør seg gjeldende i flere forestillinger. Her er det teater med gode ideer, men som ikke fungerer i den kunstneriske helheten. Ofte skyldes det at manuset er for svakt, at skuespillerarbeidet er for lettvint slik at karakterene er utroverdige eller at selve formen man har gitt forestillingen ikke egner seg for materialet.

Svenske Teater Jaguars forsøk på å modernisere Hamlet ble en langdryg affære med dårlig lyd og språkproblemer, med resultat at ungdommene i salen var urolige etter bare ti minutter. Forestillingen klarte verken å formidle Shakespeares drama på noen interessant måte eller å snakke ungdommens språk, selv om den prøvde på det, inntil det krampaktige. Hamlets venn Horatio tillegges for eksempel en svensk-amerikansk slang og sier «Yes, man» mens han spøker kompisaktig med Hamlet. Hamlet reduseres til parodi og farse og kraften i det originale manuset er borte.

Fakta


Mini Midi Maxi

Teaterfestival for barn og ungdom.

Har blitt arrangert årlig av Vestlandske Teatersenter siden 2005.

Foregikk 10.-13. november.

Ti teaterkompanier fra Norge og verden med ti produksjoner utgjorde årets festival.

Forestillingene spilles på Cornerteateret, Logen Teater og Den Nationale Scene

Ble vist på dagtid i Den kulturelle skolesekken, mens kveldsforestillingene var åpne for alle

Åpningsforestillingen The Trench av engelske Les Enfants Terribles skuffer også til tross for at den skiller seg ut som den sterkeste visuelle forestillingen under Mini Midi Maxi. Helheten og ensemblespillet gjør inntrykk: levende musikk, figurteater med store skremmende vesener fra jordas underverden, fysisk teater, videoprojeksjoner og en imponerende scenografi. Forestillingen er en mørk iscenesettelse av krigens grusomheter for ungdom fra tolv år og oppover, men går langt i å heroisere mannlige krigerske aktiviteter og det tipper over i det patosfylte idet hovedpersonen mot slutten forsvinner opp i himmelens lys til sin kone og nyfødte sønn. Helheten og ensemblespillet gjør inntrykk: levende musikk, figurteater med store skremmende vesener fra jordas underverden, fysisk teater, videoprojeksjoner og en imponerende scenografi. Men The Trench er allikevel for nær klisjeene og fremstår utdatert i en norsk kontekst.

Visuelt interessant

Av årets i alt ti forestillinger holdt forestillingene for de yngre barna et jevnt over høyt nivå. Open Window Teaters Snill og Veien Hjem av Teater Refleksion og Branar Teatar er eksempler på forestillinger som tydelig traff sitt unge publikum, men også meg som voksen.

Veien Hjem er et ordløst figurteater for de minste mellom 4 og 8 år som forteller historien om en liten gutt og hans oppdagelse av et propellfly på rommet hans. Han flyr ut i verdensrommet og treffer flere flygende objekter og et romvesen. Guttens seng oppfører seg for eksempel som en bjeffende hund og forestillingen appellerer slik til både voksne og barns fantasi i et visuelt slående univers.

Snill er en forestilling basert på Gro Dahles bok med samme tittel og er tidligere anmeldt på Periskop. I Snill blandes figurteater, skuespill, musikk og animasjon i en velfungerende helhet i fortellingen om Lussi, den perfekte jenta som til slutt blir usynlig. Snill har et knallsterkt manus med et tydelig budskap, men unngår å være banal og klisjéfull fordi den gjennom utforskning av språklige bilder åpner opp et rikt assosiasjonsrom.

Verden i dag

Det fantes heldigvis unntak fra platthet og forenkling i forestillingene ment for ungdomspublikummet også. Der flere av teaterkompaniene baserte seg på historiske hendelser, hadde Det Kommende Teater og Teatret Møllen fra Danmark en annen innfallsvinkel med nyskrevet dramatikk som forsøker å si noe om verden i dag. Selv om kompaniet slet med å finne en form som fungerte, var initiativet likevel verdifullt. At det skrives ny dramatikk for denne aldersgruppen er ikke dagligdags, og det er avgjørende at en festival som Mini Midi Maxi satser på slike forestillinger.

Teatret Møllens Malala – en pike med bok er også en intelligent og reflektert forestilling. Det er teaterkunst som åpner refleksjonsrom fremfor å lukke teatret inne i et overtydelig budskap. Styrken er at den forteller historien om Malala gjennom blikket til en middelaldrende, kvinnelig forfatter. Hun vil skrive en roman om den 15 år gamle jenta som ble skutt av Taliban etter sitt engasjement for unge jenters rett til utdanning. Fortellerposisjonen åpner for at historien om Malala sees innenfra og utenfra og plasseres i en større kontekst. Publikum konfronteres med vanskelige spørsmål. Hvilket ansvar har verdenssamfunnet for det som skjedde med Malala? Hvordan skal vi i det hele tatt nærme oss en forståelse av det som foregår så langt unna? Forestillingen veksler mellom direkte skildringer av Malalas liv, i tiden før og etter at hun ble skutt, og forfatterens perspektiv. Malala – en pike med bok er i ettertid den ungdomsforestillingen jeg heftet meg mest ved, nettopp på grunn av dens evne til å gå inn i interessante spørsmål.

Også det norske Statsteatrets forestilling 1066 – Slaget ved Stamford Bridge var en forestilling som utmerket seg og var nok et eksempel på nyskrevet og engasjerende dramatikk for ungdom. 1066 er en tragikomedie om et av de verste slagene i Norges historie og vier tid til dagene før slaget og konfliktene som utspiller seg mellom Harald Hardråde, sønnen hans Olav, skalden Tjodolv og den engelske jarlen Toste. Ensemblet har en til tider svært kreativ tilnærming til det historiske materialet og utmerket seg nettopp derfor. 1066 balanserer hårfint mellom klisjeer og råskap, humor og gravalvor. Karakterene portretteres som mennesker som kjemper vanskelige indre kamper og slik kommer særlig baksiden av krigshandlingene fram. 1066 viser hvordan teaterrommet er spesielt egnet til å formidle de komplekse nyansene i faktiske historiske hendelser og får oss til å stille spørsmål om det vi trodde vi visste.

Refleksjonsrom for teaterkunst

Et faglig program i tilknytning til årets festival hadde kanskje løftet festivalen som helhet. I forbindelse med dagforestillingene i Den kulturelle skolesekken er det betimelig å spørre hvorfor ansvaret for refleksjon ofte overlates til læreren etter forestillingene. Teateret nærmet seg det forenklede i redselen for å ikke nå fram til sitt publikum. Men en forestilling har selv mulighet til å fortelle komplekse historier. Det var dessverre for få forestillinger som evnet å formidle disse under årets Mini Midi Maxi- festival.


Stikkord:
· · ·