Når kunsten blir borte




Vi må verne om det sentrale ved kulturfeltet, nemlig det kunstneriske innholdet, skriver formidler Christin Fonn etter formidlingsseminaret Ungdom og teateret ved Den Norske Opera & Ballett.

Hvordan få barn, unge og unge voksne til å frivillig å gå inn døren til kunstinstitusjonene? Spørsmålet var på mange måter utgangspunktet for alle de tre formidlingsseminarene som fant sted i Oslo i slutten av november. Ungdom og teateret (Assitej Norge/Teatervenner Norge, 24. november), Nasjonalmuseets formidlingsseminar (26. og 27. november) og Kunsten å dele (se faktaboks, 30. november og 1. desember) hadde alle fokus på de unge.

Ungdom og teateret var seminaret som på best måte hentet frem ytterpunktene i måter å tenke på, fra ren innpakning av kunsten på den ene siden, til barns medvirkning i alle deler av det kunstneriske uttrykket, på den andre – uten at profesjonalitetsaspektet forsvant av den grunn.

Daglig leder i Assitej Norge, Hilde Annette Akre, sa i sin introduksjon, at tanken med seminaret var å lære av hverandres erfaringer og å overføre kunnskap. Slik ble det raskt klart hva «erfaringsbasert» i tittelen til seminaret siktet til: Formålet med initiativet var altså å spre kunnskap om hva som har fungert, for å stimulere norske institusjoner til å utvikle et tilbud som oppleves som relevant og interessant, også for det unge publikummet.

Overser det umålbare

Men hvordan kan man egentlig vurdere kvaliteten på initiativer som har lykkes i møtet med barn og unge? Det var dessverre lite refleksjon rundt målbarhet både denne dagen og på de to andre nevnte formidlingsseminarene. Hvorfor er dette viktig? Fordi det er altfor lett å overse det som ikke lar seg måle.

Mange av tiltakene som ble løftet frem disse dagene lignet mistenkelig mye på kommunikasjons- og markedsføringsgrep. To gode eksempler er Ung i Operaen og Unge National, som begge er ambassadørordninger. Institusjonene inviterer en gruppe ungdommer – ofte begrenset til en håndfull – til å komme tett på og bak kulissene. Håpet er at disse så skal spre scenekunstinteressen videre til omgangskretsen sin, og unge publikummere generelt.

Skal man dømme etter resultatet, for eksempel fra et arrangement i regi av Ung i Operaen vi fikk presentert på seminaret Ungdom og teateret, lurer jeg på om det heller er lysten til å ta en selfie i foajeen som stimuleres. En liten gruppe ungdommer er medvirkende til ungdomsarrangementet ja, men tiltakene ligner mistenkelig på ny innpakning av allerede eksisterende programmering.

Andre eksempler er forestillingen Heksejakt ved Teatret Vårt (Ålesund) og Teatrets Unge Venner (Teatrets Venner), som i hovedsak favner de som allerede har en interesse for scenekunst gjennom utøverrollen. Aktørene har deltatt i amatørteatergrupper eller vært elever ved Musikk, dans og drama-linjen i videregående skole. Her bestemmes formidlingsbegrepet også av at prosjektene motiverer ungdommene til å trekke egne venner og bekjente inn i teatersalene.

Arbeidet med ambassadører og ung-kvelder egner seg godt til å lage prosjekter hvor det er enkelt å måle om arrangementene er vellykket eller ikke. I tillegg til å måle selve besøkstallet, kan man også måle spredningen i sosiale medier, med bruk av tagger som #ungioperaen og #ungenational. Til sammen utgjør dette tall som kan egne seg i en årsrapport for å vise fremgang i publikumsarbeidet. Men hvilken konsekvens har det for selve opplevelsen ungdom får i møte med scenekunsten?

Fakta


Formidlingsseminarer:

Ungdom og teateret – et erfaringsbasert seminar om ungdomspublikummet

Arrangører: Assitej Norge og Teatervenner Norge, i samarbeid med Riksteateret og Den Norske Opera & Ballett.

Den Norske Opera & Ballett, 24. november

Nasjonalmuseets formidlingsseminar

Arrangør: Nasjonalmuseet

Litteraturhuset, 26. og 27. november

Kunsten å dele – 2015. Konferanse om forskning på kunstformidling til barn og unge

Arrangører: Film & Kino, Forfattersentrum, Kulturrådet v/kulturarv, Nasjonalmuseet, Norsk barnebokinstitutt, Rikskonsertene og Scenekunstbruket.

Litteraturhuset, 30. november og 1. desember

Hva formidling egentlig er

Ungdom og teateret presenterte også spennende alternative løsninger. Institusjoner som Rogaland Teater, Det Andre Teatret og hiphopteaterfestivalen SPKRBOX, viste hvordan man kan kombinere ungdom og teater i kunstfaglige interessante rammer på en profesjonell måte. Men når de største og viktigste institusjonene er representert med prosjekter som bestemmer formidling til barn og unge som markedsføring, ser jeg at det kan befeste en idé om at dette er den riktige «formidlingsløsningen». Jeg frykter at utbyttet av det kunstneriske produktet som møter de unge vil lide under dette. For kunstnerisk kvalitet til barn og unge er som kjent vanskelig å måle. Det koster penger og er ikke alltid like lett å dokumentere.

Mangler vi språket for å snakke om hva man egentlig ønsker å oppnå med formidling til barn og unge på en tydelig og god måte? Etter totalt seks dager på formidlingsseminar tvinger spørsmålet seg frem. Om vi ikke finner bedre løsninger i tiden fremover, er jeg redd at sentrale ved kulturfeltet ikke vernes, nemlig det kunstfaglige innholdet som møter barna.