De norske barneboknominasjonene til Nordisk råd: Når de opp?




De to norske kandidatene har begge hovedpersoner med et rikt indre liv som venter på å få folde seg ut. Kan det holde hele veien inn?

Årets norske kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris er Torun Lians barneroman Alice og alt du ikke vet og godt er det og Hans Petter Labergs ungdomsroman Ingenting blir som før.

Begge romanene inneholder dramatiske episoder for hovedkarakterene, samt en god dose forelskelse.

Alice og alt du ikke vet og godt er det


av Torun Lian

Aschehoug, 2017

De stille barnas forsvarer

Torun Lians Alice Andersen er en knopp som knapt tør å tenke på at den skal folde seg ut. Alice er et stille barn, den midterste i søskenflokken på tre. Hun roper aldri høyt og vil helst være usynlig. Fantasien hennes er rik, hun tenker mye og bekymrer seg mye. Et høysensitivt barn, ville kanskje noen sagt. De definisjonene skal få ligge.

Livet er ikke laget for usynlighet, og når Alice gjemmer seg bort, har det oftest motsatt virkning av det hun ønsker. Dermed ender hun opp med prinsesserollen i skuespillet på skolen, og hun skaffer seg en venn nesten uten at hun tør. Gjennom serien på fire bøker er en utfoldelsesprosess i gang, noe som gjør at hun bekjemper vannskrekken sin i bok tre – og, i den fjerde og nominerte boken, forelsker seg. Alvorligere kan det knappest bli.

Torun Lian har gjennom serien om Alice blitt de stille barnas forsvarer, den som gir oppmerksomhet til dem som egentlig ikke vil synes, men som kanskje trenger det likevel.

Boken er beregnet på 6-9-åringen, barn som er på vei inn i slukealderen og som, skal vi tro utlånsstatistikkene, kaster seg over bøker som Detektivbyrå nummer 2 og humorbøker oversatt fra engelsk. For et barn som er vant til mysterieløsende spenning og promperelaterte punchlines kan nok bøkene om Alice oppleves langsomme og lavmælte.

Humoren er lunt til stede i Alice-serien også, men kanskje vel så synlig for en voksen leser – som i Alice og alt du ikke vet og godt er det, der det er sommerferie og den pubertetsrammede storebroren til Alice for alt i verden ikke vil bli sett sammen med familien sin på badestranda. Storebroren er perfekt castet, tatt på kornet – vil i hvert fall en forelder si. Dette er en bok jeg tror mang en voksen leser skulle ønske hadde funnes da hen selv var barn, her er mange følelser det er lett for en voksen å kjenne seg igjen i. For serien om Alice Andersen er knallgod, og Alice og alt du ikke vet og godt er det er den beste av de fire.

Språkets bevegelser

Lians språk stemmer godt overens med karakteren Alices rike indre liv. Det viser seg spesielt i bruken av verb. Tanker krøller, skrukker og slynger seg, og verbbruken gir teksten fart og det indre livet bevegelse. Alice er fugleungeredd og gårsdagen er som stivnet gelé i magen. I magen er det også et hull. Denne gangen skyldes det ikke redsel for havet eller frykten for det store og overveldende livet – denne gangen er hullet i magen et forelsket hull.

Øyvind Torseters illustrasjoner plasserer Alice i sentrum i hennes egen fortelling, en fortelling hun i språket forsøker å gjemme seg innerst i et hjørne av. Illustrasjonenes virkning er å si Her er du, Alice. Du passer inn. Det gir en fortellende og insisterende kontrast til Alices ønske om usynlighet. Det viser seg også i fargebruken i mange av illustrasjonene, der store, klare fargeflater gis stor plass. Lyse irr-farger dominerer i flere av illustrasjonene, det er sommer og verden er full av lys. I kontrast til dette står illustrasjoner med større grad av blåtoner. Fargene er som hjertet til Alice: En blanding av intensitet og lengsel.

Noe har skjedd med Alice gjennom disse fire bøkene. Livet hennes har fått en retning. Hun har beveget seg og blitt beveget, hun våger å ta plass, og hun våger å tenke at fremtiden er noe som er spennende, ikke bare angstfylt. I sommerferien leser hun Alice i Eventyrland for n’te gang. Da passer det bra at hennes eget eventyrland åpner seg opp.

Foto: Aschehoug

Ingenting blir som før


av Hans Petter Laberg

Cappelen Damm, 2017

Foto: Cappelen Damm

Oversiktlig

Intensitet og lengsel er stikkord som gjelder også for Hans Petter Labergs ungdomsroman Ingenting blir som før. Handlingen utspiller seg over en helg og er inndelt i kapitlene fredag, lørdag og søndag. Det gjør det oversiktlig for en ung leser.

Markus går i tiende, og mens de ser på fredagsfilm i klasserommet, dør læreren brått av hjertestans. Dødsfallet går på repeat i tankene til Markus og fremkaller hendelser han har forsøkt å fortrenge. Det er disse boken egentlig handler om. Markus’ bror Victor dealer dop og er utstøtt fra familien etter at en ung gutt har dødd av overdose i Victors leilighet med Markus som vitne. Markus føler skyld fordi han ikke reagerte rasjonelt i en nødssituasjon, og han opplever seg selv som medvirkende årsak til at Victor ikke får komme hjem lenger. I drypp og glimt kommer denne historien frem. Drevet av sin dårlige samvittighet oppsøker Markus Victor denne helgen. Det gjør at han ender i trøbbel, han også.

Tykkere enn vann

Historien inneholder solide doser spenning, særlig etter at brødrene møtes. Lærerens dødsfall oppleves som den minst motiverte delen av boka, og historien ville vært tydeligere og mer konsentrert uten den. I tillegg er noen hendelser svært godt forklart for leseren – som at Markus forelsker seg i Sara omtrent ved første blikk. Om de blir kjærester eller ikke, er det knyttet mindre spenning til – den sterke dragningen som beskrives utelukker de fleste andre alternativ.

Laberg har skrevet en jeg-fortelling med en hovedkarakter som er smart nok til å skjønne sammenhenger og forklare det meste, men som ender opp med å foreta irrasjonelle valg. Det er spenningsdriveren i denne boka, at Markus gang på gang velger det han ikke vet er lurt. Skylden, skammen og kjærligheten til broren går utenpå rasjonaliteten. Blod er tykkere enn det meste.

Kan hende er det for stor dramatikk pakket inn på én helg. Å se en lærer dø er utgangspunkt nok i seg selv til en roman. Boken inneholder mange situasjoner og møter som er fint beskrevet og fortalt, ikke minst på replikknivå. Men Markus som hovedperson er vanskelig å få grep om. Han har lite å speile seg i, og både hadde han og leserne hadde fortjent å få en bedre utbygd og enda mer kompleks hovedkarakter – og dermed en historie med enda flere tyngdedrag. Det interessante i denne boken er ikke den gryende forelskelsen mellom Markus og Sara, men forholdet mellom brødrene. Og der får vi ikke vite nok.

Torun Lian. Foto: Aschehoug.

Dramatikere

Både Lian og Laberg har erfaring med å skrive performative tekster – begge er dramatikere, Lian i tillegg filmregissør. Laberg lar Markus fortelle sin historie, Lians fortelling om Alice har fortellerstemme utenfra. Hos Laberg er blikket innenfra og ut, hos Lian utenfra og inn. Lian bruker språket som et verktøy Alices fantasi og rike indre liv kan speile seg i. Fortellingen vrir på seg gjennom språket. Labergs Markus er litt annerledes utstyrt. Her er det først og fremst realitetene som gjelder. Det er helt riktig – men kanskje mindre spennende. Samtidig: I en situasjon der det føles som om det står mellom liv og død er det ikke akkurat de språklige metaforene som blir det viktigste.

Blant mange sterke utgivelser for barn og unge i fjor, er disse to nominert til den høythengende nordiske prisen. Torun Lian forsvarer sin plass med en sterk avslutning på serien om Alice. At Labergs roman er den beste som ble skrevet for ungdom i Norge i fjor, er jeg ikke helt enig i, selv om den har sine kvaliteter. Med disse nominasjonene løfter juryen uansett frem to erfarne forfattere med om lag ti bøker hver på samvittigheten. Og det er en anerkjennelse vel unt.

Hans Petter Laberg. Foto: Kristian Laberg