Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Norske bildebøker før og nå

SJANGER

Anmeldelse, Essay,

PUBLISERT

lørdag 22. februar 2020

Å se verden fra barnets perspektiv preger norske barnebokillustrasjoner, fra Anne-Cath. Vestly via Kari og Werner Grossmann, til fjorårets bildebøker, mener Lars Elton.

↑ Fra utstillingen «Tegnerforbundets utvalgte, bildebøker 2019», Oslo 24/1 – 1/3 2020.

Om utstillingene hos Grafill og Tegnerforbundet


«Kari og Werner Grossmann – 40 år med illustrasjoner for barn»

Grafill R21, Oslo 6/2 – 23/2 2020

«Tegnerforbundets utvalgte, bildebøker 2019»

Tegnerforbundet galleri, Oslo 24/1 – 1/3 2020

 

De utvalgte illustratørene i Tegnerforbundets utstilling: 

  • Per Dybvig, Bjørnen sover, skrevet av Bjørn Arild Ersland, Cappelen Damm
  • Max Estes, Flommen, Cappelen Damm
  • Martin Ernstsen, Sult, skrevet av Knut Hamsun, Minuskel
  • Marianne Gretteberg Engedal, Pølsetjuven, Samlaget
  • Mette Hellenes, Kebbelife, No Comprendo Press
  • Åshild Irgens, Lukas og Kim, skrevet av Johan B. Mjønes, Aschehoug
  • Mari Kanstad Johnsen, 3 2 1, Gyldendal
  • Maria Lillebo, Oscar Wildensky og den fantastiske gå-seg-bort-dagen, Cappelen Damm
  • Rune Markhus, Ring, Ring!, skrevet av Gaute Gjøl Dahle, Gyldendal
  • Kaia Dahle Nyhus, Kaffehjerte, skrevet av Gro Dahle, Magikon
  • Fedor Sapegin, Et splittet folk, Minuskel
  • Øyvind Torseter, Fortellingen, skrevet av Tor Fretheim, Ena

To av vårens utstillinger i Oslo kaster lys over norske barns nære historie. Grafill har samlet to illustratørers omfattende livsverk gjennom 40 år. Utstillingen med Kari og Werner Grossmanns tegninger, plakater og bøker er et overflødighetshorn av ulike historier og kjente og kjære figurer. Opp mot dette lange perspektivet står Tegnerforbundets breddepresentasjon av fjorårets 116 bildebøker, der en fagjury har valgt ut tolv utgivelser som presenteres med originaltegninger. Tegningene er både analoge og digitale, og bøkene er beregnet på både voksne og barn.

Barn er barn også i dagens nett- og skjermbaserte samfunn, og de liker fortellinger både om fortid og egen virkelighet.

Større mangfold

De to utstillingene viser – ikke overraskende – at samfunnets strukturer, familierelasjoner og andre mellommenneskelige fenomener har utviklet seg gjennom de siste 40 årene. Men hvor stor er forskjellen i barnekultur? Barn er barn også i dagens nett- og skjermbaserte samfunn, og de liker fortellinger både om fortid og egen virkelighet. Som forfatter Olaug Nilssen sier i et intervju med avisen Vårt Land i anledning 100-årsjubileet for Anne-Cath. Vestly: «Men det er litt rart å oppleve at min oppvekst er eksotisk for egne barn.»

Hvor stor er forskjellen mellom dagens barnebokillustrasjoner og Kari og Werner Grossmanns for 10-40 år siden? Markedet er åpenbart blitt større, og mangfoldet er tydelig i Tegnerforbundets utstilling. Syv av de utvalgte billedbøkene kan sies å henvende seg til barn. Ytterpunktene finnes i Rune Markhus’ skarpt stiliserte Ring, Ring! og Per Dybvigs poetiske strek i Bjørnen sover. Rune Markhus’ strek har klare likhetstrekk med Lars Fiskes konstruktive linjeføring, men Markhus greier å overføre den kantete tegneformen til et barnlig univers. Dybvigs oppfinnsomhet eksisterer et sted bortenfor virkeligheten. Portrettet av elgen som strekker seg for å spise øverst i treet er tegnekunst av ypperste klasse.

Illustrasjon av Per Dybvig til boka «Bjørnen sover», med tekst av Bjørn Arild Ersland (2019).

Illustrasjon av Rune Markhus fra boka «Ring, Ring!» med tekst av Gaute Gjøl Dahle (2019).

Illustrasjon av romantisk snødekt hus av Kari og Werner Grossmann. Foto: Grafill.

Marianne Gretteberg Engedals Pølsetjuven har stor detaljrikdom og et vakkert fargespill. Hennes villabebyggelse er herlig individualistisk. Hvert hus har sin personlighet innenfor en ganske fastlagt ytre form. Dette står i skarp kontrast til enkelte av Grossmanns tegninger, slik det for eksempel manifesterer seg i deres relative idylliske og snødekte trehus.

Illustrasjon av Marianne Engedal til hennes egen bok «Pølsetjuven» (2019).

I Fortellingen bruker Øyvind Torseter stempler på en oppfinnsom måte, kombinert med sin særegne strek. I tegningen av en kjedet blokkbebyggelse skaper stemplene en gjenkjennelig helhet, mens utfyllingen med strektegninger markerer individualitet og personlig preg hos dem som bor i blokken.

Marianne Engedals villabebyggelse er herlig individualistisk.

Øyvind Torseter bruker stempler på en oppfinnsom måte, kombinert med sin særegne strek. Fra boka «Fortellingen», med tekst av Tor Fretheim (2019).

I Kari og Werner Grossmanns bøker kan familierelasjonene synes ganske tradisjonelle, men de skildrer også mer moderne forhold mellom foreldre og barn.

Barnets perspektiv

I Kari og Werner Grossmanns bøker kan familierelasjonene synes ganske tradisjonelle, som i Karis idylliske skildring av familien som tar en rast under skituren. Men hun skildrer også mer moderne forhold mellom foreldre og barn, som den lekne faren i en av Lillesøster-bøkene. Smilehullene går varme ved synet av pappa sittende på gulvet med bleie på hodet. Selv om dette oppleves friskt og samtidig, er det likevel noe ganske annet enn Kaia Dahle Nyhus rufsete hipsterkjæreste i boken Kaffehjerte.

Lille Oscar forfølges av to tyver i Maria Lillebos bok «Oscar Wildensky og den fantastiske gå-seg-bort-dagen» (2019).

Flest likheter med Kari og Werner Grossmanns tegnede univers har Maria Lillebos Oscar Wildensky og den fantastiske gå-seg-bort-dagen. Her finnes det paralleller både til fortellermåter og bylandskapet Grossmann tegnet for Trygg Trafikk. Lillebo plasserer perspektivet hos barnet, som i den herlige serien av tegninger der Oscar forfølges av to tyver. I en av dem har han gjemt seg trygt under en bro, og framstår mye større enn tyvene. I en annen tegning er de like bak ham – Oscar liten og tyvene store. Slik tydeliggjøres barnets perspektiv i praktisk detaljering. Kari og Werner Grossmann benytter liknende løsninger. Å plassere perspektivet hos barnet var også en av Anne-Cath. Vestlys store styrker, noe som antyder en levende tradisjon i norske barnebøker gjennom 60 år.

Kaia Dahle Nyhus’ hipstermann i boka «Kaffehjerte», som hhar tekst av moren Gro Dahle.

Kari Grossmanns skildring av familien som tar en rast under skituren kan virke noe gammeldags og idylliserende. Foto: Grafill.

Fra Portveien til OL

Ekteparet Kari og Werner Grossmann har jobbet sammen i 40 år, og er trolig det eldste og lengstlevende illustratørfelleskapet i Oslo, om ikke i hele landet. Som hos Anne-Cath. Vestly peker bøkene deres ofte på ulike samfunnsforandringer. Siden tidlig på 1980-tallet har de levert tegneserier og illustrerte (barne-)bøker i en rekke sjangre, samt illustrasjoner til informasjonsmateriell på oppdrag fra organisasjoner og offentlige etater. Grafills utstilling teller nesten 100 tegninger, og bordene flommer over av bøker. Som tegnere har paret både jobbet sammen og hver for seg. Sentralt står Kari Grossmanns egenutviklede bokserier om Malvin og Lillesøster, beregnet på barnehagebarn og skolebarn.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Ekteparet Grossmann har jobbet sammen i 40 år, og bøkene deres peker ofte på ulike samfunnsforandringer.

Grafills utstilling om Kari og Werner Grossmann teller nesten 100 tegninger, og bordene flommer over av bøker. Foto: Grafill.

Kari og Werner Grossmann skapte maskotene til Lillehammer-OL 1994. Foto: IOC.

Høydepunkter i parets felles historie er bøkene om og illustrasjonene til NRKs barne-tv-serie Portveien (1985-87), og maskotene Kristin og Håkon til de Olympiske Leker på Lillehammer i 1994. Portveien-bøkene var et tidlig eksempel på kryssmediale fortellinger og markedsføring.

Oppdraget med å tegne OL-maskot greide paret å hente hjem til Norge, etter at Javier Ramirez Campuzano, sønnen til en «OL-pamp», hadde lansert ideen om en vikingaktig guttefigur. Hans forslag er blitt karakterisert som stereotypt, stivt og tegneserieaktig.

Lillehammer-OLs organisasjonskomite ville ha både en jente og en gutt, og de ønsket å fortelle en større historie om norske tradisjoner og verdier. Kari og Werner Grossmanns utforming tok utgangspunkt i to faktiske figurer fra norsk middelalderhistorie, og maskotene fikk en levende strek og et vennlig uttrykk. Kristin og Håkon skiller seg ut også i en internasjonal sammenheng. IOCs oversikt over OL-maskoter viser at de fleste maskotene enten er dyrefigurer eller rene fantasifigurer. Kari og Werner Grossmann tegnet figurene sine med klær inspirert av norsk middelalder, og knyttet også an til naturnærhet og moderne holdninger.

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene og bildet.

Lillehammer-OLs organisasjonskomite ville ha både en jente og en gutt, og de ønsket å fortelle en større historie om norske tradisjoner og verdier.

Illustrasjon av Werner Grossmann. Foto: Grafill.

Man kan innvende at mange av Grossmann-tegningene representerer en fjern fortid for dagens barn, og et distansert minnelandskap for voksne.

Vestly-tradisjonen

Man kan innvende at mange av Grossmann-tegningene representerer en fjern fortid for dagens barn, og et distansert minnelandskap for voksne. 1980- og 90-tallet var preget av andre klær og hårfrisyrer, lavere tempo og en annen holdning til barns oppvekst i familien. Illustrasjonene fra fjerne kontinenter for det tidligere Departementet for utviklingshjelp kan oppleves noe eksotiserende og naive i dagens flerkulturelle samfunn. Likevel har mange av illustrasjonene en kvalitet som engasjerer, blant annet gjennom deres evne til å gi det tegnede universet en myk og vennlig karakter. Men de kunne også hente frem skumle ting, for eksempel i boken Dra til Bloksberg – Barnets første skumle bok. At de har truffet en nerve understøttes av at suksessen ABC-boka mi kom i sitt 14. opplag i fjor.

Årets 100-årsfeiring av Anne-Cath. Vestlys kunstnerskap gjør det nærliggende å sammenlikne med hennes pionerinnsats. Det går en linje fra Vestlys storhetstid på 1950- og 60-tallet via Grossmann til dagens illustrerte barnebøker. Oppfatningen av barnet som et selvstendig individ, og ikke bare en voksen i miniatyr, utviklet seg med banebrytende pedagoger for drøyt hundre år siden. Den skjøt virkelig fart med etterkrigstidens velstandsutvikling, der grunnleggende rettigheter og en akselererende velstand ga nye rammer til barns oppvekstsvilkår. Vestly tok opp kontroversielle fenomener i samtiden, som utdannede og arbeidende mødre og hjemmeværende fedre, noe som ennå var uvanlig på 60-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsene.

Et samfunn i endring

Vestly utvidet vår forståelse for at normaliteten har mange ansikter, og var opptatt av samspillet mellom generasjonene. Ektemannen Johan Vestly illustrerte bøkene hennes, som primært var tekstlige fortellinger med enkle konflikter som raskt lot seg løse. Da han døde i 1993 begynte Anne-Cath. Vestly å illustrere bøkene sine selv. Den siste boken ble utgitt i 2004, fire år før hun døde.

Også i Kari og Werner Grossmanns mest produktive tid på 80- og 90-tallet gikk samfunnet gjennom en rivende utvikling. Illustrasjonene deres framstår ganske annerledes enn Tegnerforbundets utvalg av illustrerte bøker fra 2019. Framfor alt har det foregått en rivende utvikling i bruken av farger, samt i historienes kompleksitet. Felles har de to utstillingene en sjarmerende lekenhet, og en grunnholdning der verden sees fra barnets perspektiv.

Bøker i denne artikkelen tidligere anmeldt i Periskop

Kilder

 

Framfor alt har det foregått en rivende utvikling i bruken av farger, samt i historienes kompleksitet.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · ·