På kunstens premisser og tilpasset




NY SERIE: Kritikk av kunst og kulturuttrykk fremstår ofte som en monolog fra anmelderens side. Periskop starter derfor en ny serie i håp om å skape en bredere offentlighet og større dialog rundt kunstnerisk kvalitet.

Dokumentasjonsfoto fra «Game of Life III: Juliusvariasjonene». Foto: Tor Simen Ulstein.

Ofte kan en enkelt anmeldelse bli stående som den eneste refleksive teksten om et prosjekt for ettertiden. I et forsøk på å skape en bredere offentlighet og større dialog rundt kunstnerisk kvalitet vil vi i Periskop i denne artikkelserien invitere kunstnere, institusjonsansatte og andre til dialoger som kan bidra til en mer refleksiv kunstoffentlighet rundt kunst som retter seg mot barn og unge. Serien tar utgangspunkt i anmeldelser som stiller konkrete spørsmål eller som etterlyser bestemte forhold i møte med kunstuttrykkene de står overfor, og vil følge aktuelle anmeldelser fortløpende.

Først ut i serien er et intervju med Sigurd Tenningen og Jan Freuchen, som nettopp har avsluttet prosjektet Game of Life III: Juliusvariasjonene på Kristiansand Kunsthall. Med utgangspunkt i eget arbeid er de invitert til å respondere på kritikken «På kunstens premisser», publisert på Periskop.no før sommeren. Her etterlyser Periskop-kritiker Kristina Ketola Bore en retorikk som er tilpasset målgruppen. I dette e-post-intervjuet, og først ut i vår nye serie, mener billedkunstneren Jan Freuchen og kritiker Sigurd Tenningen at kulturproduksjon ikke bør tilpasses forestillinger om barns behov. Og det på tross av at de selv har laget en «barneutstilling».

Når uttrykksformen gir seg selv

Først, gratulerer med vel overstått utstilling for både voksne og barn, som i tillegg har fått strålende kritikker. Hvordan har dere gått frem for å inkludere barnet som betrakter, med dette prosjektet som på mange måter finner sted på kunstens premisser?

Takk for det! Utstillingen kretser omkring oppdragelse og menneskedannelse sett gjennom kunstens prisme. Vi ønsket å lage en utstilling om det lekende mennesket, men uten å fremstille leken eller den pedagogiske tilretteleggingen som nøytral størrelse. Med arbeidstittelen Kristiansand dyre- og menneskepark har premisset i stedet vært å løfte fram den zoo-logikken som preger mange deler av samfunnet: En inndeling av ulike soner tilrettelagt for spesielle aktiviteter for spesielle målgrupper. Med dette som premiss ga uttrykksformen på mange måter seg selv, hvor fabulerende og frie uttrykk kombineres med pedagogikk, nemlig det «å ville noe med noen».

 

I serien Svar en kritiker, les også – Vi kan ikke nå alle.

Foto fra utstillingen. Her et utsnitt fra Nils Normans installasjon som rommer en samling barnebøker kuratert av Gro Dahle. Foto: Kristiansand Kunsthall.

Det er vanskelig å se at det er noen mangel på kunstneriske prosjekter og strategier som retter seg mot barn og unge

Barnas by

Vi publiserte en kritikk av to offentlige kunstverk som også rettet seg mot barn rett før sommeren. Her etterspør kritikeren at kunstnerne tar i bruk andre retorikker i situasjoner hvor man henvender seg mot barn og unge som publikumsgruppe. Hvordan forstår dere denne etterspørselen?

Det er vanskelig å se at det er noen mangel på kunstneriske prosjekter og strategier som retter seg mot barn og unge. I Kristiansand for eksempel, som markedsfører seg som «barnas by», og har et mylder av ulike parker, stiftelser og arrangementer dedikert til barnekultur, spør vi heller om vi er inne i en slags infantiliseringsfase – der voksne kulturprodusenter har barna som sin primære målgruppe og inntekstgrunnlag.

Heller enn å skulle omprogrammere kulturproduksjonen til å passe en forestilling om barnas behov, kunne man kanskje se nærmere på hva som kan gjøres med formidlingsretorikken. Det kan godt være at mye av den kunsten som i utgangspunktet retter seg mot et voksent publikum også vil kunne appellere til yngre betraktere. Slik burde man kanskje heller fokusere på å formidle og kuratere for barn og unge, ikke produsere?

 

En «barneutstilling»

Har dere iverksatt noen bestemte kuratoriske strategier for å tilpasse retorikken til barn i Game of Life III?

Juliusvariasjonene har alle synlige tegn på å være en «barneutstilling» og det gir den både en folkelig appell og øker sannsynligheten for gode økonomiske vilkår. Samtidig er utstillingens innhold på mange måter en undersøkelse av de samme strategiene. Ambisjonen er hele tiden å ha mange ulike smaker i munnen samtidig, uten å avgrense seg til én bestemt målgruppe. I likhet med våre to foregående utstillinger i Game of Life-serien på samme visningssted, dikteres uttrykket til en viss grad av materialet vi arbeider med, snarere enn omvendt. Det har aldri vært vår intensjon å lage en utstilling spesielt tilrettelagt for barn, men snarere å undersøke hvilke spenninger som dominerer innen de mange forsøkene på å krysse pedagogikk, kunst og menneskedannelse som er så karakteristiske for mye av samtidens kulturpolitikk.

Barn har til felles med ikke-fagfolk at de er amatørbetraktere. Har dere underveis i kurateringen og kunstproduksjonen i Juliusvariasjonene forestilt dere publikummet deres?

Noen grep er jo åpenbart tilrettelagt for barn som betraktere, for eksempel er de fleste bildene hengt svært lavt og flere av verkene inviterer til å brukes som klatre- eller lekeapparater. Samtidig finnes det for oss en annen appell i denne tilretteleggelsensom ikke er fullt så entydig. Det er fint å kunne invitere barna inn i et forestillingsrom de kan dele med voksne, men samtidig ønsker vi å belyse det problematiske ved at alle alltid skal være ivaretatt.

 

Les også – Kritikk av elevarbeid annerledes enn kritikk av kunst

Man må kunne stille spørsmålet på en annen måte: Er det spesielle hensyn man tar når mange lager kunst for et voksent, kresent og kritisk utdannet publikum som er vant til å ferdes i galleri- og museumsverdenen?

Ideen om tilrettelagt kunst

Er det andre forhold man må ta hensyn til som kunstner når man lager kunst for barn, unge og voksne enn for publikum fra det voksne samtidskunstfeltet?

Man må kunne stille spørsmålet på en annen måte: Er det spesielle hensyn man tar når mange lager kunst for et voksent, kresent og kritisk utdannet publikum som er vant til å ferdes i galleri- og museumsverdenen? Selvfølgelig er det dét, samtidig som resultatet av slike hensyn som oftest skyter langt utenfor målskiven. Det pågår hele tiden forsøk på å «kode» uttrykkene til å passe best mulig innenfor de ulike arenaene og innhegningene kunsten opererer innenfor, men det er ikke alltid enkelt å avgjøre hvorvidt de lykkes.

Om vi skulle forsøke oss med et begrep som karakteriserer visuelle kunstprosjekter som bevisst eller ubevisst retter seg mot, eller fungerer for publikum uavhengig av alder, hva tenker dere om begrepet allalderkunst? Er det et begrep dere kan relatere dere til?

Det vi raskt oppdaget underveis i arbeidet med utstillingen, var at ideen om en tilrettelagt kunst er et nokså uoverskuelig problemkompleks, der svært mange agendaer møtes. Kunsten har i løpet av 1900-tallet gått fra å være en nokså ekstravagant syssel for de få, til å bli en integrert del av byutviklingen, pedagogikken og terapien. Denne utvidelsen har resultert i et finmasket nett av ulike målgrupper, hvor det som forsøker å favne «alle» blir unntaket. De mest interessante kunstopplevelsene får man jo derimot gjerne når man oppsøker eller uforvarende befinner seg utenfor ens egne «soner». Allalderkunst kommuniserer på mange måter en kunst som er basert på kompromisser, og er kanskje ikke noe som bør sementeres som en samlebetegnelse. Begrepet kan kanskje heller benyttes deskriptivt om de tilfellene der det oppstår?