Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

På stedet hvil?

KATEGORI

Scenekunst, Skole,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

mandag 16. desember 2013

Det er niende gangen Scenekunstbruket avvikler innledningsseminaret Pre-Box som en del av SHOWBOX. Under overskriften «medvirkning, påvirkning» var et panel av fire profesjonelle scenekunstaktører i år invitert for å dele sine meninger og debattere rundt barn og unges påvirkning og medvirkning i DKS’ scenekunstproduksjoner.

↑ Fra forestillingen «Helt Klaus». Rasmus Jørgensen

Seminaret åpnet med et kunstnerisk anslag i form av performanceskuespiller Rasmus Jørgensens soloforestilling «Helt Klaus», et stykke musikk- og fortellerteater som på nakent og sårbart vis skildrer en usikker og forelska ungdoms tanker og usikkerhet rundt egen identitet i løpet av en klassetur.

Performancekunstneren har laget en på kornet og sjarmerende, men også svært tradisjonell, soloforestilling for ungdom. Sånn sett er den et passende anslag til et åpningsseminar som stiller få, om noen, nye spørsmål. Her er det lite friske tanker som legges på bordet.

Fakta


Showbox 2013

Pre-Box

Innledningsseminar på Teater Manu, 2/12 2013

SUS Scenekunstbrukets Unge Stemmer

Scenekunstbrukets Ådne Sekkelsten innleder kort, nevner blant annet at DKS ofte har blitt kritisert for å tilby kunst som mangler interaktivitet og dialog med de unge i tilstrekkelig grad, før han gir ordet videre til debattleder og Periskop-redaktør Ingvild Bræin.

Del en på programmet er Elev/Skole/Arrangør, og først ut til å berette om sine erfaringer med medvirkning, er to ungdomsskoleelever, «SUS-erne» Une Sekkelsten og Henning Driveklepp, som snakker om opplevelsen av fjorårets SUS (Scenekunstbrukets Unge Stemmer). For i likhet med blant annet Unge National har Scenekunstbruket og SHOWBOX gjort grepet med å invitere en gruppe skoleungdommer til å anmelde og vurdere sine forestillinger. (De spennende anmeldelsene er lagt ut påhttp://scenekunstbruket.blogspot.no/.)

Irene McIntyre, elevenes lærer, forklarer hvorfor hun synes SUS-prosjektet er betydningsfullt, og hun har jobbet for at ledelsen ved skolen skal rydde plass til det. Hun forklarer at hun mener kunst setter i gang refleksjon og tankeprosesser, og på den måten kan hjelpe elevene til å utvikle kritisk tenkning. Johannes Hafnor representerer Østfold Kulturutvikling, som ønsker å involvere flere elever i programmering av DKS. Han har erfart at dersom lærere ikke støtter et prosjekt, er det vanskelig å komme utenfra og få elevene engasjert. Men han forteller at han også har opplevd det motsatte, at en engasjert lærer ikke greide å få elevene med seg. «Både lærere og elever må være engasjert for at slike prosjekt skal lykkes,» ytrer han. Det han ikke går særlig inn på, er konkrete refleksjoner rundt hvordan slikt engasjement kan skapes.

Medbestemmelse eller medvirkning?

Her kommer et innspill fra salen, hvor også Kulturcrew DK er representert. I Danmark er det nemlig satt i gang et prøveprosjekt, hvor såkalte kulturcrews, grupper av kulturinteresserte elever, faktisk får kursing i og frihet til å velge ut teaterforestillingene til sine medelever. Dette har ifølge representanten vært en stor suksess. Mens lærerne velger for tradisjonelt og har et for stort fokus på nytteverdi, tar kulturcrewene mer spennende valg som i større grad treffer deres medelever. Crewene har også ansvar for å ta imot scenekunstnerne og hjelpe til med å avvikle arrangementene på skolene. De får altså ikke bare ytret sine meninger, men vært medaktører.

Men hva skjer når kun en liten gruppe ungdommer velger for de mange, høres et kritisk innspill fra salen. Et betimelig spørsmål. Og likevel: Det er altså i denne tankesfæren seminaret befinner seg. Det er disse utfordringene som skal belyses: Hvordan kan vi få barn og unge til å bli mer engasjert i kunsten som tilbys dem gjennom Den kulturelle skolesekken? Her mener jeg at debatten har et problem. For barna og ungdommene er fortsatt ikke subjektet, det er det kunsten som er. Målgruppen skal gjøres mottagelige for kunsten. Men hva om man vendte det hele på hodet og spurte seg hvordan man kan lage kunsten med utgangspunktet i målgruppen, med dem som subjekt?

Den unge SUS-eren Henning Driveklepp forteller på spørsmål fra publikum om hva som skal til for å engasjere ham, at han ble veldig fascinert av klasseromsteater – der elevene ikke vet at det er en forestilling før etter hvert – fordi formen «var helt annerledes» og møtte elevene i en annen kontekst. «Kanskje mye teater fortsatt er litt for konservativt,» legger han til.

Spørreskjema og research

Seminarets del to dreier seg om ulike former for medvirkning. Ifølge seminarbeskrivelsen skal vi her få et innblikk i ulike måter å jobbe med barn og unge på. De spennende og svært ulike scenekunstnerne Camilla Myhre, Rasmus Jørgensen, Belinda Braza og Elisabeth Hagli Aars beretter om sine ulike prosjekter.

Først ut er Jørgensen. Han forteller at han samarbeidet med ungdom da han laget forestillingen «Helt Klaus». Med samarbeid mener han at han viste materialet for ungdom på ulike ungdomsskoler, og brukte spørreskjema for å finne ut hva de mente. På spørreskjemaet fikk ungdommene spørsmål som «Når ble du forvirra?» og «Hva handlet stykket om?». Spennende spørsmål, men Jørgensen forklarer at svarene stort sett var korte, men at de hjalp ham videre i prosessen likevel, ved å gjøre ham oppmerksom på flere ting han tidligere ikke hadde tenkt over. Samtidig opplevde han at en stor del av ungdommene ikke brukte sin påvirkningskraft. Jørgensens reflekterer påfallende lite  over hvorvidt premissene han selv har lagt for dialog med elevene er årsaken til dette.

Så til Elisabeth Hagli Aars og hennes produksjon «Rekonstruksjoner», en ungdomsforestilling som tematiserer psykisk helse. Hagli Aars forteller at det var veldig viktig for henne at forestillingen hadde en kjerne som var mest mulig sann, at hun derfor oppsøkte ungdom gjennom organisasjonen Mental Helse Ung, som hun hadde samtaler med både i forkant og etterkant, og at dette var sentralt når det gjaldt hvilken retning forestillingsarbeidet tok. Man kan kanskje kalle dette ungdoms medvirkning. Alternativt kan man kalle det nødvendig research.

Belinda Braza representerer et annerledes og røft kunstuttrykk med sine hip-hop-danseforestillinger. Hun forteller at et av grunnprinsippene hun jobber ut fra er at alle hip-hop-ens fire elementer skal være representert i hver forestilling (breakdans, grafitti, DJ-ing og rap) for å nå ut til et så bredt publikum som mulig. Braza er opptatt av å hente inn tilbakemeldinger fra elevene i størst mulig grad, og disse tilbakemeldingene implementerer hun i forestillingene slik at elevene er med å påvirke forestillingens liv også etter premiére.

Her har vi altså tre ulike scenekunstnere som er hentet inn til å snakke om ulike former for elevmedvirkning. Men de har til felles at det først og fremst er medbestemmelse de snakker om. For det at elever får evaluere scenekunst med seg selv som målgruppe, og blir spurt til råds i forbindelse med undersøkelse av temaer som står dem nærmere enn kunstnerne, er en selvfølgelighet. Det burde være hevet over diskusjon, spesielt siden metodene som er tatt i bruk verken er spesielt interessante, originale eller nye. Har vi ikke kommet lenger?

Jeg er helt sikker på at dialogene disse tre dyktige kunstnerne har hatt med barn og ungdom har vært fruktbare, og avgjørende for hvordan forestillingsresultatene er blitt. Det er åpenbart at de har et sterkt ønske om å møte barn og ungdom på deres premisser. Men at akkurat disse har blitt plukket ut til å snakke om ungdoms medvirkning? Come on.

Da er det mer interessant å høre på Camilla Myhre. Sammen med Caroline Walstrøm Nesset har hun de siste årene jobbet med prosjektet KROM (kropp i rom), og har innledet kunstneriske samarbeid med et tusentalls barn og unge i Osloskolen som bestreber seg på en likeverdig dialog og bruker barnas bevegelsesuttrykk og kreativitet som utgangspunkt. Alle de medvirkende barna fikk bidra med sitt eget avtrykk i den store, avsluttende forestillingen [‘bæːɾə]. Prosjektet ble svært vellykket. Så vellykket at de to nå stadig blir invitert for å snakke om det, også på Scenekunstbrukets årlige utstillingsvindu, selv om de aldri har blitt kjøpt opp av DKS eller blitt støttet av Spenn.

Sekundærvirkelighet kontra erfaringsvirkelighet

På skoler rundt om i Norge bygges de estetiske fagene ned. Det er for mye annet og angivelig viktigere fagstoff på agendaen, matteprestasjoner og pisa-tester som må forbedres. Det vil si at barns mulighet for å uttrykke seg kreativt og skapende på skolen reduseres. I tillegg er barn i større grad enn før konsumenter av underholdning og informasjon på hjemmebane. Å konsumerere er på mange måter en slags sekundærvirkelighet. De er mottakere i større grad enn aktører.

Fra KROM – kropp i rom. Foto: Jorunn Kjersem Hildre

Som Camilla Myhre også nevnte under seminaret, uten at dette ble plukket opp av noen av de andre, ligger det et uutforsket potensiale i den relasjonelle estetikken, som handler om det å lage kunst på måter der tilskueren tas inn direkte. Der barna og ungdommene sees på som kreative ressurser, der de er direkte medvirkende. Det forundrer meg at Scenekunstbruket, og kanskje også kunstnerne, virker lite interessert i å utforske dette potensialet. Hvorfor finnes det ikke flere aktører med dette for øye innenfor DKS? Har det noe med produktet å gjøre, at produktet da ikke bare er den viktige kunstnerens? At subjektet flyttes? At man er redd for at nyttevirkningene og pedagogikken tar over med en gang man begynner å fokusere på relasjon og prosess? At man kanskje ikke vet hvordan man skal gå inn i en prosess med barn eller ungdom?

Slik jeg ser det, dreide diskusjonen under Pre-Box seg rundt barn og ungdoms rett til å mene noe om det de får servert, for så muligens å få servert noe annet og mer tilpasset dem. Her er det noe viktig som overses.

Ungdom har rett til kreativ utfoldelse

«Ungdom har rett til kunst» nevnes det flere ganger i løpet av seminaret. Som konsument eller som kreativ? Det ene utelukker ikke det andre, men ved å ta ungdommene med inn i prosessen, får man begge deler. Det har blomstret opp i andre arenaer, for eksempel gjennom Propellen Teaters arbeid i Trondheim, og flere prosjekter på Det Norske Teatret og Nationaltheatret, hvor scenetekst forfattes av ungdom og ungdom får komme opp på scenen. Prosjekter med ungdommene som subjektet. Da jeg tidligere i år fikk med meg ASSITEJ-festivalen, var noe av det som imponerte meg mest hvordan barn og ungdommer medvirket i ulike prosjekter med fullverdig scenekunst som resultat, blant annet i NIE/Caers/Thuwis-produksjonen «LØP».

Kanskje grunnen til at SUS-er Henning Driveklepp opplevde møtet med klasseromsteater så sterkt er fordi det kommer så nært ungdommenes virkelighet, også i fysisk forstand. Fordi det visker ut skillet mellom aktør og publikum, mellom objekt og subjekt. Samfunnet og skolen forandrer seg, og disse forandringene gjør at også DKS får en forskyvning i sin funksjon. Jeg håper de tar utfordringen.

Annonser

Stikkord:
· ·