På tide å ta med skoleklassen på dragshow?




Dragartisten AJA viser de unge tillit i et show som ser på kjønn som noe performativt og foranderlig.

I det varme, lille konsertlokalet Hvelvet står jeg og min venn, en masse kids under 20 og et par verger som forholder seg som tause vitner i endene av lokalet. Vi skal se et dragshow. RuPauls Drag Race er et verdenskjent realityprogram som minner om konseptene til serier som Project Runway eller Top Model, og går ut på at dragartister skal konkurrere om hvem som skaper de beste dragnumrene. Jay Riviera, også kjent som AJA, var med i niende sesong av serien i 2017, samt er aktuell i All Stars sesong tre, og har kommet til Oslo fra Brooklyn for å fremføre sine numre. Showet er rusfritt og arrangeres av ROCKSLO, med en øvre aldersgrense på 20 år, og har vært utsolgt i lang tid.

Programmets popularitet verden over viser hvordan drag som en kulturell praksis har vunnet en plass innenfor mainstreamkultur. Noen vil si at drag, som ofte defineres som å kle seg til det «motsatte kjønn», er en praksis som forsterker stereotype og binære forståelser av kjønn, men som AJAs performance viser, fremstår dette som en forenklet tolkning. Praksisen kan snarere forstås som et brudd med konvensjoner gjennom overdrivelse. En drag-forestilling kan gi et godt grunnlag for å snakke om kjønn som sosial konstruksjon og performativ handling. Kanskje det er på tide å ta med skoleklassen på dragshow?

AJA på Sentralen


3. februar, arrangert av ROCKSLO.

Dragshow med øvre aldersgrense 20 år.

Hva er det politiske potensialet i drag?

Begrepet drag har røtter i teatermiljøet og ble popularisert blant britiske homoseksuelle på 1800-og 1900-tallet. Det er uenighet om hvorvidt uttrykksformen skal forstås som en subversiv praksis som utfordrer konvensjonelle forståelser av kjønn, eller om uttrykksformen selv er med på å forsterke arketyper gjennom å aksentuere et dualistisk forhold mellom mann og kvinne.

Men drag kan også forstås som en måte å fri seg fra konvensjoner. For selv om begrepet drag er knyttet til en dikotomi, kjønssovertredelsen, enten i form av en drag-queen eller drag-king, kan også transseksuelle og de som definerer seg som kvinner «drage seg opp». En kvinne som overdriver «kvinnelighet» og kler seg i en drag-queen-estetikk kalles ofte «faux queen» eller «bio queen», som en slags drag-queen fanget i en kvinnes kropp. Et annet aspekt ved dragkulturen er ideen om «realness» eller autentisitet, særlig knyttet til drag-queens, som refererer til evnen å overbevise i forsøket på å imitere det «motsatte kjønn» eller inntre i en annen rolle. Den mer overdådige estetikken hos AJA som drag-queen kan midlertid vise til at det er noe mer som engasjerer enn det å overbevise publikum om autentisitet. Her fungerer drag heller som en form for motstand gjennom en overdrivelse av kjønnsuttrykk, overskridelse av sosiale normer og queerpolitiske kommentarer fra AJA.

Historisk har drag lenge hatt en plass innenfor kunsten, selv om det ikke nødvendigvis har blitt definert som drag av kunstnerne selv. Kunstnere som Claude Chahun utfordret statiske forståelser av kjønn i sine selvportretter på 1920- og 30-tallet, og Marcel Duchamp hadde et kvinnelig alter ego som også ble manifestert i portretter. De siste tiårene har kanskje drag og å inntre i andre kjønnsroller fått en sterkere eksplisitt forankring i så vel populærkulturen som det brede kunstfeltet, og Turner Prize ble i 2003 tildelt kunstneren Grayson Perry som tok imot prisen i via sitt alter ego Claire. Kanskje har vi nådd en form for kulturell aksept som har gjort at drag nå også er godtatt som et kulturelt tilbud for barn og unge.

Kanskje har vi nådd en form for kulturell aksept som har gjort at drag nå også er godtatt som et kulturelt tilbud for barn og unge.

AJA vinner publikums begeistring bare gjennom sin tilstedeværelse. Foto: Anja Fullu.

Viser tillit til de unge med utfordrende humor

Idet AJA entrer lokalet og trer opp, hyler publikummet og retter telefoner med kameraer mot den lille scenen. AJA er kledd i en rød kreasjon, parykk og høye sko og lever opp til forventningene om en overdådig drag-queen. Showet består i alt av tre numre der AJA mimer til sanger, danser og poserer. Selv om lip sync-en er en smule haltende og koreografien ikke helt sitter i første nummer, virker ikke det til å stagge publikums entusiasme. En stor del av showet virker å bestå i å imponere med antrekk og oppsyn og det er tydelig at AJA allerede har vunnet publikums begeistring bare gjennom sin tilstedeværelse.

Etter hvert nummer engasjerer AJA seg i en slags mellomting mellom stand-up og uformell prat, der hverdagshendelser, kjønn og seksualitet er gjennomgående emner. Praten kaller hun «Kiki», et ord med opphav i homokultur som innebærer noe sånt som å more seg med venner med småprat og sladder. AJA forklarer: «We are having a kiki right now, this isn’t a political seminar, I like talking shit». Publikum ler nærmest etter hver replikk AJA ytrer. Bevegelser og kroppslyder som raping belønnes med latter og jubel. Det er morsomt og befriende når AJA befinner seg litt på grensen til hva som allment oppfattes som passende humor foran et potensielt ungt publikum. Hun kaster stadig ut visdomsord som: «Don’t take yourself too seriously, you only have one life, unless you are a pussy, then you have nine.».

Det er tydelig at AJA er opptatt av seksuell og kjønnsmessig frigjøring, og hun poengterer, en smule klisjé-aktig, viktigheten av å «være seg selv». Hos AJA fremstår likevel ideen om dette selvet ekstra komplekst, og oppfordringen fungerer mer som en konfrontering av kjønnsuttrykk som noe som består av aktive valg. AJA legger vekt ved det flytende i sin kjønns- og identitetsforståelse og veksler humoristisk mellom å referere til seg selv som en heteroseksuell mann som forelsker seg i andre drag-queens og som en kvinne som forelsker seg i andre kvinner. Det skaper en herlig forvirring rundt AJAs seksualitet og kjønnsidentitet, og AJA oppmuntrer videre de unge til å uttrykke seg selv som de vil. Slik manifesterer hun at drag kan fungere som en metode for å utøve motstand mot begrensende normer og at å «være seg selv» er å ha muligheten til å veksle og være flere ulike ting på en gang.

Drag kan fungere som en metode for å utøve motstand mot begrensende normer, skriver anmelderen. Foto: Anja Fullu.

«Don’t take yourself too seriously, you only have one life, unless you are a pussy, then you have nine.».

En greie mellom AJA og kidsa

Det som gjør AJAs show spesielt og engasjerende, er det varme og lekne forholdet som oppstår mellom henne og publikum. Selv om jeg som voksen instinktivt reagerer på AJAs kommentarer om hvor tynne og vakre publikummerne er og prat om kjønnsoperasjoner og botox-injeksjoner, er det samtidig fint å se hvordan AJA stoler på det unge publikummets egne evner til å møte henne slik de selv vil. Avslutningsvis danser AJA til en K-pop-låt av 2ne1, mens hun sparker bena opp til nesa. På drakten har hun en pil som peker oppover fra skrittet som en referanse til sin egen låt «Level Ya Pussy Up». En replikk hun også skriker til sitt publikum før hun takker for seg.

ROCKSLO fortjener skryt for initiativet. At drag som en kunstnerisk praksis har vunnet en plass innenfor den unge mainstreamkulturen kan bidra til en popularisering av tanken om kjønn som noe sosialt konstruert og performativt, og dermed foranderlig. Når unge i økende grad får tilgang til kunst og kulturelle opplevelser som utfordrer konvensjonelle ideer om kjønn og seksualitet kan, dette skape større handlingsrom for kjønns- og seksuelle minoriteter, samt gi nyttige verktøy for egen erfaring og forståelse av andre.