Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Pøblene leverer

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag, 6 september 2016

HVOR
Sentralen, Oslo.

I den dystopiske forestillingen Underland – The Cloud kommer grenseløsheten snikende inn på meg som en fysisk, romlig følelse. Pøbelkompaniets satsning på teater for ungdom fremstår solid og modig.

↑ Et lovende og velkomment initiativ, skriver anmelderen om Underland – The Cloud på Sentralen. Foto: Joachim Joachimsen

I en liten blackbox på Sentralen venter fire dresskledde skuespillere. To av dem følger nøye med på publikum mens vi finner oss til rette i amfiet. To andre synes å være opptatt med å plassere siste del av scenografien og forhandler stille seg imellom mens de bærer en stor diskokule. Den velregisserte uklarheten fortsetter i noen minutter før en av dem tar ordet. Skuespilleren har hentet frem manuset til forestillingen – i form av en stor, svart bok – og begynner å lese de første sidene uten å ekskludere verken dramatikerens innledende kommentarer eller scenehenvisningene.

Underland – The Cloud


Kate Pendry/ Pøbelkompaniet

Regi: Rebekka Nilsson og Jip Vuik

Skuespillere: Petronella Barker, Kim Atle Hansen, Marina Popovic og Lars August Jørgensen

Anmeldt på Sentralen, 30. august 2016.

Overvåkning som tema

Forestillingens overordnede tematikk er overvåkning og lagring av informasjon. Underland – The Cloud veksler mellom scener fra en tilsynelatende svinnende fortid (vår nåtid?) og en forestilt fremtid. Vi ledes tilbake til det øyeblikket der mennesket, representert ved en tjener og spilt av Kim Atle Hansen, leder Petronella Barker, aka vår Frue av Glemselen, til å ta sitt eget liv. I en annen scene gir skuespillerne, alle iført hvite bob-aktige parykker, tips til hvordan man kan unngå digital ansiktsgjenkjenning. Tipsene presenteres i en form som minner om stemmer i sminke-helse-velvære-blogger, men innholdet strider mot normen. For eksempel formaner de oss til å redusere heller enn å fremheve spesielle kjennetegn ved ansiktet, gjøre neseroten mindre fremtredende, skjule området over øynene med lang pannelugg eller forvrenge hodeformen ved å bruke parykk eller andre hodeplagg. Scenen er morsom, men samtidig tankevekkende, i det at den faktisk kan være anvendbar.

Snikende ubehag

Scenerommet er godt forankret i tematikken. Sideveggene er dekket av speil, noe som får rommet til å fremstå større enn det er. Speilene skaper også en litt ubehagelig følelse av at rommet ikke har noen avgrensning. Ubehaget forsterkes ytterligere av at amfiet publikum sitter i «speiles» på den andre siden av rommet, altså ved at scenografien nettopp er et amfi identisk med det publikum sitter på. Når skuespillerne tar plass i amfiet, likestiller de seg med publikum – de blir også tilskuere – noe som medvirker til en ytterligere destabilisering av rommet. Likevel er det ikke før mot slutten av forestillingen, da skuespillerne skyver scenografiamfiet mot oss, at jeg blir bevisst på likheten mellom amfiene. Scenegulvet gradvis blir mindre, til det nesten forsvinner helt. De romlige elementene skaper et snikende ubehag, en fysisk følelse av at verden er uendelig og at situasjonen vi er vitne til mangler holdepunkter.

Musiker Sjur Miljeteig er plassert på toppen av scenografiamfiet og sitter gjennom forestillingens 90 minuttrt med de lysende datamaskinene foran seg. Foto: Joachim Joachimsen

De romlige elementene skaper en fysisk følelse av at verden er uendelig og at situasjonen vi er vitne til mangler holdepunkter, skriver Venke Sortland om forestillingen. Foto: Joachim Joachimsen

Drøyt språk

Forestillingen er språkmessig variert og veksler mellom mer poetiske tekstbrokker, politisk propaganda, direkte advarsler og en mer abstrakt lek med ord. Dette fungerer godt. Jeg liker også at utøverne til tider bruker et ganske så drøyt språk, for eksempel i beskrivelsen av hva som skjer med kroppen til Vår Frue av Glemselen etter at hun har hengt seg. Da Kim Atle med stor innlevelse forteller hvordan legemet hennes sakte, men sikkert går i oppløsning, vekker det ubehag. Den språklige variasjonen får meg også til å tenke at ungdommer som detter av «tekstlasset» ett sted, kan finne nye innganger andre steder i forestillingen.

Tekstungt og konspiratorisk

I noen av scenene kommer teksten veltende ut av skuespillerne i et voldsomt tempo. Hvis man legger fra seg ambisjonen om å få med seg alle tekstlige detaljer og betydningslag, fungerer fremstillingen av fart og mengde som kommentarer til informasjonssamfunnet. Men om målgruppen, ungdommene under 18 år, vil forholde seg til denne teksttungheten på samme måte, er jeg ikke helt sikker på.

I noen scener brukes også teksten mer formanende og konspiratorisk. Skuespillerne forteller oss med beroligende stemme at myndighetene ikke har mappe på oss, nei da, men de har et kart. Om slike konspirasjonsteorier slår an hos ungdom i dag, vet jeg ikke, er ikke denne typen forklaringer litt for enkle og romantiske? Noen av formaningene oppleves også feil. Et eksempel er utdraget fra programteksten som lyder: «Tro meg, jeg har tittet ned i avgrunnen slik at dere ikke trenger». Men er det ikke nettopp dette vi må overbevise ungdom om at de skal gjøre – altså at de ikke skal stole på oss voksne, men heller gjøre sine egne undersøkelser av hvordan verden henger sammen? Er ikke kunsten nettopp et virkemiddel i arbeidet med å få ungdommene til selv å ville titte ned i avgrunnen?

Lovende og velkomment

Underland – The Cloud er, tross sin lengde og teksttunghet, ungdomsteater med stor appell.  Scenene der firkløveret av skuespillere bruker sin råhet, for eksempel når de begynner å danse overnevnte tips for å unngå digital-ansiktsgjenkjenning, fungerer utmerket. For meg er det også i disse scenene at stykkets tematikk står bunnstøtt: Tekst og handling gir oss et refleksjonsrom som tillater ulike tolkninger. Hvis målet er å lage politisk og utfordrende teater for ungdom, opplever jeg først og fremst at det er denne, heller enn partiene med konspiratorisk propaganda, som er veien å gå.

Slik jeg forstår pøbel-prosjektet, er initiativtakerne oppriktig bekymret over at ungdom av i dag kun får oppleve teater som en underholdningsform. I denne sammenhengen er Underland – The Cloud først og fremst et lovende og velkomment initiativ.


Stikkord:
· · · · · ·