Postkort fra DKS: Tynn kaffe, to sjelevenner og mange, mange trapper

Gamle sanger om igjen

Amanda: Klokka er 9:00 og jeg tusler inn hovedinngangen på min gamle barneskole. Alt er akkurat som jeg husker: Fotballspillene står i underetasjen, de gamle skolefanene henger på veggen, og borte i gangen står vaskemannen og nynner. Han ser akkurat ut som han gjorde for 20 år siden, bare litt tynnere i håret, kanskje.

– Næmmen, Amanda! Er du her? sier en stemme bak meg.

Tilbake til 5. klasse

Denne samtalen oppstår nesten på alle skoler, og ja – du tenker kanskje men dere må jo ha hatt denne sangen i tankene da dere lagde tittelen på forestillingen? Nei, overraskende nok hadde vi ikke den hissige DeLillos-kokken i tankene. Men om den kan ha ligget og ulmet i underbevisstheten – ja, det er en annen sak.

– Det er en forestilling om en kokk og noen mus, fortsetter jeg.

– Ah, så gøy, det klarer du sikkert bra, Amanda.

Lærer Bjørnar smiler og klapper meg støttende på skulderen, og plutselig går jeg i 5. klasse igjen.

Jonas – som både er min medskuespiller og samboer – parkerer utenfor skolen, og vi begynner å lempe scenografien ut av bilen.

– Heisen er åpen, brummer en mann. Det er vaktmesteren. Jeg kjenner ham igjen med det samme, men jeg husker ikke hva han heter, vi kalte ham bare for Vaktmester’n. Han husker ikke meg, men smiler og hjelper oss inn i heisen.

Kjøkken med heis

Jonas: Ja, så var det dette med heisen, da. Riggen vår inneholder et kjøkken og fire vegger, og kan kanskje betraktes av mange som en «lett» rigg, men ikke glem at vi kun er to personer på turné, et helt middels sterkt kjærestepar. Så når vi på selve spilledagen får beskjed om at forestillingen skal foregå i 4. etasje, kan du si at motivasjonen for å komme seg ut av senga er noe laber.

Heisen som møter oss er åpenbart for liten, og jeg meddeler til min kompanjong at våre fire vegger på ingen måte vil få plass. Amanda på sin side er noe mer positiv, med sin sinnssyke romforståelse og holdning til størrelser, og hun foreslår at vi skal prøve. Men ettersom jeg ofte har rett, nekter jeg i det hele tatt å forsøke (merk: dette er ikke første gangen vi er uenige om innrigg), og tar fatt på trappene på egenhånd. Det er først da jeg har båret opp tre av fire vegger at jeg velger å legge stoltheten min til side og sjekke om de faktisk passer inn i heisen (når Amanda ikke er i nærheten, selvsagt), og jammen går den rett inn, gitt. 1-0 til Amanda.

Forestilling med utsikt

Amanda: Heisen tar oss opp til festsalen i 4. etasje, der jeg har deltatt på mang en disco, danseopptreden og skoleavslutning med familien applauderende på første rad. Festsalen har store vinduer, og man kan se ut over hele Oslo. Jeg husker ikke disse vinduene som barn; kanskje utsikt er noe man setter mer pris på i voksen alder. Jonas gjør meg oppmerksom på at vi kan se barndomshjemmet mitt, der mamma fortsatt bor.

Jonas: Utsikten er det ikke mye å si på, men når man på død og liv skal opp fire etasjer, burde den jo veie opp for strevet. Idet vi skal til å begynne opprigg, kommer jeg på at vi skulle ha filmet forestillingen i dag (for hva er vel en forestilling om den ikke er foreviget gjennom filmapparatet?). Men neimen om ikke kameraet har blitt glemt igjen hjemme, og hvem hadde ansvaret for å ta det med? 1-1.

Amanda: Heldigvis er vi ikke langt hjemmefra, så jeg spurter av sted for å hente kameraet (og det er jeg ganske så fornøyd med nå, for det ble en knakandes god forestilling). Da jeg kommer tilbake, er scenografien nesten ferdig rigget, og det viser seg at vi har to gjester på besøk – ingen ringere enn mamma og pappa.

– Nå gleder vi oss til show, Amanda, sier pappa. Igjen er jeg med ett tilbake i 5. klasse.

Tynn kaffe, god prat

Jonas: Om det foregikk spurting for å innhente kameraet, stiller jeg meg tvilende til. Ettersom min kompanjong brukte såpass lang tid, rakk jeg å ferdigstille nesten hele scenografien. Jeg skriver nesten, for midt under opprigg kommer svigers susende inn døra. Da blir det jo den obligatoriske snakken mens vi venter på Amanda. Inn kommer hun, og jeg kan fortsette opprigg, mens mimringen med mams og paps går i høygir.

Amanda: Etter en kopp med tynn kaffe og en god prat, kommer 1. og 2. klasse strømmende inn. En lærer gjenkjenner mamma og pappa.

– Næmmen, hva gjør dere her? ler hun.

– Vi er kommet for å se Amanda sitt teater, hoier mamma.

Prompende teaterkokk

Jonas: Da barna kommer inn, står vi og tar dem imot, og prøver så godt vi kan å peke på hvor de skal sitte. Etter noen minutter med peking begynner jeg å lure på om denne typen kommunikasjon ikke er i bruk lenger, ettersom barna på ingen måte velger å sette seg der fingeren viser vei. Rett før vi skal begynne, introduserer vi oss for publikum, og det viser seg at det er et barn i salen som også heter Jonas. At jeg skulle møte en navnebror en grå januarmorgen var en stor opptur.

Kokken Tor er en karakter som ligger Amanda sitt hjerte nært. Idet halvmasken er introdusert for barna og jeg hjelper Amanda med å få den på, vet jeg at vi er i gang. Amanda trer inn i sitt alter ego, en prompende, ensom og gestikulerende teaterkokk, som ikke skyr noen midler for å få det som han vil. Å oppleve kjæresten sin så nært som i denne forestillingen, er helt nydelig. Ingen er i tvil når Kokken Tor er på plass, her ska’rre bakes. 2-1.

Følelsen av skoleavslutning

Amanda: Kokken Tor-maska er på plass, og det er forestillingsstart. Jeg ser utover salen, på mine gamle lærere, typen som gjøgler ved siden av meg og foreldrene mine som hvisker tvi tvi (nå på bakerste rad, for det får jo være grenser).

Det er ingen tvil lenger: Jeg går definitivt i 5. klasse og skal opptre med Kokken Tor på skoleavslutning. Det er bare å kjøre på.

Litt om Feil Teater

Vi i Feil Teater turnerer årlig med flere forestillinger i Den kulturelle skolesekken. Dette er en spillearena vi trives ekstremt godt i. Vi elsker å besøke barna i deres territorium og røske litt i en alminnelig skolehverdag. I forestillingene våre skal barna føle seg sett. Vi liker å inkludere dem så mye som mulig uten at de tar over hele forestillingen, vel å merke. Men det er gøy å være litt i grenseland. Målet er at forestillingene våre skal oppleves som en fest, og at barna skal føle at de er med på å forme teateropplevelsen sammen med oss.