Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Reflektert om psykisk sykdom i Brødre & Søstre

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag, 2 oktober 2018

HVOR
Brageteatret

NIE og Brageteatrets nyeste forestilling snur ikke opp ned på debatten om psykisk helse. Men den utforsker tematikken på en reflektert måte i en makeløst komponert fortellerform.

↑ Ingeborg Larsen i Brødre & Søstre. Foto: Brageteatret

Etter at New International Encounter (NIE) vant Heddaprisen for beste ungdomsforestilling i fjor med We Come From Far, Far Away er det med en viss forventning jeg besøker Union Scene for å se premieren på kompaniets nye forestilling som også skal turnere som den del av Den kulturelle skolesekken. I likhet med We Come from Far, Far Away er Brødre & Søstre basert på dokumentarisk materiale. Denne gangen er temaet psykisk sykdom i nære relasjoner. Så hva er det som er så spesielt med dette prisvinnende kompaniet? Og hvordan tar de opp et såpass tungt tema for ungdomsskoleelever?

Det audiovisuelle uttrykket som forestillingen tilbyr, griper meg fra første stund. Foran på scenen på Brageteatret spiller aktør Helder Deploige en heftig rytme på et trommesett mens strobelys blinker på publikumsplassene. De andre aktørene Viggo Venn, Moa Meinich og Ingeborg Larsen danser energisk mens de møter blikket til publikum. Smilene og energien smitter over på meg som ser på. Venn kommer fram og begynner å spørre publikum om hvordan de har det. «Bra,» svarer alle som blir spurt, og Venn improviserer og leker seg med publikumsresponsen. «Det er litt press på å si at man har det bra,» ler han før trommene hamrer løs og han går tilbake til å danse.

Den lekne stemningen fortsetter etter åpningen, og vi blir kjent med de fire ungdommene Katrine, Tiril, Markus og Fredrik, spilt av NIEs aktører. Vi ser dem bli kjent med hverandre, samtidig som Katrine forteller oss i publikum om den usynlige sykdommen i hodet som de andre ikke kan se.

Brødre & Søstre


  • Konsept og regi: Kjell Moberg
  • Scenografi og kostyme: Katja Ebbel Fredriksen
  • Komponist: Helder Deploige
  • Lysdesign: Norunn Standal
  • Med: Viggo Venn, Moa Meinich, Helder Deploige og Ingeborg Larsen
  • Produsent: Iva Moberg/Uta Guildhus

Forestillingen er laget i samarbeid med Brageteatret og skal turnere i Den kulturelle skolesekken i Buskerud høsten 2018.

  • Premiere på Brageteatret 26. september 2018.

Ved å unngå det konkrete lar forestillingen publikum skape sine egne indre bilder.

Musikalsk iscenesettelse

I likhet med We Come from Far, Far Away er dette fortellerteater der vi får se rollefigurene fortelle sin historie samtidig som de spiller ut scener fra fortellingen på ulike måter. På hver side av scenen står to store telt som lyses opp i ulike farger og som brukes til å skape ulike rom og plasseringer.

Jeg så aldri We Come from Far, Far Away, men jeg kjenner igjen rosen kompaniet fikk fra Hedda-juryen i Brødre & Søstre. I begrunnelsen sto det blant annet at NIE brukte en «vital sammensetning av virkemidler», en setning som også kan beskrive denne nye oppsetningen. I Brødre & Søstre er iscenesettelsene av fortellingene sjelden realistiske skildringer, de kommenterer heller innholdet på uventede måter med fokus på rytmen og musikaliteten i handlingene. Når Tiril for eksempel forteller om at ungdommene raserer hytta, spiller de ikke ut det hun forteller, men velter rundt på scenografien i teltet og lager kaotiske bevegelser. Ved å unngå det konkrete lar forestillingen publikum skape sine egne indre bilder.

Mest imponert blir jeg over lydbildet, som er bevisst komponert fra start til slutt. Alle aktørene spiller underveis på ulike instrumenter som kontrabass, gitar, banjo, fiolin, trommer og munnspill i ulike kombinasjoner. Nesten hver eneste scene inneholder musikk på en eller annen måte: Små plukk på banjoen under en monolog, små slag på kontrabassstrengene for å lage en buldrelyd, hele tiden med variasjoner. Ofte spiller musikken mot innholdet i teksten og skaper kompleksitet i uttrykket. Under Katrines åpningsmonolog hvor hun forteller om sykdommen og hvordan hun kan finne på å stikke en nål under fingerneglen for å føle at hun er tilstede, spilles en lett, småmelankolsk melodi på strykeinstrumentene. Skuespiller Moa Meinichs lette levering av teksten står i kontrast til det bekmørke innholdet. Musikken og framføringen blir som en motrytme til teksten, og scenen som fort kunne blitt sentimental oppleves underfundig og interessant. Kombinert med like bevisste lys- og sceneskift blir resultatet en suggererende effekt, der det nøye komponerte sceniske uttrykket griper tak i publikum og holder oss fast.

Moa Meinich. Foto: Brageteatret

Kobler seg på samfunnsdebatten om psykisk helse

Selve handlingen i stykket er mer konvensjonell. Handlingen er satt til en noe udefinerbar tid med kostymer som ser ut til å være fra kompaniets egen ungdomstid og med musikalske referanser til Spice Girls. Vi følger med gjengen på hyttetur der Katrines hemmelighet skaper uro og avstand mellom ungdommene. Etterhvert skapes det spenning idet Katrine forsvinner og forlater de andre.

Spenningen og konflikten ligger for meg først og fremst i om Katrines hemmeligheten er for stor for vennegjengen å bære. Kan vennskapet tåle de store tunge følelsene som følger med Katrines sykdom, eller har relasjonen deres bare vært et overfladisk spill hvor man ikke tåler andre svar enn at man har det bra (slik publikum selv kan ha opplevd det i åpningsscenen)? Klarest krystalliserer denne konflikten seg i relasjonen mellom Tiril og Katrine, som jeg regner som hovedpersonene i forestillingen. I en sentral scene ser vi skyggene til de to møtes og snakke forbi hverandre. Begge har problemer med å forklare og lytte. Kan Katrine støtte seg til Tiril? Kan vennskapet holde?

Denne vinklingen belyser et poeng som gjør forestillingen relevant både for dem som kjenner seg igjen i Katrine, og for dem som kjenner seg igjen i vennene hennes. Vi får aldri høre akkurat hva som feiler Katrine, og det er heller ikke så viktig. Brødre & Søstre belyser viktigheten av å snakke med hverandre utover det overfladiske, og byr på et optimistisk syn på at relasjoner kan overleve tunge psykiske plager. Psykisk helse hos ungdom har vært et mye debattert tema i samfunnsdebatten, sett blant annet i NRKs «Jeg mot meg». Det er fint å se Den kulturelle skolesekken bli en arena for denne typen diskusjon, og at teatret som kunstform også kan bidra inn i debatten. Forestillingen vil forhåpentligvis diskuteres i og utenfor klasserom rundt omkring i Buskerud denne høsten.

F.v.: Ingeborg Larsen, Viggo Venn, Moa Meinich og Helder Deploige. Foto: Brageteatret

Den pedagogiske vinklingen kan forsterke relevansen for målgruppa, men den hindrer også til en viss grad forestillingen i å ha en klar brodd.

Savner ubehag og brodd

Samtidig savner jeg mer problematisering og ubehag i forestillingen. Tematikken i seg selv er rå og utfordrende, men håndteringen av den oppleves litt rund i kantene. Ungdommene i stykket er gjennomgående sympatiske og gjør egentlig aldri noe som ikke er lett å tilgi. Om konflikten er at vennskapet settes på prøve, savner jeg noen ubehagelige dilemmaer som det ikke finnes noen klar løsning på. Mitt inntrykk er at målet med forestillingen først og fremst handler om bevisstgjøring og holdningsendring hos målgruppa med fokus på aksept og toleranse.

Resultatet er en forestilling som skaper engasjement og refleksjon rundt tematikken psykisk helse, uten at den overrasker meg som voksen med en helt ny vinkling eller problematisering som innlegg i samfunnsdebatten. Den pedagogiske vinklingen kan forsterke relevansen for målgruppa, men den hindrer også til en viss grad forestillingen i å ha en klar brodd.

Hvor viktig denne manglende brodden er, eller eventuelt hvor uviktig den er, kommer helt an på perspektivet man inntar. Igjen kommer vi inn på diskusjonen om målgruppetekning: Mister kunsten sin egenverdi av å tilpasses til en målgruppe? Eller er det nettopp i møtet med publikummet forestillingen er ment for at verdien ligger?

Jeg mener de grepene NIE gjør for å nå ut til ungdomsskoleelevene er en sentral del av kvaliteten i Brødre & Søstre. Kompaniet viser stor forståelse for målgruppa si og engasjerer på en måte som smitter over på meg som voksen. Samtidig skulle jeg ønske NIE hadde turt å være litt upedagogiske også, og utfordret oss litt mer.


Stikkord:
· · · · · ·