Så er det jul igjen

Julebøker virker som en trang og forpliktende sjanger. Tradisjoner forblir tradisjoner kun så lenge de gjentas, og mange klynger seg ekstra hardt til dem når alt annet virker flytende og forgjengelig. Variasjonene kan ikke bevege seg for langt fra konvensjonene. Julefortellingene må derfor romme noen veldefinerte elementer, og de følger ofte et stramt opptrukket tidsforløp – adventstiden – med et gitt og forventet (anti)klimaks: julaften. Fortellingens spenningsmoment knytter seg gjerne til om det blir jul som før, iblant må et hinder forseres eller en trussel overvinnes før tradisjonen kan oppfylles. Dessuten er disse bøkene av høyst tidsavgrenset interesse. De kan bare leses på en bestemt tid av året; straks den tiden er forbi, blir de glemt. En julebok kan i høyden håpe på å bli en del av tradisjonen, plukkes frem igjen for å bli lest også neste år, og året etter, og så bortetter.

Og det er nettopp dette: Her kommer forlagene med hver sin julebok, som de gjorde i fjor og vil gjøre igjen til neste år. Og selv om de er innbundne, og selv om noen av dem er forseggjorte, lurer jeg på om det er meningen at de skal vare. Er de som julekalenderne? Juleheftene? Er kriteriet for en vellykket julebok at den er forglemmelig? Og må anmelderen vurdere dem ad hoc, som noe som har verdi i knapt fire uker? Jeg er slett ikke sikker. Helst skulle jeg ha konferert med målgruppen, men skitt au: Under følger min vurdering av fem av årets utgivelser.

Merkevarejul

Julebøkene skal vel lokke frem julestemning hos leseren. Det handler om å skape spenning og forventning, og å innhylle tiden i mystikk. Flere av bøkene er ment for høytlesning og beregnet på de minste. Mandy Sutcliffes «Belle & Boo – En veldig god jul» inneholder akkurat det tittelen lover, og er den eneste av årets fortellinger med fullstendig stø kurs: Jenta Belle og kaninen Boo pynter tre, baker kaker, åpner gaver. Slutt. Illustrasjonene minner om glansbilder. På baksiden av boken står det at Belle & Bo er en populær, internasjonal merkevare. Anmelderen sitter igjen med følelsen av å ha lest en merkevare, og tenker på Cola-reklamen (Holidays are coming).

Lena Steimler og Kristin Granlis «En lillebror til jul» er bygget opp etter adventskalenderen. Den følger vekselvis Mikkel, som ønsker seg en lillebror, og nissefamilien, som prøver å komme ønsket i møte. Fortellingen er søt nok og på alle måter tradisjonell – det samme er illustrasjonene, som jeg finner lite oppfinnsomme og ganske uttrykksløse. Boken mangler særpreg, den ligger for tett på en antatt standard. Slik kan den byttes ut med hvilken som helst annen bok laget over samme lest.

Én midt på treet

Espen Rolstads «Fjøsnisser i juleknipe», fint illustrert av Synne Helene Hagen, er basert på et teaterstykke fra 2002. Det er en passelig sjarmerende historie om fjøsnissene som bor på gården til Jørgen og Jorunn, og som bruker mesteparten av tiden på å spille bøndene små puss. Også denne er bygget opp etter kalenderen og sikkert egnet for høytlesning, men jeg synes at teksten tværes litt for mye ut. Spenningen er knyttet til om fjøsnissene finner igjen den forsvunne Fjøsnissen (han med stor F), den eneste som kan trylle slik at den årlige julegrøten som bonden setter ut kan vare helt til neste år. Små sidehistorier av varierende morsomhetsgrad tar så mye plass at spenningen blir utvannet. Jeg glemmer underveis hva som egentlig står på spill.

To gode julebøker

Jula skal være litt mystisk. Det er forskjell på å skape mystikk og å tro at det oppstår spontant av temaet. Laura Djupviks «God dag, herr Jul» gjør det første, derfor utmerker den seg også blant årets utgivelser. Djupvik er faktisk den eneste som griper tilbake til bibelhistorien. Malin og Molla skal feire første jul uten pappa etter skilsmissen, i ny by og nytt hus. Den eksentriske onkel Thor forteller Malin at jula avhenger av englene, og at noen måberede grunnen for at jula skal komme. I nabohuset skjer det underlige ting: Naboen Jørgen mottar stadig nye juletrær, de fyller opp huset og blokkerer hele inngangen. Dette blir et mysterium som må oppklares på veien mot jul. Historien er fortalt med en fin, dempet humor og en varhet for noe hverdagslig mystisk, noe som aldri helt lar seg forklare.

Ved siden av Djupvik vil jeg løfte frem Bjørn F. Rørvik og Per Dybvigs «Julefuten». I stedet for en pliktoppfyllende tilpasning til juletemaets konvensjoner, bringer Rørvik og Dybvig jula inn i universet de selv har etablert med Reven og Grisungen. Med ordlek og absurditeter i kjent stil leverer de en forfriskende annerledes julefortelling, levendegjort av Dybvigs karakteristiske strek. Reven og Grisungen avslører at Dåsemiklene blir holdt for narr av Fjompenissen Papp, som har innbilt dem at de hvert år må bake kake til Julefuten – ellers vil det skje forferdelige ting. Når de som hevn lurer Fjompenissen Papp til å spise forvondelseskake, som fratar ham all videre kakelyst, bryter kaos ut blant de frigjorte Dåsemiklene: anarkiet blir uutholdelig, de får ikke stelt i stand jul uten trusselen om Julefuten. Fortellingen kan leses som en subtil satire over nødvendige illusjoner og kjærlighet til tyrannen. Den er også en julefortelling relativt fristilt fra normen, som viser at elementer kan stokkes om og inngå i uvanlige sammenhenger uten at det vesentlige går tapt.

Jeg kan for øvrig røpe at samtlige bøker bekrefter det vi vet: Selv om det kan se mørkt ut i adventstiden, blir det jul i år også.

Anmeldelsen ble først presentert på barnebokkritikk.no 8.12.2014.