Særpreget og fengslende på fyret




Inga H. Sætres nyeste bok «Fyrvokterne» viser en ny side av hennes forfatterskap

Havene i den illustrerte litteraturen er fulle av små øyer med fyrtårn på. Kanskje fordi de er så velegnet for dagdrømmer, enten man vil leie et fyrtårn i sommerferien eller googler «fyrvokter + utdanning + stilling ledig» etter en spesielt hard uke på jobb. Fyrtårn dukker nok også opp i litteraturen fordi de er en setting som både er dramatisk og begrenset: Det følger strenge regler og stort ansvar med tilværelsen som fyrvokter, samtidig som at man er isolert i sin egen lille enhet.

Tove Jansson lot mummipappa lengte etter fyrvoktertilværelsen i boken Pappaen og havet (på norsk i 1966), og hele mummifamilien dro ut til en forblåst knatt for at han skulle få skrive den store romanen om havet. (Den samme historien dannet også grunnlag for en lengre sekvens i Tove Janssons Mummi-tegneserie som har blitt gjenoppdaget og gjenutgitt de siste årene.) Mummipappa kom ikke lenger enn til innsikten «det er stort, det er blått og det er mye», men familien lærte en hel del om oppofrelse og hva som utgjør et hjem. Også norske Martin Ernstsen grep til fyrtårnet når han skildret det dramatisk eskalerende forholdet mellom to kollegaer på et moderne fyrtårn i tegneserien Fugleøya (2009).

Isolert tilværelse

Inga H. Sætres fyrtårn på den oppdiktede Alltingö er ikke et sted man flykter til eller fra, men derimot et hjem for to unge kvinner som aldri har kjent til noe annet. Tilværelsen til de to og inntrykket deres av verden sirkler rundt det som stormene skyller i land, og de har innordnet seg på og gitt navn til de ulike krikene og krokene på øyen. Den utforskende Sølvi og den forsiktige, systematiske Astrid utfyller hverandre sammen med sauen Bæen og hekkende fugler som gir dem egg til pannekakene. På kveldene leser de fra ukebladnoveller hvor førsteelskeren Alfredo sier ting som Carola, jeg elsker dig! La oss gå på kafé!

Den mannlige tilstedeværelsen på øyen er ellers begrenset til et portrett av kvinnenes far, fyrvokter Bjarte Alltingö, og en kaptein fra den forliste båten Benedicte – om en eller begge av dem er døde eller bare fraværende har historien bare vage hint om. Men en dag, etter en sterk storm som rister i hele øyen, banker det på døren i fyrvokterboligen.

Inga H. Sætre gjorde seg først bemerket som serieskaper med Møkkajentene, en tegneserie som skilte seg ut med en hverdagslig og naturlig dialog og en strek som tatt ut av en kladdebok fra ungdomsskolen. Seriens åpenbare kvaliteter fikk den inn i både Morgenbladet og Aftenposten i tillegg til utgivelser på Jippi forlag. Etter flere barne- og ungdomsbøker fulgte hun opp tegneseriene igjen i Fallteknikk (2011), en utgivelse som ga henne Brageprisen. «Fyrvokterne» viser en ny side av Sætre, i alle fall for dem som bare kjenner henne gjennom tegneseriene. Den enkle streken og håndteksten er fortsatt til stede. Men gjennom boken blir den supplert med akvareller og lek med ulike konturer, samtidig som at mesteparten av fortellerteksten er maskinskrevet. Det fungerer som en helhet nettopp fordi Sætres uttrykk så fint skinner igjennom uansett hvilken teknikk hun bruker i illustrasjonene, og at historien konsekvent blir fortalt i dobbeltsidige oppslag.

Fakta


Tittel: Fyrvokterne
Tekst: Inga H. Sætre
Illustratør: Inga H. Sætre
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2015
Antall sider: 80

Forstanden seirer litt

Sætre har tilpasset fortellermåten til historien, med en fortellerstemme som er del av det samme universet som de to unge kvinnene lever i: Alt rundt øyen er «omgiverset», hermetikk er «sølvbokser». Når de to finner en koffert med bokstaver på (Louis Vuitton?) som er full av firkantede papirbiter (tusenlapper!) vet de ikke hva annet de kan bruke papiret til enn opptenning. Men det vet Ola, mannen som plutselig en dag banker på døren deres med kofferten full av ting til salgs som de ikke trenger. Sølvi lar seg halvveis fortrylle av blader som «Damenes fryd», vanntette, skinnende gummistøvler og løfter om glamorøse kaféturer. Uten å måtte avsløre for mye ender det med at forstanden seirer på den ene siden og uforstanden på den andre, og på slutten av boken er det evige status quo gjenopprettet på Alltingö.

Universet i boken er så særpreget og fengslende at jeg reagerte nesten like sterkt som hovedpersonene da Ola og omverdenen plutselig deiset inn hoveddøren i fyrvokterboligen. Han fungerer på grensen til for godt som et forstyrrende element i harmonien, når alt denne leseren ville var å lese mer om det fascinerende dagliglivet og universet til de to fyrvokterdøtrene. Om Sætre har interesse for det, kan jeg ikke annet enn tenke at det ligger potensiale til mange flere historier fortalt fra den lille øyen med fyrtårnet langt til sjøs der du ikke lenger ser land.

Denne anmeldelsen ble først publisert på Barnebokkritikk.no den 18. august.