«Sesam, sesam» handler for lite om porno




Har Gro Dahle og illustratør Kaia Dahle Nyhus laget en bildebok om porno? Nei, Sesam, sesam handler om et barns forvirrende møte med porno, og boka blir dermed mindre viktig.

Det er allerede skrevet metervis med tekst om Sesam, sesam, til tross for at boka fortsatt er trykkfersk. Utgivelsen har rukket å bli en nyhet utenfor Norges grenser, og den er solgt til Sverige og Danmark. Psykologer advarer mot å lese boka for små barn, litteraturkritikere lurer på hvem målgruppa vel kan være, helsesøstre ønsker boka velkommen, bloggere hyller den og kristne fordømmer den. Skader Sesam, sesam barneleseren ved å ufarliggjøre porno, eller åpner den opp for en nødvendig samtale?

Morten Haugen i Aftenposten hevder at Sesam, sesam er den første barneboka i Norge som behandler barns møte med porno, og jeg ser dette sitert i andre media, både i Norge og utlandet. Det viser hvor kort hukommelsen vår kan være, for den første boka hvor dette ble omtalt og avbildet kom allerede i 2008, og debatten da var tilsvarende høylytt. Tjuven av Rune Belsvik og Kari Stai handler om vennene Jolver, Bob og Eline som leser pornoblad og «gnir seg» mot hverandre. Dette var også en bok rettet mot barn i barneskolealder.

Sesam, sesam


Tekst: Gro Dahle

Illustrasjon: Kaia Dahle Nyhus

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2017

Antall sider: 42

Noe vi bør snakke om

Barn og sex er en ubehagelig kobling for de fleste voksne. Men barn er seksuelle og nysgjerrige, og de både oppsøker og trenger historier og ord for å kunne snakke om erfaringene og følelsene sine. I en slik kontekst er porno en trussel, for det språket som tilbys her, er ikke relevant for aldersgruppen.

Tjuven var et forsøk på barnelitterær motvekt. Som Belsvik sa til sitt forsvar: «Barna er språklause og makteslause i sitt møte med seksualiteten slik han kjem mot dei frå den vaksne kulturen». Det er den samme innsikten Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus har hatt som utgangspunkt for sitt prosjekt. Når 95 prosent av femteklassinger, ifølge en svensk undersøkelse som Dahle viser til, har sett nettporno, er det noe alle foreldre og barn bør snakke om.

Gro Dahle vet hvordan hun skal få barn og foreldre i tale. Hun har gjort det mange ganger før, sammen med både Dahle Nyhus og mannen Svein Nyhus, i emosjonelt knallsterke og litterært gode bøker om familievold, sorg, skilsmisse, psykisk sykdom og incest. Sesam, sesam går inn i denne rekken av samtalebøker med et ønske om å gi barn et språk for de vanskelige erfaringene. Det er likevel en avgjørende forskjell på årets utgivelse og tidligere samtalebøker: Sesam, sesam unngår å snakke om det viktigste og vanskeligste. Den himmelropende store avstanden mellom en voksen seksuell fantasi og et barns seksuelle oppvåkning.

Omslag, Sesam, sesam. Foto: Cappelen Damm

Sesam, sesam unngår å snakke om det viktigste og vanskeligste. Den himmelropende store avstanden mellom en voksen seksuell fantasi og et barns seksuelle oppvåkning.

Kjerneproblematikken knyttet til porno er derimot ikke den skammen som Sesam, sesam hjelper leserne sine med. Kjerneproblematikken knyttet til porno er at den gjør grensene for hva man kan og ikke kan gjøre med andre, utydelig.

Skammen som problem

I Sesam, sesam får vi først og fremst kjenne på lillebror Als ambivalente møte med nettpornoen – fascinasjonen på den ene siden, skammen på den andre. Dahle beskriver hvordan Al ikke klarer å klikke seg vekk fra de pornografiske bildene storebror Kas har lagt igjen på PC-en:

 

For det er ikke bare ekkelt heller.

Han kjenner det i kroppen også.

Kjenner det, kjenner det.

Det kiler, trykker,

presser seg på, sprenger.

Og han må bare.

For det er deilig også.

 

Den vage lysten som stiger ut av teksten får et langt mer eksplisitt uttrykk i illustrasjonen. Her ser vi hvordan tunga til en av pornoskuespillerne kommer ut av skjermen og slikker Al mellom beina. Det fungerer likevel fordi det er gjort i den impresjonistiske og abstrakte stilen til Dahle Nyhus. Bildet er ikke pornografisk, det viser oss og lar oss oppleve effekten av pornoen.

Etterpå, når mamma oppdager hva Al ser på, skildres skammen like intenst, og over hele sju oppslag må Al, og etter hvert også Kas, lide seg gjennom morens enetale. De fleste oppslagene viser skamrødme, hvordan de to brødrene krymper seg og ser ned. Det er en realistisk og klein situasjon som mor håndterer relativt godt. Al og Kas overlever. De, og leserne med dem, kan puste lettet ut og trygt legge seg til å sove. Mamma har sagt at porno er ufarlig og ingenting å skamme seg over.

Forfatter Gro Dahle. Foto: Maja Hattvang

Også fjorårets utgivelse, Blekkspruten, som omhandler incest, fortalte om kontrastfylte følelser. Verken foreldrene eller Gullet kan hate storebror for det han har gjort mot lillesøsteren sin. Han er også et barn, han trenger også omsorg, og han er ikke bare den farlige blekkspruten, han er også den morsomme apekatten. Disse motstridene følelsene, som barn med Gullets erfaringer, får hjelp til å sette ord på, treffer midt i kjerneproblematikken for incest. Offeret kjenner overgriperen, og er ofte glad i vedkommende, da blir offeret dobbelt sårbart, og det blir ekstra vanskelig å gi beskjed.

Kjerneproblematikken knyttet til porno er derimot ikke den skammen som Sesam, sesam hjelper leserne sine med. Kjerneproblematikken knyttet til porno er at den gjør grensene for hva man kan og ikke kan gjøre med andre, utydelig.

Illustratør Kaia Dahle Nyhus. Foto: Cappelen Damm

Aksept av porno

Den gjennomgående metaforen i Sesam, sesam er en referanse til eventyret om Ali Baba og de førti røverne. Dahle ligner PC-en med skattehula i eventyret, og den skatten Al oppdager, etter at storebror og vennegjengen hans har herjet på PC-en, er altså internettporno. Det er en uheldig metafor. Ikke bare blir porno assosiert med gull og glitter i denne sammenligningen, i tillegg utforsker hele guttegjengen et hulrom. Det gir boka en kjønnsdimensjon som bokskaperne neppe kan ha tenkt igjennom. Guttene er aktive aktører gjennom teksten, og det metaforiske kvinnelige kjønnsorgan ligger der passivt og åpent for deres utforskning, nøyaktig slik de fleste pornofilmer framstiller forholdet mellom mann og kvinne.

Det ligger en stilltiende aksept i mor og datter Dahles behandling av pornoens kjønnsstereotyper. Boka kommer dessuten faretruende nær en oppfordring til pornobruk når teksten forteller at dette er vanlig, og illustrasjonene skaper nysgjerrighet. Jeg vil hevde at Tjuven derfor traff barnets behov bedre. Barneleseren trenger et alternativ til den voksne seksualiteten, ikke en beskjed om at porno er en naturlig del av deres opplevelsesverden.

Den viktige samtalen

Nordiske barn blir stadig yngre første gang de oppdager porno. De bruker porno stadig oftere, pornoen blir stadig mer voldelig, og foreldrene har stadig mindre kontroll. Helsepersonell som snakker med ungdom, forskere som har forsket på ungdoms holdninger til sex og ungdommene selv rapporterer alle det samme: Altfor mange, både gutter og jenter, respekterer ikke egne og andres kroppslige grenser. De snakker ikke med foreldrene, de får mangelfull seksualundervisning på skolen, og pornoen er deres hovedkanal til kunnskap.

Hvor ille det kan gå når vi ikke snakker om disse grensene, ser vi eksempler på i en annen aktuell bok, Monica Flatabøs En sånn jente. Her blir vi kjent med en ungdomskultur der faktiske voldtekter omtales som mislykket sex. Det som skjer på ungdommenes fester er ubehagelig, mange av jentene liker ikke det guttene får dem til å gjøre, de godkjenner ikke å bli filmet. På den annen side er det gutter de kjenner, som vanligvis er snille, og jentene tenker at de selv burde vært tydeligere, kledd på seg mer, drukket mindre. Selv etter å ha sagt nei fem-seks ganger, tar ofrene ansvar for overgrepet og beskytter overgriperen.

Moren til Al og Kas nærmer seg denne problematikken i generelle vendinger:

 

– Det er ikke noe farlig i det hele tatt, sier hun og ler litt,

– men det kan gi et rart bilde av sex,

og noen kan tro at det er slik det foregår,

at det er sånn de må se ut og sånn de må gjøre det.

Og da kan de føle at de ikke er bra nok,

og at de må gjøre ting

de ikke har lyst til.

Og da blir alt feil, sier hun.

 

I morens ryddige framstilling er det ikke rom for guttenes egne erfaringer. Hun trygger Al og Kas på at de ikke trenger å skamme seg, men hun oppmuntrer dem ikke til å stille spørsmål, til å være kritiske. Det gjør samtalen ufarlig. Hun vet ingenting om hva Al og Kas har sett når hun ikke var i rommet, hun vet ikke hvilke tanker de har gjort seg, og hun kan ikke korrigere noe hun ikke vet noe om.

Altfor mange, både gutter og jenter, respekterer ikke egne og andres kroppslige grenser. De snakker ikke med foreldrene, de får mangelfull seksualundervisning på skolen, og pornoen er deres hovedkanal til kunnskap.

Et kunstverk

Som fortelling og bildebok betraktet er Sesam, sesam et kunstverk av høy kvalitet. Kaia Dahle Nyhus er en mester i å formidle stemninger og følelser. Det er gjennom illustrasjonenes fargebruk at bokas bærende kontrast blir tydeligst. Hverdagen er gjengitt i duse farger, for det meste lys blå og lys gul. I møte med det forbudte blir fargene kraftige: svart, signalgult, rødt og rosa. Kombinert med at Als øyne blir til spiraler, skapes en opplevelse av ellevilt tivoli og spenning. Det er ingen tvil om at pornoen er både forlokkende og kvalmende – akkurat som en karusell.

Gro Dahle har et gjenkjennelig lyrisk språk. Hun leker seg med gjentak og rytme, og boka er som vanlig en takknemlig høytlesningsbok. Sesam, sesam gjør porno til poesi:

 

Det er pusting og hvisking og rop.

De stønner og klynker,

som om det gjør vondt, og som om det gjør godt.

Som om Al ikke burde høre det.

Som om det skulle være hemmelig.

 

Slik forteller Sesam, sesam naive voksne at pornoen bare er et tasteklikk unna barnerommet, og den forteller barna at porno er noe de trygt kan prate med voksne om. Det er i og for seg fint, men norske barns pornobruk krever en annen og langt viktigere samtale. De trenger ord for egen seksualitet og egne grenser, de trenger et språk som kan hjelpe dem å respektere egen og andres kropp.