Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Showbox 2013s beste overraskelse

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

fredag 20. desember 2013

I denne idérike, fysiske komedien har skuespillerne tatt på seg oppgaven å lære opp publikum i religionshistorie.

↑ Foto: Kenneth Dean

Publikum står som sild i tønne ute i den trange foajeen på Teater Manu. Klokken har blitt 13.00, men dørene inn til teatersalen er fortsatt lukket. Jeg kikker en gang til på programmet. Bildet av to alvorlige menn i elegante dansepositurer, med bar overkropp, lange, røde silkeskjørt og firkantede hodeplagg i samme farge, tiltaler meg ikke helt. Ordet pretensiøst er det første som dukker opp.

Jeg minner meg selv på at jeg er på jobb, og at jobben min er å gå inn i salen med et åpent sinn. I samme øyeblikk går dørene opp, og skuespillerne kommer ut i den stappfulle foajeen. Publikum trekker seg unna, og skuespillerne begynner å bevege seg med en selvhøytidelighet som tar ordet pretensiøst til et nytt nivå. Men hva det nå enn er de holder på med, er det noe interessant ved det. Og et ørlite streif av ironi. De vet nok nøyaktig hvor de har oss, tenker jeg.

Vel inne i salen, når publikum har funnet sine plasser, starter skuespillerne med en introduksjon av sin egen forestilling: «Forskningsprosjekt VI: Den nakne sannheten». De to fra kompaniet Robsrud & Dean AS hevder å ha kommet til veis ende i sin kunstneriske utvikling, og forteller at de nå har laget en forestilling som er ekstremt avansert og cutting-edge. Og med disse ubeskjedne, men spøkefulle, ordene, smeller det hele i gang.

Fakta


«Forskningsprosjekt VI: Den nakne sannheten»

Robsrud & Dean AS

Skuespillere/dansere: Geir Robsrud og Michael Boardman Bø

Manus og regi: Kenneth Dean

Originalmusikk: Jeno

Videoteknikk: Eirik Ingebricson

Kostymer: Tone Runsjø

Spillested: Teater Manu

Varighet: 45 min.

Målgruppe: fra 13 år

Komedie om korstogene

Temavalget for forestillingen er ganske riktig ambisiøst. Skuespillerne Geir Robsrud og Michael Boardman Bø – og ikke minst Kenneth Dean, som har manus og regi – har påtatt seg oppgaven å lære opp publikum i religionshistorie, og tar for seg intet mindre enn religionskrigene mellom kristne og muslimer, hvor de spesielt fokuserer på antallet mennesker som har blitt drept i disse to religionenes navn. Det hele tar form som en konkurranse mellom Robsrud og Boeardman, hvor de representerer hver sin religion. Hver scene utgjør en omgang, eller kamp, men med ulike innfallsvinkler, hvor koreografi og filmprojeksjon er viktige elementer. Etter hvert «kapittel» skrives dødstallene opp på to tavler plassert på hver sin side av scenen.

På tross av det alvorlige temaet er komikk og harselas blant hovedingrediensene. Paret prøver å sette hverandre ut, fullfører hverandres setninger, og veksler mellom realistisk spill og synkrone bevegelseskoreografier med elementer av et selvoppfunnet tegnspråk. De to har rett og slett funnet bevegelser til enkelte ord, og hver gang de sier dette ordet, gjør de bevegelsen, med største selvfølgelighet. Uttrykket blir ganske absurd.

Fysisk teater er ikke altfor vanlig på norske scener. Selv om teksten er det bærende elementet også i denne forestillingen, har den svært mye koreografi. De originale og morsomme koreografiene underbygger komikken, spesielt med tanke på at hele stykket også er en parodi på selvhøytidelig cutting-edge-teater. I det hele tatt har forestillingen en uvanlig og forfriskende form.

Viser religiøs inkonsekvens

Det tok likevel en god halvtime før jeg ble endelig omvendt. Først ble jeg nemlig temmelig provosert. Forestillingen beveger seg på en knivsegg, og i starten er det ikke lett å forstå hva skuespillerne egentlig vil si. Er ikke dette en latterliggjøring og overflatisk behandling av religion og av det å tro, en forenklet skildring av korstogene som gjør en tragisk del av historien til platt komikk? Handler den bare om hvem som er tåpeligst av kristne og muslimer? Hvordan vil en femtenårig troende muslim oppleve denne forestillingen?

Foto: Kenneth Dean
Foto: Kenneth Dean

På et tidspunkt leser den ene av skuespillerne, som representerer islam, fra Koranen: «Før Allah hadde skapt noe som helst… skapte han pennen og fotskammelen!» Dette synes selvsagt skuespilleren som representerer den kristne er helt på trynet, men kommer selv til kort når han må forsvare de logiske bristene i sin egen skapelsesberetning.

Etter hvert forstår man at skuespillerne forsøker å få fram inkonsekvensen i det å tro på en god Gud, på det foredlede religiøse mennesket, og samtidig bokstavelig talt gå over lik i religionens navn og i kampen for å ha rett. Forestillingen tydeliggjør kontrasten mellom religionsutøvelse og maktmisbruk, og de gjør det på ungdommens språk. Skuespillerne harselerer med alt, ikke minst seg selv. Kostymevalget får dem til å se latterlige ut. De setter seg ikke over publikum.

Projeksjon er en sentral del av forestillingen. Her har skuespillerne blant annet brukt sine egne kropper som basis for animasjoner av landskap, slik at en albue for eksempel utgjør et fjell. Og i et av disse «kroppslandskapene» markeres korstogenes ferd rundt i Europa.

Det ser ikke alltid like tiltalende ut, men det er originalt og morsomt. I det hele tatt har skuespillerne mange idéer og en høy grad av lekenhet, det minner litt om Kirkvaag/Lystad/Mjøens Brødrene Dal-univers til tider; vi er på en reise (her en historisk reise), og det ene komiske og absurde bildet tar det andre, som en overraskelse inni en overraskelse inni en overraskelse. Det er god utnyttelse av scenografiske muligheter, og stadig avveksling. Derfor tar forestillingen meg mer og mer, og framstår etter hvert som velskrevet og velkomponert.

Avslører pretensiøsitet

Gjennom hele stykket avbryter skuespillerne handlingen for å forklare for publikum for eksempel at «dette er ekstremt cutting-edge», «dette er en meta-meta-scene» eller «som dere ser spiller vi ikke karakterer, karakteren er død. Dette er ikke-karakterer». Jeg tviler på at de fleste fjortenåringer vet hva cutting-edge er. Men likevel, på raden bak meg satt en gjeng ungdommer som lo masse av disse bruddene. Jeg tenker at selv om de sannsynligvis ikke vet hva skuespillerne refererer til, så vet de noe om å late som om man er noe mer enn man kjenner seg som, og de avslører andres pretensiøsitet lett. Scenekunstbrukets Unge Stemmer ga dessuten forestillingen fem av fem masker, og det sier vel sitt. Samtidig er nok harseleringen med scenekunstformer og selvhøytidelighet mest morsomt for voksne.

Modig og annerledes

Robsrud og Boardman gir alt de har – og enda litt til. Robsrud, kjent fra andre forestillinger som både dukkespiller og skuespiller, viser et imponerende fysisk register, og Boardman er like sterk. Tempoet er høyt gjennom hele forestillingen. Det hadde vært godt å se skuespillerne puste ut iblant, et par tempomessige brudd hadde styrket dramaturgien ytterligere. Men uansett, dette er solid og velregissert teater, og jeg håper oppkjøperne i DKS gir den en ordentlig sjanse. Denne forestillingen er modig, annerledes, og vokser på tilskueren. Jeg tror den kan sette i gang mange spennende religionsdiskusjoner på ungdomsskoler rundt om i Norge.

Annonser

Stikkord:
· ·