Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Størst og minst i verden

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

torsdag, 19 mars 2015

Universets gåter fascinerer også de minste i et vakkert stykke som er laget for akkurat dem.

↑ Foto: Daniel Almlie

På Dansens hus står et stort babyromskip klart til oppskyting. Månejenta tar med seg femti småttiser og reiser ut i verdensrommet på tvers av stjerner og galakser. Sammen opplever de undring, glede og rytme i et vakkert stykke som er laget for akkurat dem.

«Stjernestøv» er en forestilling som retter seg mot det utfordrende publikummet i alderen 1–3 år. Det er en fascinerende målgruppe. Virkemidlene Inclusive Dance Company benytter seg av er mange, og nært knyttet opp til det småbarna er opptatt av. I ulike tablåer utforskes farger og former, gjennom projiseringer og sanselige objekter på scenen, gjennom mennesker og maskiner, instrumenter og rytme.

Kompaniet lykkes godt i å fange ungenes oppmerksomhet – de sitter som fjetret de 30 minuttene forestillingen varer.

Fakta


«Stjernestøv»

Inclusive Dance Company

Idé/regi/koreografi: Tone Pernille Østern

Dans/koreografi: Live Strugstad

Musikk: Luis Della Mea

Videoscenografi: Pekka Stokke

Kostyme og materialer:Berit Haltvik With

Lysdesign: Anniken Arnøy

Dansens Hus 15. mars 2015

Venninna i månen

50 IKEA-babystoler har fått beina kuttet i ulike høyder og er malt i romskipgrått. Barna går om bord, mens de store får sitte på matchende matter og krakker. To romverter (koreograf Tone Pernille Østern og musiker Luis Della Mea) sørger for at alle har det bra. Sammen gjør vi oss klare til oppskytning.

Stykket har ikke en historie, og det er ikke noe konkret hendelsesforløp. Heldigvis overlater kompaniet alt slikt til barna, som selv kan tolke det de opplever. Inclusive Dance Company retter søkelyset mot ulike aspekter i barneverdenen.

Foto: Daniel Almlie

I første scene sitter Månejenta (Live Strugstad), karakteren vi følger gjennom stykket, sovende under en gnistrende stjernehimmel. Spaceinspirert musikk visler gjennom rommet. Jenta blir vekket av et stjerneskudd som treffer henne i hodet. Med myk, akrobatisk dans kommuniserer hun med venninna si, som sitter inne i en stor, hvit måne, høyt oppe på videoskjermens stjernehimmel. Senere utforsker Månejenta en hvit kule som stadig bumper inn i henne – hun undersøker hvordan hun kan løfte og trekke kula. Partikler og stjerner fyker over skjermen. Både det å utvikle relasjoner og det å bevege saker de finner på sin vei er viktig for de små.

Vakre bilder

Videokunsten av Pekka Stokke er nydelig lagd, og har et tempo og en måte å dvele på som gjør at ungene henger med. Det er vakkert uten at de blir helt overveldet. De følger bildene, og kompaniet bruker så lang tid på hver scene at barna får tid til å bli kjent med elementet som er i fokus før noe nytt hender.

At en sprell levende danser kommer rullende mot barna før hun i neste nå jobber opp mot en filmflate, funker fint for unger som er vant til skjermer. Når Månejenta henvender seg direkte til barna, gjør de store øyne.

Noen av dem hviner av fryd, andre sitter konsentrert og følger forhekset med. Andre danser, mens noen er små kommentatorer som gjenforteller alt som skjer. Variasjonen i barnas reaksjoner er interessant, og et viktig element i forestillingen er hvordan barna betrakter og forholder seg til hverandre.

Tisser stjerneregn

En lysende kule, en partikkel, eller kanskje en stjerne, har fått plass i hånda til Månejenta. Hun prøver å holde den fast, men den vil løs. Til slutt putter hun den i munnen, og svelger den. Nå bølger magen hennes av kula som ligger der inne, helt til hun finner ut at den er på vei ut igjen. Hun tisser ut stjerneregnet – gnistrende gult blinker det flott over skjermen. Denne humoren treffer dem som er i den anale alderen, mens de andre sikkert bare synes det er flott å se på. Etterpå har jenta fått kontroll over lyskula i hånda si, og klæsjer lysfontenter utover skjermen. Små eksplosjoner og stjerneskudd fyker rundt.

Siste scene starter med en mild teknomusikk og fargesprakende kuler som stiger oppover skjermen. Etter hvert dukker bobler opp. Inni bobla ser vi bilder av ansikter, og snart skjønner vi at det er bilder av publikum. En av romvertene filmer barnas ansikter, og de stiger mangfoldiggjort som såpebobler på lerretet.

Et univers av atomer, et atom i universet

Slik kan man se mennesket, og ikke minst barnet. Undringen over vår egen eksistens i et ufattelig stort univers har lett for å vekke den barnlige fascinasjonen også for den voksne.

Foto: Daniel Almlie

Foto: Daniel Almlie

Månejentas kostyme (laget av Berit Haltvik With) er som et linhvitt og myrullmykt månelandskap med glitrende blanke steiner, fullt av månekratere.

Forestillingen er ordløs – månejenta lager knapt en lyd – men den er full av musikk, rytme og bevegelse, og Strugstads kroppsspråk formidler fint hvordan hun har det. Sjenert, pågående eller opprømt.

Det Trondheimsbaserte dansekompaniet har tidligere laget forestillingen «Space me», der 14-åringene var målgruppe. Mange av de samme kunstnerne bidro der, og jeg blir nysgjerrig på om noe av video-, lys- og musikkmaterialet er gjenbrukt i denne forestillingen. Det er uansett spennende at de utforsker den samme tematikken overfor to helt ulike målgrupper.

Stjernestøv er et poetisk ord, men ikke desto mindre var stjernestøv og gass byggesteinene for solsystemet vårt og alt levende – også mennesker. Livets byggesteiner vekker undring blant forskere, men det er også fantastisk å gjenoppdage alle livets mysterier sammen med små barn. Plutselig er det så mye mer som blir gjenstand for undring. Disse aller minste er inne i en prosess hvor de lærer utrolig mye i løpet av svært kort tid.

Inclusive Dance Company tar små barns opplevelse av kunst på alvor. Den kunstneriske sammenstillingen av spesialskrevet musikk, spesiallagd videokunst og en koreografi bygget på bakgrunn av research i barnehager, gjør dette til en helhetlig og gjennomtenkt forestilling.


Stikkord:
· · ·