«Teddybjørnens jul»: – Det er nok Prøysen nå

Med utgangspunkt i Alf Prøysens klassiske Teddybjørnens vise forteller Teddybjørnens jul historien om Teddy, en førstepremiebamse i en lykkebod som drømmer om å vinnes av et voksent menneske med mye penger. Mariann (Marte Klerck-Nilssen) er ei jente med stor fantasi og oppmerksomhet mot alt magisk. Hun oppdager at Teddy lever og kjøper et lodd for å vinne ham. Men Teddy vil ikke til Mariann og dytter til lykkehjulet slik at hun taper. Før Mariann får tak i penger til et nytt lodd, kommer en mystisk mann med tykk lommebok og vinner Teddy. Men så blir Teddy plassert på en mørk og skummel låve, mens Mariann går altfor langt i sitt forsøk på å få ham tilbake.

Ved filmens slutt har de to likevel funnet sammen, og julefreden kan senke seg.

Mesterlige mise-en-scène

Produksjonsselskapet Fantefilm har tidligere laget julefilm av Prøysen klassikerne Snekker Andersen og Julenissen (Terje Rangnes, 2016) og Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul (Andrea Eckerbom, 2019). Det er mange likhetstrekk mellom disse filmene og Teddybjørnens jul: de er påkostede, holder høyt produksjonsmessig nivå, og filmenes mise-en-scène er deres største fortrinn. Set design, kostymer, kameraføringer og lydbilde er mesterlig utført. I Teddybjørnens jul er også spesialeffektene imponerende; både Teddy (stemmesatt av John Brungot) og Bolla pinnsvin (stemmesatt av Lene Kongsvik Johansen) er levende, taktile karakterer både i mimikk og bevegelse.

Nostalgisk julestil

Teddybjørnens jul er satt til tidlig 1960-tall, noe som tilrettelegger for en nostalgisk julestil i både pynt og kostymer. Dette er en trygg og enkel verden, med lite materiell ekstravaganse, men hvor familie og tradisjoner står i fokus. Filmens univers er ikke stort, med noen få arenaer: et julemarked, en bakgård, to hjem og en låve, men det er visuelt gjennomtenkt, og hvert av settene har dybde, med detaljer og liv i både forgrunn og bakgrunn. Bolla Pinnsvin, for eksempel, bor i et hjørneskap fullt av nydelige små møbler og ting som selv en voksen anmelder klør etter å få leke med.

Nok Prøysen nå

De tre Prøysen-adaptasjonene til Fantefilm har imidlertid også et annet fellestrekk; de er basert på relativt korte, enkle historier som det nok kanskje ikke var nødvendig å filmatisere. I alle fall ikke som spillefilmer. Dette gjaldt i særlig grad Snekker Andersen og den vesle bygda som glømte at det var jul (2019) som er en morsom novelle på i underkant 1000 ord som så ble smurt tynt utover et spillefilmmanus uten nevneverdige tilførelser. Andrea Eckerbom sto for regien da, og hun står også for regien på Teddybjørnens jul.

Eckerbom er en dyktig regissør og kan ikke alene klandres for produksjonsselskapets satsing på Prøysen-materiell. Eckerbom har vist at hun har et talent for å skape visuelt rike og gjennomtenkte univers, og hun er åpenbart en dyktig instruktør for unge, uerfarne skuespillere. Marte Klerck-Nilssen imponerer i Teddybjørnens jul. Det er ikke en vanskelig rolle som krever et stort register, men hun er naturlig og levende foran kamera. En svakere skuespiller i hovedrollen ville fort fremhevet filmens enkle premiss og rammer, og Klerck-Nilssen tilfører varme og ekthet til rollen.

Vegard Strand Eide i rollen som lillebror har også noen fine scener og viser et talent for komikk. Jeg vet ikke om hans «etterforskning» av om nissen er ekte eller ikke er nødvendig å ha med i filmen, men særlig hans avhør av faren (Jan Gunnar Røise) skapte latter i kinosalen, og også her kunne det fort falt sammen med en svakere skuespillerprestasjon.

Men hvorfor Prøysen? Jeg mener, jeg forstår at det trekker besteforeldre og kanskje foreldre til kinoen, og det er de som kjøper billetter. Men kan vi ikke tenke litt forbi det i Norge, når vi tross alt har et statlig og regionalt finansieringssystem som skal ivareta norsk filmkultur? Kan vi ikke lage nyskapende, originale filmer for ungene? Barn i dag har ikke noe nært forhold til Prøysen.

Prøysen er en nasjonalskatt, jeg sier ikke annet. Men hans verker trenger nødvendigvis ikke ligge til grunn for at vi skal lage gode barnefilmer i Norge. Teddybjørnens vise er ikke nødvendig for denne filmen.

Fantastiske Bolla

Hva mister vi egentlig om alt Prøysen tas ut av Teddybjørnens jul?

Svaret er noen helt unødvendige sangnumre, som en scene hvor foreldrene pynter seg for julekvelden og samtidig synger en kjent Prøysen vise. Filmen hadde vært så mye bedre om den bare beholdt den grunnleggende ideen om en teddybjørn som drømmer om å havne hos en velstående voksen. Drømmen går i oppfyllelse, men teddybjørnen plasseres på en mørk og litt skummel låve.

På dette punktet reiste barnet i kinosetet ved siden av meg seg. Det var spennende, vi var usikre på om dette kunne gå bra. Barnet holdt pusten. Og så: ut av mørket trådde Bolla Pinnsvin. Og hun var fantastisk! Hun danset og sang, og hun var elskverdig og klengete, omsorgsfull og pågående og full av egenart.

Jeg skulle veldig gjerne sett en Buddy-film med Teddy og Bolla. Deres eventyr i verden, hvor de lette etter nye hjem. Litt spenning, litt humor og en happy ending, selvsagt. Kanskje Mariann og lillebror kunne utgjort en parallellhistorie, og til slutt møtes de alle på julaften.

Teddybjørnens jul foregår allerede innenfor disse rammene, men den tviholder sånn på koblingen til Prøysen at den ikke ser sine egne styrker: Bolla og Teddy er et kjempegodt utgangspunkt for en barnefilm. Fokuset kunne vært på deres utvikling, deres spillopper. Og så kunne vi fått flere rosa, røykfylte dansenumre.

Anmeldelsen fortsetter under bildet. 

For de aller yngste

Teddybjørnens jul er en julefilm for de aller yngste. Den varer en drøy time, og spenningsscenene er ikke lenger eller mørkere enn at en skjermvant treåring kan tåle det.

Utfordringene som karakterene går gjennom, er også gjenkjennelige for målgruppen; det handler om å ha mye fantasi og at ting kan gå galt når man blir revet med, selv om man ikke mente noe vondt med det. Det går an å si unnskyld og gjøre opp for seg. Og filmens budskap er at barn har rett; magi finnes og kosedyr er faktisk levende.

Det er viktig at det lages norsk film også for de aller yngste. Utenlandsk, og særlig amerikansk barnefilm er som oftest ikke det, men familie-filmer hvor det skal være noe for alle aldersgrupper. Når det fungerer, som i de beste Pixar og Disney-filmene, kan det bli veldig bra, men i de litt svakere filmene blir det fort anmassende og masete å se på. Det pøses på med slapstick og tull for de yngste, overlagt med referanser og vitser til de voksne, og det hele klippes sammen i et voldsomt tempo og med et massivt lydbilde.

En helt fersk kinogjenger trenger å puste. Hun trenger en film som er laget bare med henne i tankene. Det er ikke så farlig om pappa eller bestemor kjeder seg. De tåler det. Hvis barnet går ut fra kinosalen med stjerner i øynene og ivrig snakker om filmen hele turen hjem, da har også pappa eller bestemor hatt en god kinoopplevelse. Og barnet trenger ikke en filmadaptasjon av en gammel barnesang hun ikke har et forhold til. Hun kan imidlertid finne stor glede i Teddy, Bolla, Mariann og lillebror.