Teksttro forestilling for døve og hørende




Jeg! viser at veien fra tegnet illustrasjon til scenisk formspråk ikke nødvendigvis er så enkel.

Det er ikke vanskelig å forstå at noen vil lage teater av en Svein Nyhus-bok. Han viser imponerende innsikt i barnesinnet, og er en av våre mest verdsatte og prisbelønte barnebokforfattere. Nyhus’ karakteristiske tablåer favner ofte lys humor og barnets alvorstyngde på samme tid. Men akkurat hvordan en bildebok, som består av både tekst og bilde, skal oversettes til det sceniske rommet, er ikke gitt. Brageteatret og Teater Manus teaterversjon avJeg! klarer bare delvis å løse denne overgangen.

Mellom tegnspråk og dans
Boken Jeg! (2004) er et spesielt godt valg med tanke på at forestillingen denne gang skal treffe både det hørende og døve barnepublikummet. Fordi det er sanseapparatet vi mennesker erfarer verden gjennom, passer det eksistensfilosofiske temaet godt for denne gruppen. Da det er det visuelle som binder døve og hørende sammen, skulle man tenke seg at et fysisk formidlingsspråk ga store muligheter for å utforske språkets metaforer, og skape egne, selvstendige bilder. I denne adapsjonen fra bok til scene, har språket, både som innlest tekst og som tegnspråk, likevel forblitt det bærende elementet.

Forestillingen fungerer derimot best når den beveger seg bort fra språk. Starten er sterk. En av de to skuespillerne i stykket, Ronny Patrick Jacobsen, står rolig alene på scenen. Plutselig får han øye på en finger som stikker opp av boksen plassert midt på scenen. Snart dukker det opp en finger til, og det blir et morsomt møte mellom de to fingrene – til stor begeistring fra salens yngste. Etter hvert kommer et ben, to ben til syne, og så følger hele kroppen til den andre skuespilleren, Sulekha Ali Omar. Deretter begynner en synkron bevegelseskoreografi med de to utøverne. At denne koreografien blant annet består av abstraksjoner av tegnspråk, skjønner jeg først når Nyhus’ poetiske tekst kommer inn som voice-over, og de samme bevegelsene gjentas i et mer realistisk uttrykk.

Musikaliteten mellom de to skuespillerne/danserne utgjør en av forestillingens styrker. Det virker som om kombinasjonen av en hørende og en døv utøver har generert en spesielt sterk fysisk samstemthet dem imellom. I sekvenser skaper de to kroppene fysiske illustrasjoner til voice-overen. Utøverne har begge en varm og trygg sceneutstråling, og spesielt Ali Omar kommuniserer godt med publikum.

Fakta


Jeg!

Teaterforestilling basert på en bok av Svein Nyhus.

Samproduksjon mellom Brageteateret og Teater Manu.

Basert på en bok av Svein Nyhus.

Regi: Cecilie Mosli

Med:
 Sulekha Ali Omar,
 Ronny Patrick Jacobsen

Talestemme: Lina Josefine Mosli Sæther

Scenografi/kostymer: Yngvar Julin

Koreografi: Hege Haagenrud

Lyddesign: Erik Hedin

Lysdesign: Thomas Evensen

Språkkonsulent: Sølvi Zuckermann

Ingen gjensidig forsterkning
Voice-overen av den poetiske teksten utgjør selve barnets undrende og filosoferende stemme. Med levende tonefall og nyanser er teksten glimrende innlest av regissørens datter, Lina Josefine Mosli Sæther.

«Jeg er nese.

Jeg er hake.

Jeg er arm og finger

Jeg er hele meg!

Men jeg er ikke klærne mine

Og ikke tyggegummien i munnen min heller

Men spyttet i munnen min?

Er det meg?

Er jeg der?

Og snørret i nesa?

Er det jeg som ligger igjen i lommetørkleet?

Og håret mitt som mamma klipper av?

Er det jeg som ligger på gulvet når hun er ferdig?»

Forestillingens gjennomgående form er altså en voice-over som kombineres med tegnspråk og bevegelse. Dette er til en viss grad også nødvendig, siden forestillingen skal nå ut til både hørende og døve.

Best fungerer allikevel forestillingen når den går over fra å være rene gjengivelser av Nyhus’ tekst, til å bli selvstendige sceniske metaforer – som når Jacobsen faller, slår seg og vræler, og en spennende liten maskin trilles inn. Maskinen viser seg å kunne transformere lyd til bevegelse. Jo høyere lyd som lages, jo høyere vrælet er, dess større utslag gir maskinen i form av dirring og lysblink. Dette blir et møte mellom to måter å oppleve lyd på, to ulike måter å være et jeg i verden på, som også utvider min forståelse av det å være døv.

Bokomslag til «Jeg», av Svein Nyhus. Foto: Gyldendal.

Merkelig fargeløst
Balansen mellom lekenhet og følelsesmessig tyngde i Nyhus’ bok, er ikke nødvendigvis så lett å favne eller overføre til et scenisk språk. Boka er poetisk og komisk på samme tid, mens forestillingen først og fremst er poetisk. Når bokas tegninger framstår som mer levende enn teaterforestillingen, har det mye med forestillingens mangel på dynamikk å gjøre. De fysiske og visuelle bildene fungerer relativt godt hver for seg. Problemet ligger i den dramaturgiske komposisjonen og hvordan bildene er satt sammen.

Tempoet er i det store og hele dominert av jevne og langsomme bevegelser, og forestillingens 45 minutter virker dermed uforholdsmessig langt. Jeg lengter etter hvert etter eksplosiv, hard energi som kan bryte opp den ensformige flyten. Et annet savn er bedre bruk av den store sceneflaten. Her er nesten alt spillet frontalt og sentrert på en svært liten flate. Også lysdesignen kunne i mye større grad bidratt til å forsterke stemningene og dynamikken.

Best som bok
Jeg! har blitt en litt anonym forestilling som presenterer, mer enn scenisk fortolker, Nyhus’ tekst. Forestillingen framstår ikke som et sterkt og selvstendig kunstnerisk verk, og teksten, gjennomgående presentert både som både voice-over og tegnspråk, forblir det mest solide elementet. Stort sett kommuniserer tekst og bevegelse det samme, i stedet for å gjensidig forsterke hverandre. På tross av interessante koreografiske elementer og gode danse- og bevegelsessekvenser, blir resultatet denne gangen tidvis flatt.

Musikaliteten mellom de to skuespillerne/danserne er en av forestillingens styrker, mener anmelderen. Foto: Kjetil Moslåtten