Tenthaus på Momentum: Kunsten å samarbeide

Kunstnerkollektivet Tenthaus har siden 2009 utforsket og eksperimentert med arenaer for læring, medskaping og opplevelser for barn og unge, særlig skolebarn, og ofte i et mangfoldsperspektiv. Siden de entret kunstscenen har det skjedd et taktskifte i forhold til kunst for barn og unge som deres ideer og holdninger har vært en viktig del av. At de drev et kunstnerstyrt visningsrom var ikke noe nytt, bare i hovedstaden flommet det nærmest over med ulike gallerier (Noplace, Melk). Det var formålet, intensjonen, materialet og tilnærmingen som skilte dem fra absolutt alle andre aktører på det norske kunstfeltet, vil jeg påstå.

Tenthaus samarbeider med barn og unge på en ny måte. De jobber langsiktig. Bygger ny infrastruktur der det er behov. De tetter hull mellom kunst, kultur og utdanningssystemet på en utforskende og eksperimentell måte. Deres aktiviteter har vært i skolekretser som har spesielle utfordringer knyttet til barnefattigdom, og som har en langt større bredde av nasjonaliteter enn den gjengse norske skole. Kontrakten mellom visningssted og kunstnere de samarbeider med er også mer langsiktig og prosessbasert.

I år kuraterer Tenthaus kunstbiennalen Momentum på Jeløya ved Moss. Den har fått tittelen Together as to gather.

Momentum har på mange måter speilet kunstfeltets strømninger siden oppstarten i 1998, og har samtidig ofte vært preget av et nordisk fokus. Biennaler skiller seg fra andre gruppeutstillinger. De har en særskilt merkevare som kan være byen eller stedet de i plassert i (Berlin-biennalen, Venezia-biennalen, Istanbul-biennalen, LIAF i Lofoten). Det kan også være en leveranse fra en institusjon eller et visningssted som preger formatet (Whitney-biennalen, MUNCH-triennalen, Tegnetriennalen).

Siden oppstarten har Momentum-biennalen vært noe midt imellom; kuratorene har på ulike måter forholdt seg til Moss og omegn. Inntil Galleri F15 solgte kunsthallen i 2013, hadde publikum to svært ulike og konkrete visningssteder å forholde seg til: Kunsthallen lå i Møllebyen, i den historiske delen av Moss sentrum. Visningsrommene lå på Alby, hvor Galleri F15 holder til i idylliske, forskjønnede kulturlandskap.

Det handler om fellesskap

Da nyheten om at Tenthaus skulle kuratere den 12. utgaven av Momentum, ble jeg derfor veldig nysgjerrig. Hvordan ville Tenthaus utfordre biennaleformatet, publikum og, ikke minst, de inviterte kunstnerne?

Kontrasten til de foregående utgavene av Momentum gjør seg tydelig i plassen som vies til kunstverk. Ifølge pressematerialet er kun 26 kunstprosjekter er bestilt til biennalen, og hvert prosjekt er tildelt sin egen kurator. Det betyr at man kan oppleve utstillingen i løpet av en ettermiddag uten at det oppleves overveldende eller for omfattende. Biennalen blir mer som en vanlig gruppeutstilling. Når man besøker en biennale, lever man på en måte i utstillingen et par dager. Man omsluttes og utfordres, og iblant må man haste videre for å kunne rekke over alt. På Together as to gather har man tid til å få med seg absolutt alt, men jeg skulle ønske at det var enda mer. I tillegg til kunstprosjektene som vises på og rundt galleri F15, presenteres også et «live-program» bestående av 21 «diskursive arrangementer, radiosendinger, middager, samtaler, workshops og møter, videoopptak og mye mer.»

I forkant av åpningen har F15 og biennalen gjennomført street art-relaterte prosjekter ved barneskoler og videregående skoler. Resultatet av disse kan man blant annet oppleve på det mobile Tenthaus-studioet P1. Det kunne vært interessant om de hadde fordypet seg enda mer i slike prosjekter.

Bærekraft

Together as to gather består av mange interessante prosjekter som reflekterer omkring hva det vil si å være et menneske i 2023. Bakteppet er å etablere bærekraftige modeller i en verden på randen av kollaps.

I Forest (2023) har zambiske Germain Ngoma anvendt resirkulerte materialer og  gjenstander funnet på Alby gård, som er den eldste gården på Jeløya. Steiner fra et gjerde er hentet inn og plassert på søyler i gallerirommet. De oppleves som forhøyet i verdi, men også besjelet, som om steinen i seg selv ikke lar seg objektiveres. I kunstverket ser han på historien til de funne materialene, som hva ble de brukt til, og av hvem. Ved å flytte dem skaper Ngoma dialog mellom rom inne og ute. Ngomas verk kan forstås i en land art-tradisjon. Hans lek mellom motsetningen kultur/natur er interessant.

Tyter ut

Den tyske kunstneren Stephanie Lüning tar utgangspunkt i materialer hentet fra nærmiljøet i Island of Foam – Version # XXV/Coloured Barn (2023) og Collectivity Painting #I og II (2023).

Collectivity Painting er laget av blekk fra plantebasert avfall som rødbeter, løk og valnøtt hentet fra Galleri F15s restaurant og bjørke- og epletrebark fra lokale gårder. Installasjonen Island of Foam er stedsspesifikke skumhandlinger som velter ut av en sementblander, laget av regnvann og oppsamlet vannavfall rundt utstillingsstedet. Dette er verk man kan interagere med, eller bare la tankene vandre mens den myke, boblende massen tyter sakte ut.

Jeg vil tro dette verket har sterk appell blant et yngre publikum på grunn av sin unike fremtoning.

I Byens flass (2023) har norske Thomas Iversen reist til norske byer og plukket opp biter som har falt av fasader, fra Stortinget, Stavanger kunsthall og Nasjonalgalleriet. Av disse bitenes pigmenter har han laget maling som utgjør en installasjon som viser et stort fargespekter. Han viser også andre dimensjoner av avfall i det offentlige rom, og prosjektet er et slags utsnitt av ham selv da selve utvelgelsen er personlig og forteller om hvilke reiser, kunstneropphold og prosjekter han har deltatt i. Byens flass er også et bilde på hvordan jobbe relativt kostnadsfritt, ved å gjenbruke materialer og nedfallsfrukt.

Milliardærflukt møter gratisreiser

Den italienske kunstneren Alessandro Marchi har med Ingenmannsretten (2023) og skulpturene Totem #01 – Totem#05 (2023) gjort en kartlegging og bevisstgjøring av hvordan private og bedrifters interesser former og påvirker det offentlige rom i store norske byer. Det enorme kartet kunstneren har tegnet opp inne på F15 kan være en interessant innføring i den aktuelle debatter knyttet til privileger i norsk næringsliv.

I den sanseeksplosive installasjonen Wetcation (2023) viser tjekkiske kollektivet WET alternative måte å leve og reise og oppholde seg i nye miljøer på, med mål om ikke å bruke penger. I mars 2023 dro de til Norge, fra Tsjekkia, gjennom Østerrike, Slovenia, Italia, Tyskland og Sverige, ved å bruke alternative transportmidler som godstog, gå til fots og haike. Prosjektet oser av energi, og vil utfordre ungdoms oppfatninger av hva det vil si å reise og bevege seg i det offentlige rom, som indirekte, subversive, politiske handlinger.

Savner sentrale samlingspunkt

Ønsket om å danne plattformer for bærekraftig felleskap, læring, utforsking og produksjon skal ligge som et viktig premiss for Tenthaus sin tilnærming til Together as to gather. Men jeg er usikker på i hvilken grad evner prosjektene å skape fellesskap innenfor biennaleformatet. Utstillingen fremstår i store trekk som en ordinær presentasjon av kunstverk. Den kollektivistiske metoden i denne omgang virker paradoksalt motsatt: Kunstnerlista er lang og utflytende (biennaler og juryerte utstillinger står oppført) og publikum blir på mange måter stående utenfor fellesskapet biennalen forsøker å bygge.

Det kan også hende at Galleri F15s grep om å plassere biennalen utelukkende på Alby på Jeløya, en 45 minutter gåtur fra togstasjonen i Moss hindrer den type reell deltakelse prosjektet kunne ha hatt med andre arenaer i tillegg. At man trenger biltransport, svekker biennalens underliggende tanker omkring bærekraft og tilgjengelighet. Det går busser fra Moss stasjon, men det blir raskt en dyr og tidkrevende affære for publikum uten bil, utenfor Moss.

Styrken til Tenthaus har vært at de setter teorier umiddelbart ut i praksis: De er endringsagenter. I et fagfelt som til tider strever med å fremstå som relevante meningsaktører i samfunnsspørsmål, har de vært et friskt pust. Men jeg er usikker på om Tenthaus-metoden har mulighet til å bli spilt helt ut i formatet slik det blir vist under biennalen.