Til ungdommen uten tilpassing




Forestillingen Underlandet på Den Nationale Scene har en gjennomført stil som skaper spennende og urovekkende sceniske bilder. Men de raske og meningstunge dialogene gjør at forestillingen domineres av tekst.

Underlandet starter i et helt hvitt avhørsrom, hvor etterforsker Morris avhører Herr Sims, eller «pappa» som han kalles i sitt eget domene «Gjemmestedet». Etterforsker Morris anklager ham for voldtekt, pedofili og mord, samt for å oppmuntre andre til samme typen handlinger. Men kan han anklages for forbrytelser utført i et virtuelt rom?

Jennifer Haleys stykke Underlandet er en science fiction-thriller om en fremtid hvor internettet har utviklet seg til å bli Underlandet; en virtuell verden som for rollekarakterene framstår som så virkelig at de kan kjenne lukter og føle taktilt på omgivelser og mennesker – eller rettere sagt avatarer. I nettsamfunnene kan de både jobbe, utdanne seg, og ikke minst leve ut sine fantasier og lyster på egne premisser. For rollekarakterene i stykket blir den virtuelle verden mer forlokkende enn virkeligheten selv.


Spilles på Den Nationale Scene
Norgespremiere 16. april 2016
Målgruppe: Unge og voksne
Med Bjørn Willberg Andersen, Siren Jørgensen, Jon Ketil Johnsen, Kamilla Grønli Hartvig og Ole Martin Aune Nilsen. Barn på scenen: Annichen Marie Aall Meidell, Josephine Larsen, Linnea Selvik Hellesøy, Amalie Østensjø-Kristensen, Margit Amalie Jøsendal, Susanne Torstensen Enehaug.
Regissør og oversetter: Victoria Meirik
Scenograf og kostymedesigner: Katja Ebbel Fredriksen
Videodesigner: Nils Fridèn og Velourfilm
Komponist: Gaute Tønder
Medkomponist: Olav Waastad
Dramaturg: Anders Hasmo Dahl og Solrunn Tofte Iversen

Unngår moralisering

De forskjellige spillereglene i Underlandet og i den fysiske verden setter karakterenes oppfatning av moral på prøve. De sliter med å skille mellom menneske og avatar, hva som er fantasi og virkelighet, og hva slags handlinger de må stå til ansvar for. Dramaturgien inneholder tvister og overraskelser knyttet til hvem rollekarakterene egentlig er og hva de har gjort, og gjennom dette erfarer vi som publikum noe av den samme forvirringen rundt identitet som rollekarakterene.

Regissør Victoria Meirik unngår å behandle tematikken knyttet til det digitale livet på en moraliserende måte. Gjennom å ikke vise realistiske bilder av overgrep og vold i Gjemmestedet skapes distanse til det som skjer. Også diskusjonene i avhørsrommet taler til det rasjonelle, og vi får rom til å reflektere over de mange etiske aspektene i situasjonene som utspiller seg.

Stilisert virkelighet

Scenografien er minimalistisk og innbefatter i hovedsak projiserte animasjoner på et lerret som omkranser scenen. Avhørsrommet er hvitt og tomt, kun med noen skjermsparerlignende mønstre som beveger seg stille og rolig på bakveggen og gir rommet et kaldt og upersonlig preg. I Gjemmestedet vises animasjoner av for eksempel flaksende sommerfugler, mens blomsterenger heises ned fra taket og skaper et vakkert, poetisk bilde som nesten tar pusten fra en. Ubehaget ved relasjonene mellom barn og voksne forsterkes gjennom lyssettingen: Markant rødt lys flommer over scenen i erotiske eller voldelige scener, mens hvitt eller grønt lys brukes for å markere andre urovekkende situasjoner. Den minimalistiske scenografien akkompagneres av en stilisert spillestil med nøye koreograferte bevegelser og gester, det gjør at det helhetlige uttrykket også oppleves nettopp stilisert.

Problemet er bare at det stiliserte formspråket ikke utforskes nok til at det blir et spennende uttrykk å beholde gjennom hele forestillingen. Avhørsrommet og Gjemmestedet mangler avbrudd, og helheten oppleves derfor noe monoton.

I forestillingen heises blomsterenger heises ned fra taket og skaper et vakkert, poetisk bilde. Foto: Odd Mehus.

Den minimalistiske scenografien akkompagneres av en stilisert spillestil med nøye koreograferte bevegelser og gester, skriver anmelderen. Foto: Odd Mehus.

De raske og meningstunge dialogene gjør at man må ha ørene på stilk, mener anmelderen. Foto: Odd Mehus.

Ordflom uten pusterom

Forestillingen lider også under å være teksttung, og de raske og meningstunge dialogene gjør at man må ha ørene på stilk. Det kan bli noe utmattende – det mangler pusterom i ordflommen. Særlig den første scenen som foregår på avhørsrommet, sliter med å engasjere. Et formelt, teksttungt avhør, hvor karakterene beveger seg rundt i et tomt, hvitt rom, blir ingen fengslende start.

 

Scenene i avhørsrommet preges også av at karakteren Morris mangler særtrekk; noe vi kan identifisere oss med. I starten ser vi at hun spiller på at hun har kvaler, men det fungerer ikke helt, og hun ender opp med å fremstå som en litt nølende, alvorlig, og noe intetsigende karakter. Det er synd. Bjørn Willberg Andersen i rollen som Herr Sims kommer riktignok inn og redder avhørsscenene gjennom et mer levende spill som gjør oss nysgjerrig og interessert i rollekarakteren. Også Jon Ketil Johnsen i rollen som Doyle, en mann som også avhøres av Morris, klarer å gestalte en spennende karakter som blir mer og mer interessant å følge utover i forestillingen.

 

Til ungdommen uten tilpassing

Underlandet er rettet mot «unge og voksne», men at denne forestillingen er ment for ungdom er vanskelig å få øye på. Hovedrollene spilles av godt voksne mennesker, dilemmaene karakterene går gjennom er ikke direkte knyttet til ungdomskultur, og teaterspråket er preget av de voksnes forestillingsverden. Det eneste som kan sies å være særlig rettet mot målgruppa, er tematikken – en tematikk som muligens gir særlig gjenklang hos aldersgruppa. DNS unngår sånn sett å undervurdere unge som publikummere eller å tilpasse seg dem på klisjéfylte måter. Samtidig kan man stille spørsmål ved hvor godt forestillingen faktisk treffer ungdom og om det er en god idé å ha årets eneste forestilling for ungdom på Store Scene, hvor man er avhengig av å treffe bredt. Dermed har man ikke samme mulighet som på de mindre scenene til å satse på og utforske et teaterspråk som henvender seg mer direkte til ungdommene. Det oppleves som om forestillingen først og fremst henvender seg til voksne, men at ungdom også gjerne må bli med.

 

Underlandet er en forestilling som gir rom for refleksjon og som med en gjennomført stil skaper spennende og urovekkende sceniske bilder. Men det stiliserte formspråket blir noe statisk og monotont. Dramatiseringen gir rett og slett ikke den nyskrevne teksten nok motstand til at forestillingen blir like bra som teksten selv.

Underlandet er rettet mot «unge og voksne», men at denne forestillingen er ment for ungdom er vanskelig å få øye på.