Tradisjonell barnemodell på Oslo Open




Oslo Opens barneprogram BOO gjør barna til kunstnere heller enn tilskuere. Men hvorfor skal barna møte kunsten på andre premisser enn de voksne?

Barnas Oslo Open, BOO, ble avholdt i år for tredje gang. Moderarrangementet Oslo Open, en helg der kunstnere over hele byen åpner atelierene sine for publikum, omtaler seg som Norges største kunstfestival og inkluderer omtrent 350-400 profesjonelle kunstnere i programmet sitt. På nettsiden opplyses det om at BOO lar barna få «en god smakebit av en kunstners verden samtidig som de får skape sine egne arbeider på arbeidsplassen til kunstneren – atelieret! Alle får med seg det de har laget hjem.»

Selv om det er prisverdig av festivalen å tilrettelegge for barn gjennom et eget program, er det påfallende stor forskjell på hvordan voksne og barn blir mottatt. Der Oslo Open for de voksne handler om å åpne dører og inviteres inn til kunstnerens verden, handler den lange rekken verksteder og kurs for de små om å gjøre barna selv til kunstnere. Hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Hva er det egentlig BOO ønsker at barna skal få med seg?

Oslo Open og BOO! Barnefestival


Oslo Open er en kunstnerstyrt festival, etablert i år 2000 av kunstnere og en rekke større kunstinstitusjoner. Målet om å gi kunstnere en alternativ arena å synes på samt en mulighet til å bli oppdaget utenfor de etablerte institusjonene.

BOO! Barnefestival har vært arrangert hvert år siden 2014. Alle workshops er utarbeidet og skapt av kunstnerne som arrangerer workshopen.

Kilde: Oslo Open

Møter kunsten utenfor store institusjoner

Til sammen elleve verksteder og workshoper ble tilbudt i helgen festivalen varte. Samtlige ble fulltegnet. Med strekk fra glassblåsning og urtetrolldommer, til klipping og sying av barbieklær, forsøkte festivalen, slik som i sitt overordnede program, å inkludere et bredt spekter av kunstneriske uttrykk.

Blant verkstedarrangørene var det gledelig å se at kunstnerstyrte rom, slik som Louise Dany og Vandaler Forening, var representert ved siden av mer etablerte steder som Sentralen og Kunstneres Hus, som begge har erfaring med å jobbe med barn og ungdom. Noen av verkstedene averterte med generelle påstander som «Barn elsker å blande ting, og de gjør det hver eneste dag.» (Kunstnernes Hus), er noen mer åpne og abstrakte «Vi vil fortelle historier om plantens personlighet og egenskaper på en måte som animerer den for barna som en karakter.» (Louise Dany)

Det er bra at barna på denne måten også slipper til på mindre tilgjengelige steder, og at de får møte kunsten på andre premisser enn de som gjerne legges i de store institusjonene. Fokuset flytter seg mer fra publikumstreningen – altså at barna skal bli kjent med selve rommet – og over på at de skal få forskjellige erfaringer og møte kunstneren på en annen måte enn de ville gjort i museet eller gjennom skolen.

– Dette er performance

På Vandaler forening hadde kunstnerne Daniel Slåttnes, Sara Rönnbäck, Malin Bülow og Andreas Oxenvad produsert workshopen Seanser med materialer. Selve Vandaler forening har tilhold i en gammel vaktmesterbolig på Lille Tøyen og bygget er et tradisjonelt trehus med en svær hage og en lekehytte.

For workshopen hadde Slåttnes, Rönnbäck, Bülow og Oxenvad valgt å fokusere på nærheten til naturen. De fortalte barna som deltok om hvordan de tappet sevje fra trærne i hagen, om hvordan leire kommer fra jorden, og at en performance kan være når du står foran speilet og gaper til deg selv.

Vi startet med å sitte rundt et dekket bord i hagen. Barna og kunstnerne blåste i rør som laget bobler i en svær glassvase, vi rullet leirkuler og snakket om hvordan vi er knyttet til jorden. Så tok kunstnerne oss med inn i huset hvor de viste en performance. Her brukte de elementer som bark og trestubber, lange plastikkrør, og sirup laget av sevje fra trær ble dryppet over en roterende uro. Repeterende dronemusikk satte et seansepreg over det hele.

Etterpå gikk vi ut igjen i hagen, og barna skulle starte sin egen performance. De ble oppmuntret til å skape sin egen musikk, rulle leirkuler og lage armbånd. Det gikk litt sakte, muligens på grunn av en god dose sjenanse hos barna, helt frem til de ble introdusert for lekehuset, der en lyssensitiv høyttaler var plassert. Fri lek og utforskning fulgte, og barna sprang rundt med to mindre høyttalere som de siden fikk ta med seg hjem. Da jeg spurte en av kunstnerne når barna skulle sette i gang med performancen, så svarte hun at «Dette er deres performance». Imens hvinte barna og småkjeklet om hvem som var den neste som skulle få holde mikrofonene.

Fra det dekkede bordet i hagen hos Vandaler Forening. Foto: Kristina Ketola Bore.

Det er bra at barna også slipper til på mindre tilgjengelige steder, og at de får møte kunsten på andre premisser enn de som gjerne legges i de store institusjonene.

Fra Sara Rönnbäck, Daniel Slåttnes, Andreas Oxenvad og Malin Bülow sin performance Seanser med Materialer. Foto: Kristina Ketola Bore.

Barna fikk også lytte på bark med installerte høyttalere. Foto: Kristina Ketola Bore.

Ved å omforme modellen fra atelierbesøk til kunstproduksjon, fra publikum til produsent, er festivalen med på å stadfeste at barna kun skal erfare kunst gjennom å leke eller å skape.

Rammeverket

Som opplevelse vekket det assosiasjoner til 60- og 70-årenes tenkning rundt barnet i kunsten, da man la vekt på barnets lek som et uttrykk, en måte å skape kunst med en samtidig kraft av å kunne avsløre noe – en trend som vi til en viss grad også ser i dag. Et eksempel er lekeinstallasjonen Modellen av Palle Nielsen på Moderna Museet fra 1968, som igjen kunne oppleves i 2014. Linda Fagerström skrev for Periskop om installasjonen og hvordan leken her skulle bidra til å blant annet å kritisere samfunnsstrukturer.

Da kunstnerne, musikerne og designerne Moki og Don Cherry arrangerte en åpen scene under Moderna Museets utstilling Utopias & Visions 1871-1981(1971) tok prosjektet form av en Buckminster Fuller-inspirert dom i museets bakhage. Her inviterte de inn barn og voksne til å delta i prosjektet, som var inspirert av den revolusjonære Pariskommunen i 1871. De etablerte det som et åpent hus basert på arbeidet deres med musikk- og performance-gruppen Organic Music, og arrangerte konserter, workshoper, performancer og en åpen scene som publikum kunne innta. Det hele tok form som et slags forslag til et miniutopia, der både barn og voksne skapte sammen. Her la de til rette for en situasjon, med formål om å lære av det som utspilte seg, og å lære sammen.

Men når man bruker barnets lek til å skape kunst på denne måten, fører det med seg flere etiske spørsmål: Hvem skaper denne kunsten, og hvem har tilgang til å endre rammene? Hvilke erfaringer skaper det for barnet?

Vandaler forening svarer ikke på spørsmålene, men det var oppløftende å se at barna som besøkte Vandaler Forening fikk lage sin egen setting for leken, og at de var fri til å sette rammene for sin egen performance. Ikke minst at de etterhvert ble komfortable med å finne sin egen inngang til det som kan oppfattes som en abstrakt oppgave.

Prosess og produkt

Dagen før, på lørdagen, hadde jeg selv blitt ledet gjennom Hausmania på en av Oslo Opens guidede atelierturer. Vi snirklet oss gjennom Hausmanias ganger, fikk se et videoverk, hilse på en hund, høre om historien til organisasjonen fra et styremedlem og om de nye planene for byggets kafé og konsertlokale, samt om hvordan kunstnerne jobber der og hva de er interessert i. Selv om vi i den omgangen bare var voksne på turen, var det tilgang for alle aldersgrupper. Her brukes den tradisjonelle Oslo Open-modellen, og den er like åpen for barn som for voksne.

Jeg kan derfor ikke la være å lure på hva som er årsaken til at barneprogrammet er så sterkt styrt av den tradisjonelle verkstedsmodellen, i stedet for å bygge på Oslo Opens besøksmodell. For slik formen er, legger Barnas Oslo Open opp til at barna selv skal skape kunst, ikke oppleve den som betrakter. Ved å omforme modellen fra atelierbesøk til kunstproduksjon, fra publikum til produsent, er festivalen med på å stadfeste at barna kun skal erfare kunst gjennom å leke eller å skape.

Vane eller gjennomtenkt strategi?

Det er ikke et problem at barn og voksne møter kunsten på forskjellige premisser. Barn er annerledes enn voksne på mange måter: som for eksempel at de fortsatt skal velge hva de vil gjøre med livene sine, og de skal lære hvordan ting henger sammen. Kunstproduksjon sammen med kunstnere er en fin måte å utforske disse tingene på, og verkstedet hos Vandaler Forening lar barna bli kjent med både prosess og produkt.

Selv om en slik tilnærming til møtepunkter for barn og kunst er positiv, er det med på å bekrefte den tradisjonelle verkstedsmodellen som standard formidling for barn. Derfor lurer jeg på hvilket grunnlag Oslo Open har tatt dette valget på. Har de lagt seg på verkstedsmodellen av vane, eller ligger det en mer gjennomgripende tanke bak? I begge tilfeller hadde festivalen hatt godt av å reflektere litt mer åpent rundt hvordan de forholdt seg til barna – for eksempel i BOO-programmet. Jeg tror det hadde gjort både kunstnere, barn og voksne litt klokere.