Vakker forestilling uten substans

Når begynner en forestilling? Spørsmålet treffer meg denne gangen i det jeg står og tripper utenfor inngangen til studioscenen på Dansens hus en søndag i september sammen med min ett år gamle sønn. Denne gangen er det de små barnas kunstopplevelse jeg undrer meg over. Når begynner en forestilling for dem som ikke har noe forhold til scenerommet? Har forestillingen alltid allerede begynt, eller glir kunsterfaringen bare sømløst inn som en del av alle de andre nye opplevelsene og oppdagelsene?

Akkurat denne ettermiddagen inviteres vi til å ta av oss på beina og bli med inn i et hvitt telt, med dempet belysning og lav, behagelig musikk. Røde ballonger og en fjærkledd utøverkropp venter oss. Guidet av publikumsverter fra Dansens hus og den fjærkledde selv, krabber både voksne og barn seg til rette på små, hvite puter langs sceneteltets ytterkanter. Om barna ikke ennå har fått noen formening om det å være på forestilling, må vel denne noe rituelle og høytidelige måten å være sammen med andre mennesker på likevel utmerke seg som noe annerledes.

Toddlernes rom drives fremover av kostymer og objekter laget av Britt Stigen Martinsen og Robert Allsopp. Utøveren, Gerd Elin Aase, plukker etter tur ting ned fra knagger i teltets tak – en lang kappe, et par hansker som fungerer som instrumenter, en stor fugl. Kostymene og objektene er vakre, røde og gullfargede, de gir assosiasjoner til eventyr og andre forunderlige fortellinger, men gir ingen tydelige referanser. Aase beveger seg med dem på mer eller mindre danseriske måter. Noen ganger skaper hun endring i rommet, som når hun spinner rundt og rundt med kappen og dermed får ballongene til å sprette omkring. Andre ganger henvender hun seg til barna og lar dem få lov til kikke nærmere eller kjenne på ting, som når hun plukker ned noen gullspraglede votter med små metallrør hengende under og lar barna etter tur røre disse. Slik får barna også være med å lydsette situasjonen, hver etter sin smak. Noen dasker til dem, andre berører forsiktig. Men selv om kompaniet, ved å invitere til medvirkning og påvirkning, tilsynelatende trykker på alle de riktige knappene når det kommer til hva som er «hot» innen scenekunst for de minste, vil jeg hevde at barna ikke egentlig har noen reell innvirkning på forestillingens struktur og helhet.

I programflyeren står det at Toddlernes rom er en sanselig opplevelse som inviterer til utforskning av det taktile, auditive, fysiske og visuelle. Fokuset på det sanselige er nok et resultat av kjennskap til målgruppen. Små barn har sjelden kommet så langt i sin kulturelle dannelse at de setter syn og hørsel over de andre sansene, og de unge publikummerne til forestillingen denne ettermiddagen er intet unntak. Barna tar uten instruksjon hele kroppen i bruk i møte med scenerommet – de plukker, biter, ruller og lukter. Men fokuset på det sanselige og taktile oppleves dessverre overflatisk og lite gjennomført. Det hvite rommet med dempet belysning som i første øyeblikk virker varmt og mykt, har kalde, hvite og glatte dansematter som underlag. De røde ballongene er innbydende når de beveger seg – man får lyst til å spise dem – men deres overflate inviterer ikke til stort annet enn å slå dem rundt i rommet. De gullspraglede stjerneputene som ligger spredt ut på gulvet har potensiale – ved nærmere undersøkelse finner vi ut at de også er høytalere – men også disse har en kald og plastikk-aktig overflate. Aases dans inviterer heller ikke i noen særlig grad barna til å utforske nye måter å bevege seg på. Toddlernes rom blir en visuell vakker opplevelse, men sanserikdom har den ikke.

Aases kostyme er heller ikke uproblematisk. Hun er kledd i noe som for meg minner om babyklær: En fjærkledd kjole som knapt dekker rumpa med en truseshorts i samme stoff under. Kanskje skal kostymet ligne på det barna selv ville valgt å gå med, kanskje skal det få oss til å tenke at Aase er en fugl. Resultatet blir dessverre litt for mye bar hud litt for nært opp i ansiktet på oss voksne. Og så er det jo typisk, da, at kvinnelige dansere skal ha kjole og bare bein – et valg som helt klart ikke er tatt på et praktisk grunnlag. Hvorfor skal de små publikummerne måtte lære dette så tidlig? I tillegg til fjærkjolen har Aase på seg røde gummistøvler. Støvlene matcher de andre kostymeobjektene visuelt, men bortsett fra dette virker de bare voldsomme og upraktiske. Om man ønsker å fokusere på sanselighet, og i tillegg vil bevege seg varsomt mellom småtassene, hadde da barfot vært et bedre valg?

Men til forskjell fra mange andre prosjekter, har Toddlernes rom funnet en form som fungerer for den sprikende målgruppen 0-3 år. Og dette er intet mindre enn en bragd, ettersom målgruppen 0-3 år er ekstra problematisk: En ettåring og en treårings verden og væren kan vel knapt sammenlignes. Forestillingen åpner nemlig for at flere forestillinger kan utspille seg samtidig innenfor den overordnede strukturen. Dette grepet, som ikke er så magisk som det kanskje kan høres ut som, muliggjøres først og fremst ved å tillate at barna kan flytte seg fritt rundt i det lille hvite teltet, akkompagnert og støttet av sine voksne medpublikummere. Dette fristiller utøveren og lar henne være en motor som setter i gang ulike prosjekter, istedenfor å insistere på å holde fast barnas konsentrasjon. Begrepet interaktiv installasjon må i dette tilfellet sies å bety at kontrakten mellom publikum og utøver er begrenset til delt tid og sted. Hva de små og store publikummerne vil gjøre innenfor denne rammen er opp til dem selv. Og siden danseren er jordnær og tålmodig i sin tilstedeværelse her, fungerer dette godt.

Toddlernes rom er likevel en forestilling som ikke lander helt. Det er tydelig at prosjektet bygger på kjennskap til målgruppen, men selv om intensjonene er mange og gode, innfris de i liten grad. Forestillingen forblir en overflate, noe som trigger meg til å stille spørsmål om meningen bak. Jeg spør ikke om mening i den forstand at barna skal kunne oppfatte en tematikk og reflektere over denne. Jeg spør om mening som det å tilby andre måter å være kropp på, andre måter å være sammen på, andre måter å forholde seg til rommet på. Toddlernes rom er kanskje mer ubevisst enn bevisst på vei inn i dette – simpelthen i kraft av å være en danseforestilling. Forestillingen er i seg selv en annen måte å være sammen på, dans er i seg selv en annen måte å være i verden på, men en større bevissthet om dette kunne hevet prosjektet betraktelig.