Varierende Nøtteknekker




Trøndelag Teaters nyskrevne versjon av «Nøtteknekkeren» leker seg med mye, men det spørs om ikke de som står bak burde konsentrert seg litt mer om hva de egentlig ønsker å fortelle og hvem de ønsker å fortelle det til.

Ute regner det sidelengs, men inne på Hovedscenen på Trøndelag Teater faller snøfnuggene tett mot en russisk byhorisont. Det er premiere på årets store familieforestilling, «Nøtteknekkeren», for anledningen i en nyskrevet versjon av fire unge scenekunstnere tilknyttet teatret; skuespillerne Mads Bones og Olve Løseth, dramaturg Matilde Holdhus og komponist Kyrre Havdal.

Trøndelag Teaters versjon handler om overklassejenta Marie som lille julaften får en nøtteknekker i gave av den litt mystiske (i positiv forstand) onkel Seniljusen. Nøtteknekkeren viser seg selvfølgelig å være magisk, og da denne samme kveld blir levende, overhører de samtidig Rottekongens onde plan om å ta over verden ved å erstatte lekene i alle verdens julegaver med levende rotter. For å prøve å forhindre dette, reiser Marie og Nøtteknekkeren til Lekeland for å advare og hjelpe alle lekene som oppholder seg der i påvente av julaften. Selvsagt blir ikke dette bare enkelt, og Marie og Nøtteknekkeren må etter hvert ut på leting etter tre magiske nøtter. Dette er de eneste som kan tenne den evige ild på nytt (som rottene slukker) og dermed gjenåpne portalen mellom verden og Lekeland. Portalen er nemlig den eneste veien inn i Lekeland for julenissen, og hvis ikke han slipper til, vil Rottekongen og rottene hans få overtaket.

Fakta


«Nøtteknekkeren»

av Mads Bones, Kyrre Havdal, Matilde Holdhus og Olve Løseth

Musikk: Kyrre Havdal

Sangtekster: Mads Bones

Regi: Arvid Ones

Scenografi og kostymer: Gjermund Andresen

Koreografi: Belinda Braza

Lysdesign: Eivind Myren

Video: Stein Jørgen Øien

Musikalsk leder: Kyrre Havdal

Lyddesign: Jan Magne Høynes

Masker: Maria Abelsen

Med: Ingrid Levik / Ingrid Vingelen-Digre, Brage Krogh Kvisten / Erling Johannes Rinnan Green, Herbert Nordrum, Tor Ivar Hagen, Kjersti Tveterås, Trond-Ove Skrødal, Øyvind Brandtzæg, Mads Bones, Olve Løseth, Renate Reinsve, Silje Lundblad, Jan Erik Berntsen, Ingrid Bergstrøm, Janne Kokkin, Jan Frostad, Kingsford Siayor, Julie Støp Husby, Helle Ottesen, Andrea Skogtrø Eggan, Randin Kummeneje, Niklas Kummeneje, Eivind Skrødal, Margrethe Ringkjøp Skjelstad og Ragnhild Johanne Risnes

Russiske rollenavn, engelsk overklasse og svensk danseband

«Nøtteknekkeren» er opprinnelig et eventyr skrevet av den tyske forfatteren E.T.A. Hoffmann i 1816. Historien er vel mest kjent gjennom den klassiske balletten av Peter Tsjajkovskij, som på sin side baserte sin komposisjon på Alexandre Dumas versjon av historien fra 1844. I Trøndelag Teaters versjon skinner både den tyske og den russiske versjonen igjennom, blant annet består rollenavnene av så vel tyske som russiske egennavn (i tillegg til enkelte norske og et tysk navneordspill).

Foto: Bengt Wanselius

Til tross for dette minner kanskje Marie, hennes familie og tjenerne de omgir seg med mest om et klassisk engelsk persongalleri, hvor også Charles Dickens fremstår som en klar referanse. Dette sørger blant annet kostymeringen, maskene og de ulike karaktertrekkene de innehar for. I Lekeland blir vi på den annen side tatt med til et mer absurd univers à la «Alice i Eventyrland» og «Charlie og sjokoladefabrikken», der det til og med dukker opp en svensk quizshow-vert med en hang til danseband. Den stort sett nykomponerte musikken varierer på sin side nemlig fra mer klassiske musikalnummer, via sanger med et mer moderne poplydbilde og to verker av Tsjajkovskij (fra balletten), til nettopp svensk danseband.

Dramaturgiske svakheter

Alle de ulike referansene og sjangerskiftene uttrykker en lekenhet som tidvis oppleves forfriskende og sentral for driven i stykket, men samtidig gir de dessverre også et inntrykk av en dramaturgi som ikke helt har bestemt seg for hva den vil si eller hvordan den vil si det. Når det i teksten også brukes endel energi på referanser, ordspill og vitser som ikke er spesielt relevante for historien, og som for det meste går over hodet på barna, blir historiefortellingen etter min mening både svekket og vanskeliggjort. Det blir rett og slett ikke nok tid til å behandle konflikten i stykket ordentlig, noe som resulterer i lettvinte dramaturgiske løsninger og enkel motstand når det først begynner å bli virkelig spennende. Skrivekollegiet bak forestillingen har nok hatt det morsomt i prosessen med å lage manuset, men det spørs om det ikke er en del darlings som burde vært luket vekk. I denne sammenhengen synes jeg det også er viktig å spørre hvem de egentlig har laget forestillingen for?

Målgruppeproblematikk

På premiéren var det vel omtrent halvt om halvt med voksne og barn, der de fleste barna virket å være i ung barneskolealder. Dette er vel også meningen med familieforestillinger, at de voksne og barna kan gå å se noe sammen i teatret som alle får noe ut av. Jeg har likevel aldri skjønt hvorfor det betyr at man må skrive inn egne vitser og referanser som bare er myntet på de voksne – hvilken fellesskapsfølelse skaper det? I denne versjonen av «Nøtteknekkeren» lå mye til rette for en samlende teatermagi, og spesielt Lekeland skapte en del av disse magiske øyeblikkene som forførte både barna og de voksne. Disse øyeblikkene foregikk imidlertid på barnas premisser, da de tok utgangspunkt i og bygget videre på en barnlig lekenhet og fantasi.

Jeg skulle derfor ønske at man istedenfor å være så opptatt av å tilfredsstille de voksne, heller entydig fokuserte på det yngste publikummets behov – de voksne vil uansett kose seg når barna koser seg. Etter min mening er det en utbredt misforståelse at man er nødt til å ha noe for alle i en forestilling for å treffe bredt. Slik «Nøtteknekkeren» på Trøndelag Teater fremstår nå, risikerer man isteden å ikke treffe noen ordentlig.

Historisk og kulturell nostalgi

Et annet lite hjertesukk som relaterer seg til tradisjonen med førjulsforestillinger for hele familien, er hvorfor man hele tiden velger å sette forestillingene inn i andre tidsepoker og kulturelle kontekster enn den tida og samfunnet vi selv lever i. Spesielt på Trøndelag Teater virker det som om man har en hang til USA og de europeiske stormaktene i epoken rundt forrige århundreskifte, med alt hva det medfører av tematisering av bl.a. klasseskiller som i sin form er ukjent for oss i Norge i dag. I programheftet understreker Trøndelag Teater at dette er deres egen versjon av «Nøtteknekkeren», men da lurer jeg på hvorfor de ikke kunne dratt det hele litt lenger og lagt fortellingen til vår egen samtid? Scenespråket er kav trøndersk og man refererer til og med til «The Fox» av Ylvis, så hvorfor ikke gi samtlige karakterer norske navn og flytte handlingen til Trondheim anno 2013? Hvor lenge skal man fortsette å insistere på at det er i nostalgien førjulsstemningen ligger?

På stedet hvil

Det er gledelig å se at Trøndelag Teater satser på nyskrevet stoff for hele familien, slik de også gjorde med «Virginias Brev» for noen år siden. Det er sikkert også mange som vil kose seg med denne versjonen av «Nøtteknekkeren», men jeg er usikker på om det er barna eller de voksne som vil kose seg mest. Til tross for god innsats fra ensemblet, flott musikk og et generelt fint visuelt uttrykk, er dette en familieforestilling som står mer på stedet hvil enn den er med på å fornye sjangeren. Dessverre.

Foto: Bengt Wanselius