Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Velmenende samfunnseksperiment på Sørlandets Kunstmuseum

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 15. august 2018

Men belærende elementer gjør at utstillingen føles mer som fasit enn som utforskning.

↑ Foto: Pelle Brage.

Kan lek være kunst? Kan kunst være lek? Og hva er kunstens potensiale når det kommer til å samle oss og lære av hverandre?

Dette er noen av spørsmålene som Pelle Brage ønsker å ta opp i utstillingen «Grand Prix» på Sørlandets kunstmuseum (SKMU). For sommersesongen har museet forlenget sin satsning på barn og familier, og kunstneren er invitert til å skape det museet selv beskriver som «en utstilling, et eksperiment og en lek om samfunnet vi lever i».

Selve utstillingen sentrerer seg om en stor brun klump som rager 3-4 meter over gulvet. Kryper man inn hullet i siden finner man køyesenger, plastikkgrønnsaker og tepper, et slags hippie-kompleks for barn. En svær smiley malt på en vegg akkompagneres av elementer publikum kan flytte på for å endre uttrykket på veggen – og på en annen vegg presenteres en svær hamburger laget i tre. Publikum oppfordres til å fylle hamburgeren med ord som beskriver deres perfekte samfunn, fra de mer lettsvelgelige «livsglede» og «kollektiv trafikk» til mer kontroversielle begreper som «gullsmykker», «sexturisme» eller «ingen innvandring».

Gjennomgående i utstillingen kombineres lek med samfunnskritikk, og Brage oppmuntrer oss til å sammen som barn og voksne og finne ut hvordan vi ønsker at verden vi lever i skal bli best. Et fint, og velmenende prosjekt. Men Brage tilbyr ikke mange alternativer.

«Grand Prix»


26. mai – 2. september 2018

Skapt i samarbeid med billedkunstner Julia Bruun og barna Ariel, Buster, Bjørn, Frøya, og Alvin, teaterinstruktør Jeppe Kristensen, musiker Filip Ring Tenderup, altmuligmann Urban Bergstrøm, førsteamanuensis ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging ved Universitet i Agder, Mikaela Vasström, Mike Troxel, Eivind Vigsnes.

Kurator: Karl Olav Segrov Mortensen.

Superverten og «samfunnsburgeren». Foto: Pelle Brage.

Oppmuntrer til å slippe løs

«Grand Prix» er i seg selv både en kritikk av samfunnet og av hvordan samtidskunsten ter seg. Blant annet prøver Brage å vise at kunstens materialer og estetikk kan noe annet – noe mer – enn paneldebatter. Dessverre er det vanskelig å få tak på akkurat hvorfor han mener paneldebatter er en uønsket situasjon, eller hva det er med paneldebatten han ønsker å kritisere. Brage foreslår likevel i utstillingsteksten at kunsten «kan mer», fordi kunsten har fantasi og «utilregnelig magi» og at den bærer med seg muligheten til å skape medmenneskelig kjærlighet som sprer seg ut i samfunnet.

«Det handler om å leke, men hvilken lek? Det handler om å leve, men hvilket liv?» spør Brage. Lek som tema har vært et tema for designere, arkitekter og kunstnere siden midten av 1900-tallet. Det ser vi blant annet i lekeskulpturene til kunstnere som Niki de Saint Phalle, Isamu Noguchi og Ivan Pestalozzi – skapt for at barna både skulle kunne utfolde seg fysisk og intellektuelt. Å ta barnet inn i kunstinstitusjonen og kunsten ut til barnet var revolusjonerende i 1960-årene, og selv om konseptet i 2018 ikke bryter ned noen barrierer, er det nok mange barn og foreldre som syns det er en lettelse at «Grand Prix» oppmuntrer til å slippe løs, klatre og hoppe uten forbud om å ta på eller røre. Ikke minst at en kunstutstilling kan basere seg på lek, der både kreativitet og fysikk oppmuntres, og at vi kommer sammen som voksne og barn for å diskutere erfaringer vi skaper fra kunsten. En slik invitasjon er imøtekommende og håndgripelig for både barn og voksne.

Allerede besvart kritikk

At vi kan leke for å lære, er i seg selv er en fin idé. Men i «Grand Prix» fører det til en litt rotete utstilling som vil formidle mange kritikker samtidig. I tillegg synes det som om Brage selv allerede har en klar formening om svarene. For voksne publikummere kan dermed mange av momentene oppleves som ledende spørsmål.

Et eksempel er verket TV og krig. Her kan man gå inn i en boks og leke krig med Nerf-pistoler som skyter skumkuler. Et vindu i form av en TV-skjerm viser hva som skjer for dem utenfor boksen. Skjermen peker ut mot det som ser ut som en stereotypisk norsk stue med TV-en som naturlig midtpunkt. Plassert foran er et salongbord, en vinylspiller med mulighet for å bytte plater, og ikke minst en sofa der foreldrene kan lene seg tilbake og se på at barna skyter hverandre bak to festninger laget av pappesker.

Da jeg besøker utstillingen er også Superverten på plass – en formidler som tar både voksne og barn gjennom utstillingen. Hun har på seg en rød kappe og arbeider aktivt med å forsikre seg om at alle besøkende opplever noe tilrettelagt for dem. Da foreldrene ser på barna kravle inn i krigsboksen bidrar hun med kommentaren: «Nå er det krig på TV. Det er slik det bruker være.»

Men dersom verkets kritikk er at krig er dumt, er budskapet kanskje litt for enkelt for de voksne og litt for fjernt for barna som hviner av latter når de treffer sin krigsfiende.

Ikledd gode intensjoner er det ikke til å komme forbi at i det seneste leddet i institusjonell kritikk er å åpne opp for at barna og ungdommen skal styre eller ta over deler av museet.

Et spectacle mer enn for deltagere?

Slik peker også Brage – kanskje noe ufrivillig – på hva som skjer når vi bruker barna som oppmerksomhetsfanger i et kunstrom, eller som brikker i de voksnes erfaringsmodell. For barn og ungdom har de senere årene blitt det mest trendy tilbehøret til kunstinstitusjoner. Ikledd gode intensjoner er det ikke til å komme forbi at i det seneste leddet i institusjonell kritikk er å åpne opp for at barna og ungdommen skal styre eller ta over deler av museet.

Da The Art Insititute of Chicago i fjor presenterte sitt program rettet mot ungdom under Henie Onstads seminar «Talent som prosess», viste de hvordan ungdommen ikler museet med helgefester og diskotek, samtidig som de bistår kunstnere i deltagende prosjekt. Utover det akademiske og humanitære i å åpne opp institusjonen er det også et sterkt markedsføringsgrep som mest sannsynlig sitter godt med museets støttespillere som i USA er vitale for en kunstinstitusjon. I Europa er Stedelijks ungdomssatsing Blikopeners, blitt ett av flaggskipene til den nederlandske institusjonen.

Det er sunt å utfordre ideen om hvem kunstinstitusjonen er til for. Men vi må sørge for at måten det gjøres på også lønner ungdommen, ikke bare institusjonen. Dersom barn eller ungdom i all hovedsak blir et spectacle til å bli glant på, mer enn deltagere, har dette eksperimentet mislykkes. I tilfellet «Grand Prix» ligger Brage akkurat på vippepunktet.

Her er det ikke rom for publikum til å ha mer enn en overfladisk lek, fordi svarene på den ærlige, virkelig utforskende og kanskje intellektuelle leken er allerede funnet fram.

Inviterer barna inn på samme linje som voksne

Men selv i utfordringene som følger en slik inkludering av publikumsgrupper, gjør det meg glad å se et kunstmuseum i Norge rette et direkte fokus mot barn. «Grand Prix» er et forsøk på å invitere inn barn på samme linje som voksne, å se dem som publikummere, og vise dem at det er plass til dem i institusjoner som ofte presenterer et bord med saks og lim og tror det er nok for å tilfredsstille det yngre publikummet. Det er ros verdt. Og for at man skal komme frem til gode og bærekraftige måter å være i dialog med et ungt publikum, må man prøve. Men forsøket «Grand Prix» når dessverre ikke helt opp.

Gjennomgående sitter jeg igjen med en erfaring av en utstilling som ikke er helt ferdig, som er ufokusert og tidvis ikke helt gjennomtenkt. Noe av arbeidet er slurvete utført, og kanskje er det med hensikt, at det slik skal være tilnærmelig for både voksne og barn i stedet for det opphøyede og finjusterte kunstobjektet.

I tillegg er det også lett å bli forvirret av nettopp kunstbegrepet som Brage presenterer. Rundt i utstillingsrommet står og henger det skulpturer som ikke virker å ha noen annen hensikt enn å være dekor. Når kunsten i Brages univers både skal redde oss, samle oss og pynte opp, er det vanskelig å forstå hva dette kunstbegrepet inneholder.

Men det er den sløve og klisjétunge kritikken i utstillingen som det største problemet. Kritikken som presenteres for barna har opplagte svar, for eksempel: Er det galt å forbruke og kaste? Den kritikken som de yngste barna ikke får tak i, vil nok i etterkant av utstillingen forklares av de voksne: «Sextrafikk er galt». Her er det ikke rom for publikum til å ha mer enn en overfladisk lek, fordi svarene på den ærlige, virkelig utforskende og kanskje intellektuelle leken er allerede funnet fram.

Og det er dette som til sist er problemet med Pelle Brages samfunnseksperiment. Det er belærende. Barna kan leke, men kun med målet om å lære at samfunnet må være kjærlig, at vi må ha plass til hverandre og slutte kjøpe så mange ipader.


Stikkord:
· · · · · · · · · ·