Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kvinne som ser i et lite håndspeil, slik at øyet treffer betrakteren av bildet

Assitej-festivalen 2023: Livsviktig? Dødsviktig?

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 18. oktober 2023

HVOR
Kristiansand

I september gikk Assitej-festivalen av stabelen i Kristiansand. Vi sendte vår ungdomskritiker for å se forestillingene «Tabu» og «Tabula rasa».

↑ Fra forestillingen «Tabu», som ble spilt under Assitej-festivalen 2023. Foto: Teatro O Bando

Annethvert år arrangeres Assitej-festivalen i Kristiansand, en internasjonal scenekunstfestival som viser forestillinger fra ulike land i tillegg til å være en bransjefestival med fagprogram og nettverksbygging. Assitej er en internasjonal organisasjon som jobber for å fremme barn og unges rett til å oppleve god scenekunst, og er verdens største nettverk innen scenekunst for barn og unge. I år fylte Assitej-festivalen 30 år, og Periskop sendte Jonatan fra ungdomsredaksjonen for å skrive om to av forestillingene som var åpne for publikum.

Assitej


ASSITEJ – Association Internationale du Theatre pour I’Enfance et la Jeunesse er en internasjonal organisasjon som arbeider for å fremme barn og unges rett til å oppleve god scenekunst

ASSITEJ ble etablert i 1965 av en internasjonal allianse av profesjonelle scenekunstnere

ASSITEJ har nasjonale sentre i cirka 80 land, og består av både teatre, scenekunstkompanier og enkeltstående kunstnere

ASSITEJ er verdens største nettverk innen scenekunst for barn og unge – internasjonalt omtalt som TYA – Theater for Young Audiences

Assitej Norge er en uavhengig og inkluderende medlemsorganisasjon som arrangerer den internasjonale Assitejfestivalen i Kristiansand, Teaterlørdag UNG på Sentralen og en rekke andre prosjekter, arrangementet og seminarer

Kvinne i gul kjole danser

ConnectUp er et kreativt Europa-prosjekt som jobber for likeverd, mangfold og deltakelse i scenekunsten. Her fra forestillingen «Tabula rasa», som ble vist under Assitej-festivalen i Kristiansand. Foto: Carsten Beier

Livsviktig/dødsviktig

Tematikken for dette årets Assitej-festival var Livsviktig/dødsviktig (What matters most). Slik jeg leser disse to begrepene, betyr de nesten det samme. Livsviktig er noe du trenger for overlevelse, mens dødsviktig er noe du virkelig har lyst på. Jeg opplevde ikke at denne tematikken var klart til stede i stykkene jeg så, men at den heller var sentrert rundt språk og kultur. 

De to forestillingene jeg så, var TABU av kompaniene Teatro O Bando og Dschungel Wien og Tabula Rasa, som var et samarbeid mellom Landesbühnen Sachsen og østerrikske Ich bin o.k. Begge disse forestillingene var resultatet av et samarbeid mellom Assitej og ConnectUp, og i begge forestillingene samarbeidet kompanier fra ulike land om en forestilling. ConnectUp er et kreativt Europa-prosjekt som jobber for likeverd, mangfold og deltakelse i scenekunsten.

Fra forestillingen «Tabu». Foto: Rainer Berson

Fire dansere som dras mot noe utenfor bildet

«Tabu»: En innviklet opplevelse

Allerede da jeg kom inn i salen var skuespillerne i gang, og jeg ble møtt av en dyster og litt dystopisk stemning. På scenen så skuespillerne ut til å streve og slite med å trekke i tau og kjettinger. De bannet og jamret seg på forskjellige språk. Dette slutter de med kort etter at forestillingen var i gang.

Da stykket begynte, ble vi introdusert for en slags problemstilling. Det dukket opp en gammel trekiste med rustne hengsler som hang fra taket. Skuespillerne hadde ingen ide om hva dette kunne være. De begynte å diskutere og krangle om hva de skulle gjøre med denne boksen.

Etter en stund kom de fram til at boksen kanskje var en skatt. Dette gjorde at alle febrilsk prøvde å få den ned fra taket. Da det til slutt gikk, ble de redde. Ingen av dem ville ha den lenger. Det var som om de instinktivt ble skeptiske. Det gikk altså fra febrilsk lengsel etter boksen til febrilsk å prøve å bli kvitt den.

Skuespillerne begynte etter hvert å slåss og kaste boksen mellom seg for å unngå å bli sittende igjen med den. Til slutt ble en av dem taperen. Vi kunne se at boksen straks ble en byrde for bæreren. Da jeg så dette tenkte jeg for min del på Frodo fra Ringenes herre, som måtte bære byrden av maktens ring og frakte den til en vulkan for å ødelegge den.

Fra forestillingen «Tabu». Foto: Teatro O Bando

Kvinne bærer trekkspill og en boks
Kvinne dekket av slør

Foto: Teatro O Bando

Surrealistisk med gode kvaliteter

Deretter startet en av skuespillerne en monolog der hun fortalte at hun var fra Tyrkia og følte seg fremmed både i hjemlandet sitt og i Norge. Hun fortalte at det var viktig for henne å huske følelsen av hjemmet og samtidig at hun ikke hadde noen frykt.

Da skuespilleren med boksen til slutt åpnet den, var det en ball der, en ball som transporterte skuespillerne til et merkelig sted. De tente fyrstikker og begynte å danse, og gjorde deretter noe som for meg opplevdes som et slags rituale hvor de snakket på forskjellige språk over høyttalerne.

Alt i alt var dette en rar, men interessant forestilling. Den introduserer publikum for forskjellige språk og kulturer, men tilbyr ikke tematikken livsviktig/dødsviktig som Assitej-festivalen fastslo tema var, i alle fall ikke slik jeg så det. Samtidig byr den på en nokså bisarr og surrealistisk opplevelse, der elementene av musikk, dans, skuespill og monologer er den fremste kvaliteten. Når damen fra Tyrkia sa at hun ikke følte seg hjemme noen steder, verken i et nytt land eller i hjemlandet, følte jeg at vi må gjøre noe for å få vekk denne følelsen hos nykommere til landet vårt.

Når det gjelder titelen Tabu, opplever jeg ikke det kom tydelig fram i stykket hva som var tabu med det. Kanskje kan det være at man ikke skal dele følelsene sine.

Saken fortsetter etter bilder og faktaboks.

Forestillingen byr på en nokså bisarr og surrealistisk opplevelse, der elementene av musikk, dans, skuespill og monologer er den fremste kvaliteten

Fra «Tabu». Foto: Teatro O Bando

Tabu og Tabula rasa


TABU

Regi: Juliana Pinho

Co-regi og koreografi: Corinne Eckenstein

Dramaturgi: Amarílis Anchieta og Susana Mateus

Scenografi: Rui Francisco

Kostymer: Catarina Fernandes

Musikk: Maria Taborda og Jason Macedo

Produksjon: Inês Gregório, Anna Sonntag og Annamaria Waliczky

Lyddesign: Miguel Lima

Lysdesign: Michael Zweimüller, Hannes Röbisch og Rita Louzeiro

Grafisk design: Maria Taborda

Medvirkende: Elif Bilici, Maria Taborda, Nérika Amaral og Rafael Barreto

Av Teatro O Bando, co-produsert av Dschungel Wien og ConnectUp

 

Tabula rasa

Koreografi: Simon Wolant

Co-koreografi: Attila Zanin

Scenografi og kostymer: Ralph Zeger

Prosjektleder: Johanna Jäger

Medvirkende: Simon Couvreur, Gavin Law, Raphael Kadrnoska, Maria Naber, Marianne Reynaudi, Sophie Waldstein

Kokken danser i «Tabula rasa». Foto: Carsten Beier

Mann som danser

«Tabula Rasa»: En gøyal opplevelse 

Begrepet Tabula rasa betyr ubeskrevet tavle. Forestillingen med samme tittel startet med at en mann kom inn på scenen til et bord hvor han begynte å kutte opp grønnsaker, ost, frukt og andre ingredienser. Mens han tilberedte maten, ble det spilt musikk som fikk ham til å danse. Det var en spesiell dans som jeg syntes kunne ligne litt på ballett. Det var en høyst rytmisk dans. 

Etter at han var ferdig, ringte han i en bjelle, og en servitør dukket opp. Servitøren tok det kokken hadde tilberedt og begynte å servere det til publikum. Dette brakte inn et interaktivt element som vi i publikum ikke kunne ha sett for oss skulle skje. Dette fikk fram latter og smil blant publikum og gjorde hele scenen mer vennlig.

Klare for servering! Forestillingen «Tabula rasa» overrasket Periskops ungdomskritiker med å være interaktiv på en overraskende og vennlig måte. Foto: Carsten Beier

Malende dans

Stykket så ut til å foregå i små episoder, en etter en.

Blant annet var det en dame som tok oss tilbake i tid med 60-, kanskje 70-tallsmusikk. Hun var kledd i en slags eldre mote og danset rundt alene på scenen. Scenen var relativt tom med unntak av et bord med et lerret oppå. Utover i forestillingen fortsatte de med musikk i omtrent samme stil, men etter hvert introduserte de trekk fra hiphop og pop.

Etter en stund kom en skuespiller inn på scenen og begynte å male på lerretet. I tillegg danset hun. Dansen var ikke storslagen, men heller litt svane-aktig med lignende bevegelser med armene her og der. Det var en grasiøs dans, jeg tror det var nødvendig for at hun ikke skulle søle mens hun malte. Hun malte noen tilfeldige kruseduller med fargen rød som på sitt vis ble ganske kunstnerisk. 

Skuespilleren fra scenen før kom inn i bildet. De begynte å danse sammen, og hun ene prøvde å male på hun andre. Dette kunne virke som en slags danse-battle hvor de danset nærme hverandre mens hun ene prøvde å unngå malerkosten.

Fra forestillingen «Tabula rasa». Foto: Carsten Beier

Battle

Maleren gikk av scenen,  kvinnen ble igjen. Hun var kledd i en beige dress som fikk henne til å framstå rik, noe som symboliserte hennes ragende status over alle andre.

Dette var fulgt opp med enda en interaktiv scene med publikum, hvor hun gikk rundt og delte ut gullmynter. Da hun hadde delt ut alle myntene, kom hun tilbake med skjemaer som tilskuerne måtte fylle ut. Dette førte nok en gang til latter og glede i publikum.

Så ble vi ledet inn i rap-musikkens verden hvor de satte på en sang kalt «Sico Mode» av Travis Scott. Nå kom resten av skuespillerne ut på scenen ikledd hip hop-tøy.

De var liksom gangstere.

Kvinnen fra tidligere og gangsterne hadde en face off. Eller for å bruke amerikansk gjengmiljø-terminologi ville det hett at hun ble «Pressed by the ops». Det vil si at hun hadde noen fiender som kom og gjenget rundt henne og var ute etter å ta henne.

Etter en intens face off og dance battle mellom de to partiene, hev alle gangsterne av seg gullsmykker og juveler de hadde på seg. Alle forlot scenen unntatt en. Han ble igjen og tok på seg alle smykkene.

Han begynte så å danse en veldig poppa dans hvor han poppet med armene og danset rundt på scenen. Denne dansen var veldig emosjonell med rørende musikk i bakgrunnen. Ett etter ett heiv han av seg gullsmykkene, dette kan vi kanskje se på som at han var ferdig med å være gangster.

Foto: Carsten Beier

Denne forestillingen gav meg en gøy og morsom opplevelse

Besatt av gull

Den velstående rike kvinnen fra tidligere kom tilbake på scenen. Nå hang en hel haug med gullbarrer fra taket. Den rike kvinnen ble helt besatt av gullbarrene.

De andre skuespillerne kommer inn på scenen igjen. Gullbarrene begynner å falle fra taket. Alle ble helt besatt, og som en hvilken som helst person ville ha gjort, begynte de å slåss om gullet.

Den skuespilleren som satt igjen med gullet, fikk lite glede av det. Han ble fanget i en spastisk transe hvor han ikke kunne, ville eller klarte å gi fra seg gullet.

Den rike kvinnen forlot scenen, men returnerte kort etter med hendene fulle av gullbarrer. Hun klarte å miste alle på bakken, så hver og en av skuespillerne fikk tak i en. De åpnet gullbarrene. Inni var det bare sjokolade, noe som skapte lettelse blant skuespillerne. Igjen et humoristisk innspill.

Dette kan symbolisere at du ikke alltid skal dømme en bok på coveret, og i alle fall ikke kjempe eller bli uvenner over noe som egentlig bare er en ting som noen andre bestemmer at skal være verdt noe.

Som avslutning sa en av skuespillerne: «And now, Tabula Rasa». Så danset de Tabula rasa. Dansen fikk publikum med på å klappe i takt. 

Denne forestillingen gav meg en gøy og morsom opplevelse. For meg var det vanskelig å forstå helt hva de prøvde å formidle, og jeg synes ikke Assitej sitt tema livsviktig/dødsviktig kom særlig fram. Forestillingen var helt ok, men jeg tror kanskje at aldersgruppen er for de litt yngre.

Annonser
Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · ·