HARRIET BACKER – årets beste kulturarv-pakke

Gåsehud-kunst

Første gang jeg stod med gåsehud foran et kunstverk var i møte med Vermer på Rijksmuseet i Amsterdam. Andre gang var på en Caravaggio utstilling i et mørkt rom i Palazzo Barberini  i Roma. Den tredje gangen var denne helgen foran Harriet Backers Solitude fra 1878 på Nasjonalmuseet (som også Backer mottok «Mention honorable» for på Salongen i Paris). I slike møter svulmer kunsthistoriehjertet mitt (og ha meg unnskyldt for et noe romantisk kunstsyn i slike øyeblikk). Det skal sies at jeg som hovedfagsstudent dukket ned i alt som fantes av kvinnelige kunstnere på slutten av 1800-tallet – og at jeg er i overkant nerdete i møte med denne epoken i norsk kunsthistorie. Men jeg mener at Harriet Backers kunstnerskap står frem på Nasjonalmuseet som noe av det sterkeste jeg har sett i norsk kunst og at hun går sine «mannlige» og samtidige kollegaer en høy gang. Sett både med datidens øyne og med nåtidens retrospektive blikk.  

Kunst som hellig

Innen Katolisismen blir ikonet sett på som et hellig bilde. Når kunsten gikk fra håndverk til kunst og kunstneren fikk sin signatur på verket etter Middelalderen, overtok mange av de største kunstverkene denne ikon-posisjonen. De ble påført nærmest hellige kvaliteter og kraft – akkurat som ikonene av Maria og Jesus-barnet. Det er ikke få «overjordiske møter» publikum har opplevd med Mona Lisa, Skrik, Piken med Perleøredobben, Rembrandts portretter eller andre store kunstverk. Å møte enkelte signaturverk av Harriet Backer kan for kunstelskere (og andre) trolig gi samme opplevelse.  

Rom i rom-kuratering

Utstillingen presenteres i en form som er i tiden og som man for eksempel så på Anna Anckers utstillingen på Lillehammer i 2021 og allerede med Ida Lorentzen på Henie Onstad i 2001 (og som er rammen mange kuratorer tyr til med våre kvinnelige malere som maler rom): Rom i rom, med enkle vinduer og glipper mellom rommene – der hvert rom får en egen farge (ofte en utradisjonell) avstemt til tematikken. Akkurat her kunne jeg ønske at Nasjonalmuseet hadde vært ennå tydeligere og modigere. Utstillingens presentasjon har 20 % mer å gå på når det kommer til å dempe, fremheve og fortelle. Det er akkurat som man har holdt igjen i frykt for å ødelegge bildene og ikke konkurrere med kunsten som hovedperson. 

Like stor verdi

Alle verkene er også formidlet som like mye verdt (her skal ikke kuratoren ta valgene for betrakteren om kvalitet og signatur-malerier), hengt litt for tett – og de faktiske ikonene forsvinner i mengden og oppramsingen. Jeg savner en større sone og dramaturgi rundt bilder som for eksempel Solitude, Barnedåp i Tanum Kirke og Blått Interiør. Hva med å vise hvor Backer stod i Tanum Kirke den gangen for 120 år siden, der man faktisk kan plassere seg på siden av bildet og følge blikket til kvinnen som snur seg bakover og i neste øyeblikk leder oss til dåpsfølget som kommer fra den lyse sommerdagen og inn i den mørke Middelalderkirken?  

Og hva med lyset som endrer seg så fremragende fra morgenlys til nattelys i de utrolige bildene av de syende, konsentrerte kvinnene ved vinduene? Hvorfor understrekes ikke dette i fremstillingen? Hvorfor tør man ikke å ta den helt ut; la de mørke fargene på veggene dempes, la det sakrale blir sterkere rundt kirke-interiørene, spotte lyset mer, la portalene bli høyere, de små vinduene og glippene mellom rommene mindre, tørre å la noen bokser forekomme mer intime og legge til ennå mer plass i utstillingen? 

Hysj!

Summen av alle stemmene, høye telefonsamtaler, og ringelyder fra mobilene til publikum som til enhver tid besøker museet kunne vært dempet med rett musikk i enkelte soner. Backers bilder er stille, tross piano-spillende motiver og den enorme koloristiske kraften. Hun viser oss det sakrale og rituelle i det hverdagslige – de mange lyddempete øyeblikkene som å våke ved et sovende barn eller overgangen i den blå timen. Jeg er ikke stor tilhenger av at man skal hysje på publikum i museer – men akkurat denne gangen kunne man fint hatt et par stille rom skilt! 

Det positive er at utstillingen lar deg komme tettere på bildene enn noen gang. Det er satt opp noen sperre-linjer foran enkelte verk, men ellers kan du gå helt inn på, og nærmest se hvert strøk Backer satte. Dette gir en unik ny nærhet. 

Rom på bekostning av tidsspeiling

Man kan også spørre seg om valget med å tematisere Backers kunstnerskap under syv nokså like overskrifter som Veien inn i kunsten, Rom som forteller, Chez moi, Hjemme hos, Rom og ritualer, Stille liv og I atelieret – blir en for enkel og vag oppdeling der man mister Backers speiling av tiden, kunsthistorien og utvikling av syne: Fra Münchens maleriets brunlige akademiske toner til det franske maleriet der hun begeistret seg for Monet. Man spotter også tendenser av Pierre Puvis de Chavannes påvirkning i enkelte bilder i en tid der «Alle dro til Paris».

Hvordan vise hennes tydelige påvirkning fra Matisse-skolens koloritt og komposisjon til kubismens flate-delinger i grålige og brun-oker toner? Kunne utstillingen fortsatt med tendensene fra det parisiske Salongmaleriet, barokkens virvlende komposisjoner og dramaturgi, det norske stemningsmaleriet fra Fleksum-tiden og realismens billedoppbygning og evne til å gå tett på? Impresjonismen glimter også til i noen vinduer og utsikter, og vi ser strømningene av Orientalismen og Japonismen som traff som en trend på slutten av 1800-tallet.  

Fargepar

Hele veien fra München-tiden til det siste selvportrettet, viser de 79 bildene Backers aktive bruk av komplementær-fargene med det grønne og røde (som er mest åpenbar i Uvdal-kirke-interiørene, men også Ved Oldemors Klaver fra 1921), det gule mot det lilla (som i det nydelige bildet Syende pike fra 1880 der vinduet lyser opp i flammende gul-oransje) og farge-paret blått og oransje i ikonet Blått Interiør og de mange blå vasene mot oransje tekstiler. Harriet Backers kunstnerskap representerer den europeiske utviklingen av malerkunsten gjennom 60 år. Og således er dette en gavepakke å formidle kunsthistorie til de unge med. 

Kvinners blikk

Det er flere historie som fortelles i utstillingen: Likestillingskampen. Utstillingen starter ironisk nok med Eilif Peterssens portrett av Harriet Backer – en manns blikk på en kvinnelig kunstner og venn. Deretter overtar Backers blikk. Fra bildet Solitude, som symboliserer en ung kvinnes valg med å gå i kloster og de to dørene bak som symbol for to mulige veier, er det kvinnenes hverdag vi ser: De syr, våker og bedriver håndarbeid. En kvinne mottar et brev. Andre samles i atelieret.  

Dette er en tid der det lød: Kvinner skal brodere, ikke male! og Men of genius, women of taste. Kvinner fikk ikke male akt før langt ut på 1900-tallet, og var dermed utestengt fra å kunne mestre de store oppdragene på motiv-hiarkiet – der historiemaleriet tronet øverst over portrett- og figurscener. Landskapet var lenger nede på rangstigen sammen med studier av hus og hjem. Kvinnen skulle helst ha mannlig følge når de reiste. I alt dette vokste de kvinnelige male-felleskapene frem, og i denne brytningstiden malte Backer sine bilder og brøt med fordommer og normer om hva en kvinne var og skulle bedrive. For oss i ettertid ga hun oss en unik dokumentasjon av tiden hun levde. Mellom strøk, skildringer og fortellinger er det en bølge av feminisme og kvinnekamp. 

Backer for barna=en gavepakke

Å besøke Harriet Backer for de unge er en gullpakke! Det at du kan følge maleriets historie og kunsthistorien gjennom ett kunstnerskap, er et viktig aspekt. En annen linje er at utstillingen og Backers liv følger kvinners rettigheter og likestillingskampen, og for de unge kan man tegne opp et bilde av en kvinne anno 1880 opp mot i dag. Det er ikke mer enn litt over 100 år siden kvinner fikk en form for stemmerett! For det tredje viser utstillingen et tidsbilde, sett gjennom en kunstners temperament, om man skal stjele Gombrich ord: De små stuene, bonde-arven, kirkens hus som samlingssted, hverdagen. Og til slutt: De nesten 80 bildene viser komposisjon- og fargelære av ypperste klasse; komplementærfargene brukt bevisst i hvert bilde (for hvorfor er skyggene lilla der det gule sollyset skinner på den hvite kirkeveggen?) og sentralperspektivet er benyttet både som både en førende komposisjon og på en symbolsk måte, som i Solitude, der alle linjer ender i punktet på Maria-bildet på veggen.  

jakten på det gylne snitt – bokstavelig talt

I nesten alle bildene til Backer kan man så å si peke på det gylne snitt – ja, man kan rett og slett sende de unge på jakt etter dette punktet. På utstillingen kan dessuten de unge lære om det realistiske maleriet med nitidige penselstrøk mot de flekk-vise naturstudiene til impresjonistene der fargene blendes i blikkene våre og kontrasten igjen til kubismens analyse av virkeligheten i flater mot hverandre. Og til slutt: man kan se hvordan alle døgnets timer reflekteres i lyset i maleriene – fra morgen til kveld. 

Verkstedet

Midt i utstillingen dukker det plutselig et rom opp med en tidslinje med en ørliten font av en tekst på veggen. Her kunne museet igjen gjort så utrolig mye mer! Hva med små ikoner av fotografier, brev, utsagn, hendelser i tiden, små luker inn i veggen til å åpne og eksempler på malerier malt fra hver epoke – slik Munchmuseet har skapt sin tidslinje over Munchs liv. I alle fall kunne man tatt seg bryet med å henge opp forstørrelsesglass underveis.  

I midten av dette rommet er det også satt inn et ny-designet tegnebord der Backers mange stilleben er trykket på stive plater. En bunke hvite ark, et utvalg fargeblyanter og en blyantspisser er satt frem på et 20-talls tegneplasser. Det er nesten litt dårlig gjort mot de unge (og voksne som vil tegne) – de vil aldri klare å oppnå mestringsfølelsen med oppgaven med dette utstyret, selv om museet skriver i programmet at det er bløte ark og tegnesaker av god kvalitet. Hva med oljepastell, knettgummi og bløte blyanter? Da ville man følt en nærhet til oppgaven. På toppen av bordet er det plassert ut objekter fra museets gips-samling; en fot, et hode, en hånd og krukker – slike Backer studerte og øvet etter. Ikke rart at de fleste tegningene som er hengt opp på veggen med magneter er gitt opp halvveis, eller at barna har valgt egne frie motiver. 

En tynn barnebok 

Et stort pluss til årets satsning på Harriet Backer er barneboken som kommer ut i november: «Harriet Backer. I mitt atelier» som er skrevet på nynorsk av Helga Anspach og Tove Haugsbø ved Kode, og illustrert av Signe Torp. Jeg fikk tilsendt en ikke helt ferdigstilt PDF til denne anmeldelsen. 

Illustrasjonene er vakre, og tegnet etter god research: Bygården er etter et ekte foto av Backers bygård bak slottet der hun bodde etter 1902. Hodeplagget hun fikk av sin bror, og som hun ofte brukte når hun malte, er et blikkfang på figuren Harriet gjennom hele boken. Kanskje skulle man ønsket en bedre portrettlikhet, da man ikke alltid vet hvem som er Backer når hun er på kafe med venninnene og hodeplagget er tatt av.

Tidsbildet i boken fra begynnelsen av 1900-tallet er gjengitt suverent, og pirrer nysgjerrigheten med masse detaljer og en kikk inn i bygårdens mange leiligheter og virksomheter. Vi får også kikke inn i en åpnet malekoffert med ord på enkelte redskaper. Men igjen har jeg den samme følelser: Det er ennå mer å oppdage, ennå en større bredde å vise og flere objekter å tegne. Boken gjenbruker en del av illustrasjonene fremfor at hver ny side er en ny oppdagelsesferd. En slik bok byr jo på et overflødighetshorn av muligheter!

I sin helhet bærer boken preg av en for kjapp prosess. Teksten veksler mellom å glemme at barna er mottaker på en side og på neste side overdrive at barna er leserne. Bokens narrativ er å formidle en dag i Harriet Backers liv og samtidig vise hele hennes liv. Dette er en umulig oppgave.

Leseren (og barna) skal på et blunk tre inn i en kunstners verden og bli kjent med en eldre dame. For å gjøre dette har forfatterne brukt de første sidene på å fortelle at Backer var glad i bringebærbrus, som nesten er et større poeng enn at hun maler, og at hun hater katter og gruer seg og stresser å bli ferdig før en utstilling! En katt og en fugl har fått en større rolle enn malerkunsten gjennom alle sidene. Grepene blir for enkle – vi må da kunne bli kjent med Harriet på andre premisser?

Muligheten er så mange. Hva om hun hadde mistet penslene sine og barna må lete rundt på sidene? Tenk om man kunne satt de mange fargeparene opp mot hverandre som Backer brukte? Saftig grønn mot rød, oransje mot lilla og gult mot blått? Lært barna om farger og det å blande farger på en side med Signes nydelige illustrasjonsmetode? Vist visuelt morsomt hvordan Backer brukte sentralperspektivet på et lerret på staffeliet og navngitt ennå mer enn malers verktøy? Gjort et poeng ut av at kvinner egentlig ikke fikk male en naken person. Og vist hva Backer hadde opplevd i form av en visuell tidslinje enn å lage en kaotisk kollasj ut av dette.

Man kunne også gjort mer ut av utstillingen og navngitt personene som kom med karikerte ansikter fremfor å fremstille alle i en homogen gruppe av fine kjoler og hatter?  For hvor er vi? Når? Hva er en utstilling? Hva med ekte tekst fra datidens avis-sider – og knytte dette opp mot tittelen på utstillingen Hvert atom er farge? Da ville ringen vært sluttet.  

Med det sagt – å ikke vise barn og unge denne utstillingen er rett og slett en skam og frarøver den yngre generasjonen et lite stykke norsk kulturarv. Så her er det bare å valfarte til Backers verden.