Kraftfull Per Barclay på Henie Onstad – fravær av formidlingen

På vei fra parkeringsplassen, opp den lille bakken mot Henie Onstad Kunstsenter, står det et lite glasshus i det duggvåte gresset, nesten som et minidrivhus med mørke glassvegger; et startpunkt for kunstsenterets skulpturpark. Dette er Per Barclays Glasshus (2019). Verket har stått i parken i mange år, men får nå en ny aktualitet som en teaser på kunstnerens utstilling som fyller de to Prisma-salene rett innenfor resepsjonsbutikken. Innendørs speiles nemlig materialene i “driv-huset” – stål, glass og lys – i andre verk, som det vegghengte stålhuset Uten tittel fra 1993 – som kan minne om et forvokst fuglehus.   

Urovekkende lyd

I den andre utstillingssalen står det to tvilling-hus med lignende konstruksjon. Her er veggene satt oppå en støpt mur og i hvert av husene svever en stor, selvspillende tromme. Denne utgaven av Uten tittel (det er navnet på de fleste verkene) fra 2022, er en del av lydbildet i utstillingen; et urovekkende lydbilde som forsterker ubehaget du får i møte med den kalde, sterile, men også kaotiske kunsten. Trommene spiller så sjelden at du antagelig har glemt at de er der når lyden plutselig starter igjen – og man skvetter litt til når de plutselig bryter inn og akkompagnerer den kontinuerlige susingen, eller skal man si hvesingen, av store hvite blærer som blåses opp rundt i salene.  

Å åle seg rundt lunger

Disse digre, hvite blærene kan assosieres med lunger i utstillingen. De fylles helt, men tømmes aldri fullstendig. De er plassert rundt i rommet på en måte som gjør at du nesten må åle deg forbi enkelte steder. Dette gir en god romfølelse i salene.   

Samtidig er blærene et av verkene man virkelig kan koble barna på, ved å la undringen styre formidlingen. Ikke bare ved å se på dem og snakke om hva de minner om, hvordan de påvirker rommene de står i og hvordan de kan holde seg oppe, men også ved å lage egne miniversjoner av lungene, leke seg med luft, pust og ulike materialer som ballonger og former som ekspanderer og krymper. Kan man tegne luft? Hvordan beveger luften seg? Som anmelder for Periskop, med barns blikk, er det svært skuffende å oppdage at det ikke er noen kunstformidlings-opplegg laget spesifikt for barn i denne utstillingen. 

Referanser for de voksne 

Formidling er viktig for at de fleste barn og unge skal få noe ut av Soft Sweet Vortex. Det er mange abstrakte refleksjoner, altså tanker om ikke-fysiske ting, man må kunne gjøre seg, samt voksne referanser man må ha, for å kunne fordype seg på egenhånd, slik som spørsmål om romlighet, bevegelse, geometri, perspektiv, livsgrunnlag, seksualitet og død. I tillegg er alt i kalde farger og lite barnevennlig og inviterende, noe jeg, som kunstinteressert og voksen, liker veldig godt, men som barn nok trenger litt hjelp for å bli komfortable med. Samtidig er det så mange interessante knagger her, at det burde være rom for masse spennende formidling og utallige muligheter for undring. Dette skulle jeg ønske at Henie Onstad Kunstsenter virkelig utnyttet.  

Rom, rom, rom 

En form som går igjen i utstillingen er huset, og det ligger et stort potensial i å utforske nettopp hus, både som konsept og som fysisk form. Hva er et hjem? Hva er viktig for at et hus er et hjem? Alle har vi jo et hjem. Hva virker innbydende og hva virker absolutt utiltalende? Hvorfor tolker vi en liten boks på utstillingen som et fengsel (Uten tittel, 1991), mens en annen boks ser ut som en bunker (Untitled, 1990-tallet)? Hvordan påvirker det et rom (og det å være i rommet) med å kunne se et tre ut av vinduet, eller hvordan føles et rom når man mangler utsikt fullstendig (ref. Interior, Høvikodden-serien, 1992-2022)? Dette er spørsmål jeg tenker barn og unge kan si noe om, fordi de alle har et forhold til rom, til stedet der de bor og til naturen utenfor. 

Barn og hus

Hva med et verksted der man kan lage egne minihus, med eller uten vegger og tak, med lys inni eller pappstolper som deler arealet inn i ulike rom – en konkret lek med arkitektur og geometri rett og slett. Hva vil du fylle ditt rom med? Hvilken følelse? Hva gjør materialene med rommet? Et glasshus eller et stålhus?  

Å bevege seg rundt kunsten

Noe som slo meg i mitt møte med utstillingen, var perspektivendringer, både hvordan objektene til Barclay forandrer seg etter hvor du står (selv fastmonterte ting «beveger» seg, fordi opplevelsen av det og uttrykket endrer seg fullstendig etter hvordan kroppen beveger seg i rommet), hvordan små variasjoner over samme skulptur endrer alt ved den, eller hvordan bilder av et sted, delt inn i felt som er riktig vei og opp-ned skaper nesten utenomjordiske rom som suger deg inn i et svimlende kraftsentrum. La meg komme med eksempler på alle disse tre tingene: 

Hvis man står rett foran det lille, vegghengte verket Uten tittel fra 2003, ser det ut som et rektangel av tykk jerntråd med et kryss fra hjørne til hjørne, over en mindre treramme bak, som er festet helt inn mot veggen. Fra siden endrer formen seg til en stjerne. Går man helt inn mot veggen fra siden, ser den ut som en minimalistisk lampeskjerm som skyter ut i rommet. Å se ting fra ulike vinkler ved å selv bevege seg i rommet – er den perfekte utforskningsslek og undring med barn – og persepsjon i fart! Det samme gjelder Barclays små miniatyrhusene plassert rundt i utstillingen: Ett av dem ser ut til å svelges av pidestallen det står på, et vegghengt hus ser ut som et lite fuglehus med en dør som er i ferd med å gå av hengslene – og det siste er midt i en, riktignok ryddig, eksplosjon.  

Olje-foto

Den siste delen av utstillingen består av de nye fotografiske trykkene til Barclay, «Oljerom», fra det tidligere Deichmanske biblioteket ved regjeringskvartalet. Som betrakter tar det litt tid å oppdage hva som er opp-ned og ikke. Særlig gjelder dette Deichman VIII. Etter å ha stått en stund ble jeg til slutt helt svimmel av å følge linjene som går innover og utover av bildet som om blikket blir sugd av gårde i alle retninger samtidig. Hva ville barnet sagt her? 

Saken fortsetter under annonsene.

Vablete overflate

Barclays utstilling spiller ikke bare på form; men også på strukturer – som er sanselig og dermed nok et punkt å formidle til barna – selv om utstillingen ikke kan berøres. Noen overflater er ru, som motsetninger til det sterile stålet, kalde lyset og de pustende, hvite lungene rundt i salene. En av de små boksene eller «husene» er vablete, som om det var en hinne på innsiden av kroppen eller utenpå et sykt organ. Andre verk er, om ikke ru, så rå: Barclay med barberbladet mellom tennene, den «smilende likposen» (verket er egentlig laget av et telt, men det får meg så veldig til å tenke på et av tegnene som hovedpersonen i serien Twin Peaks får i jakten på Laura Palmers drapsmann), den barokkbelyste, korsfestede Jesus speilet slik at han henger opp-ned, og den – igjen – barokklignende skjorta, der «blondene» er barberblader. 

Fravær av formidling

Det eneste ankepunktet jeg har til utstillingen har altså med formidlingen å gjøre – eller fraværet av den – også når det kommer til de voksne. Det er i det hele tatt litt tynt med formidlingsmateriale som er lett tilgjengelig. Introduksjonsteksten som er skrevet på veggen ved inngangen er svært faktaorientert og sier lite om selve verkenes innhold og betydning. Det står noen setninger som hinter til tematikken Barclay jobber med i kunstnerskapet, som at «hans valg av ekstravagante steder, og gjentagende formater og motiver, reflekterer over industrien og kapitalismens gjensidige avhengighet og sammenflettede forhold». Setninger som denne krever oppfølging for egentlig å si noe vesentlig, slik jeg ser det.

Det blir nesten et must å enten kjøpe katalogen (som er utfyllende og god) eller å booke en omvisning, noe jeg mener burde være unødvendig for å få innpass. Med det sagt, er Soft Sweet Vortex en utstilling som griper meg på flere nivåer samtidig – men som voksen. Tar du deg tid og tør å våge deg ut i dette landskapet på egen hånd – er det masse å inkludere barn og unge i! Men Henie Onstad hjelper deg ikke her. 

Formidlingsleder Camilla Sune bekreftet til Periskop at det ikke er laget et formidlingsopplegg knyttet til utstillingen. HOK prioriterer heller andre utstillinger, blant annet den kommende utstillingen med Abakanowicz. Hun begrunnet det med ressursmangel.