Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Øko-kunstens pedagogiske funksjon

KATEGORI

Tverrestetisk,

PUBLISERT

fredag 29. april 2022

HVOR
Asker videregående skole

I Building Conversation er elevene med på å skape et dialogisk, relasjonelt kunstverk som åpner opp et kreativt rom for bærekraftig meningsutveksling. Samtidig inntas skolen som øko-politisk arena.

↑ Fra verket «Building Conversation». Foto: Ida Willassen / Østfold Internasjonale Teater

Periskop ble med Østfold Internasjonale Teater (ØIT) til Asker videregående skole hvor de presenterte det konseptuelle verket Building Conversation for Vg3-trinnet. DKS-turnéen var en del av vårens pilotprosjekt ved ØIT.

Building Conversation skriver seg inn i den økologiske vendingen innenfor vår tids kunstproduksjon, ofte med Joseph Beuys som forbilde. Den tyske konsept-kunstneren var pioner for kunstens didaktiske rolle i å kunne skape radikale økologiske paradigmer i forholdet mellom mennesket og miljøet.

Som en del av ØITs satsning på deltakende, stedspesifikk scenekunst og kunst i offentlig rom, har de hentet Building Conversation fra Nederland. Der er prosjektet utviklet som en serie kuraterte samtalekonsepter av et kollektiv av kunstnere, forskere, studenter og sosialantropologer.

Så langt har kollektivet kuratert et tyvetalls samtaleverk, med titler som Dying Together og Conversation without wordsVerkene finner sted som kollektive hendelser ved ulike institusjoner og festivaler i Europa. Nylig ble konseptet utvidet med Washing Hands, der to fremmede vasker hverandres hender i en utforskning av muligheten til å gjenopprette sosial nærhet etter pandemien.

Building Conversation


Samtaleverk av det nederlandske kunstnerkollektivet Building Conversation

DKS-turné til videregående skoler i Viken våren 2022 i regi av Østfold Internasjonale Teater

Prosjekter i turnéen: «Tingenes parlament» og «Agonistisk samtale»

Begge prosjektene er tilpasset skolen som kontekst

 

Building Conversation, her ved Drammen videregående skole. Foto: Marianne Grønn

Enhver er en kunstner

I 2018 presenterte ØIT Building Conversation ved NonStop Internasjonale Teaterfestival i Moss. I tråd med det nederlandske moderskipets klare føringer for verkets integritet, har de nå gjort det om til en mer kortfattet utgave tilpasset skolen som kontekst.

Tverrfaglige samarbeidsmodeller er ofte karakteristisk for den økologiske kunsten. Det er også den beuysianske overskridelsen av kunstsystemets grenser for å bringe kreativiteten inn i alle livets områder. Slik er DKS-publikummet et naturlig habitat for øko-kunstens sensitivitet for alt levende i natur og samfunn i det kunstneriske arbeidet med å utvikle ny, bærekraftig bevissthet.

Som konseptuelt verk utspiller Building Conversation seg innenfor en relasjonell estetikk. Det oppstår underveis i samhandlingen mellom elevene og teatrets kunstnere som «guider», som de heter fra plattformen i Nederland. I henhold til tekstmaterialet som følger DKS-produksjonen, er målet å bidra til å skape «en samtale- og samfunnsdeltakelse som er bevisst om og tar hensyn til omverden og andre levende vesener som eksisterer sammen med oss.» I en polarisert tid med hurtig synkende digital oppmerksomhetsradius og akutt behov for «å tenke nytt om posisjonen vi mennesker inntar, både i verden og i forhold til hverandre», kunne ikke verket vært mer aktuelt.

I en polarisert tid med hurtig synkende digital oppmerksomhetsradius kunne ikke verket vært mer aktuelt

Building Conversation lener seg på Joseph Beuys’ forestilling om kunsten som «sosial skulptur» med en særegen evne til å kunne helbrede det moderne samfunnets mange sykdomsbilder. Konseptet reflekterer Beuys’ modell for å skape sosial og politisk endring gjennom kollektive, kreative handlinger. Noe som videre kan bidra til direkte demokrati, utdanning og miljøvern.

Som sosial skulptur kan kunsten bestå av alt fra tanker til ord, objekter og handlinger. Enhver er å oppfatte som kunstner ettersom all menneskelig aktivitet innebærer å forme noe. Slik er premisset for Building Conversation at selve måten vi snakker sammen på direkte skriver fremtiden, og at elevene medvirker som kunstnere gjennom sine tanker og meninger.

Premisset for «Building Conversation» er at selve måten vi snakker sammen på direkte skriver fremtiden

Tiril Pharo var guide for samtalekonseptet «Tingenes parlament». Her fra besøket på Drammen videregående skole. Foto: Marianne Grønn

Ansvar og fellesskap

Denne fredagen sent i mars deltar Periskops medarbeider i samtalekonseptet Tingenes parlament med skuespiller Tiril Pharo som guide. Andre grupper skal utvikle en Agonistisk samtale, inspirert av Chantal Mouffes modell for agonistisk demokrati, og maorifolkets måter å håndtere uenigheter på. I Agonistisk samtale fordeles elevene på hver sin side av en valgt konflikt, for til slutt å reflektere over saken i fellesskap mens de ligger på gulvet.

Men det dialogiske verket starter allerede med en sosial møteplass som teatret har bygd opp i skolens foajé. Der kan man forsyne seg av økologisk te og lokalt produsert saft. Det er sentralt at alle serverer seg selv, i tråd med den individuelle ansvarsfølelsen og den likeverdige medvirkningsmodellen som kunst-aksjonen ønsker å formidle.

Etter den innledende småpraten blir elevene bedt om å fordele seg i grupper med et tyvetalls deltakere hos hver sin guide. Vi beveger oss til klasserommene, som er strippet for skolens egne møbler. Klasseromsinteriøret er erstattet med krakker i treverk plassert i en sirkel, og et rundt trebord i midten. Vinduene er delvis dekket til for å begrense distraksjoner utenfra. Veggur og andre potensielt forstyrrende innslag er fjernet til fordel for en minimalistisk, miljøvennlig estetikk.

Klasserommene er tømt for det vanlige interiøret. Det er blitt erstattet av bord og stoler i tre. Foto: Østfold Internasjonale Teater / Building Conversation

Bruno Latour: «We have never been modern». Foto: Harvard University Press

Aktør-nettverksteori

Etter en kort oppvarmingsrunde gir Pharo en kjapp, forenklet innføring i Bruno Latours hovedargument fra boken We Have Never Been Modern (1991). Boken har inspirert Tingenes parlament, sammen med aboriginernes måte å forholde seg til naturen på. Latour vil avskaffe dualismen natur/kultur, og mener at det moderne verdenssynets dikotomi mellom subjekt og objekt bare har vært en konstruksjon. Isteden argumenterer den franske vitenskapsosiologen og antropologen for at mennesket fortsatt er en del av naturen og handler på lik linje med andre fenomener i et gjensidig nettverk av fysiske ting og konsepter, såkalte «aktanter.»

Pharo forteller at oljeutvinning på norsk sokkel skal være tema for vårt parlament. Hun ber oss komme med forslag til aktanter. På et bord i enden av rommet er det plassert en samling gjenstander, som en nøkkel i jern eller en blikkboks, som skal demonstrere aktantene snarere enn å illustrere dem. Ikke ulikt konseptkunstens brudd med den semiotiske logikken.

Blant en rekke fenomener blir isbjørn, oljefondet, krigen i Ukraina, et øvingspiano i Stavanger, seismologer, fremtiden, politikere og havet foreslått i vårt kretsløp av deltakere. Vi blir invitert til å sette objektene i relasjon til hverandre på bordet midt i sirkelen. Så skal vi velge en gjenstand vi skal snakke på vegne av og en annen vi ønsker å henvende oss til når det gjelder oljeutvinningen. Pharo forteller at hun stiller på lik linje med oss andre i den videre samtalen, og at vi alle må ta like stort ansvar for denne. Også når spillereglene for parlamentet ved en anledning risikerer å brytes, blir hun værende i rollen kun ved å påvirke samtalen gjennom sin aktant.

Latour argumenterer for at mennesket fortsatt er en del av naturen og handler på lik linje med andre fenomener i et gjensidig nettverk av fysiske ting og konsepter

Aktanter. Foto: Østfold Internasjonale Teater / Building Conversation

Lekenheten og engasjementet øker i takt med valget av nye aktanter

Hva vi er opptatt av

Parlamentet utvikler seg dynamisk mellom deltakerne i rommet mens vi sirkulerer mellom objektene og bytter krakkene vi sitter på. Lekenheten og engasjementet øker i takt med valget av nye aktanter hvis ulike behov vi må argumentere for. Som avtalt på forhånd, er samtalen over når det ringer i en klokke, og vi samles igjen. Pharo spør om vi har tanker omkring hvordan parlamentet har forløpt.

Refleksjonene er ikke mange sånn på sparket, men etterpå uttrykker elevene vi snakker med at både Tingenes parlament og Agonistisk samtale har ført til tanker omkring hvordan vi er mest opptatt av å fremme vår egen mening her i verden, og at det har vært en interessant og kreativ øvelse og avveksling. Building Conversation avrundes slik verket startet, med den summende minglingen ved te-stasjonen i foajeen før skolefredagen går videre mot helg.

Foto: Østfold Internasjonale Teater / Building Conversation

Tilretteleggingsbehov

Som konseptuelt verk i skolesammenheng overskrider Building Conversation forestillingen om en motsetning mellom kunstnerisk og pedagogisk praksis på en unik måte. Men det peker også på behovet for aktiv tilrettelegging mellom skolen og kunstnerne for best mulig utbytte av DKS-opplevelsen.

Selv om ØIT i forkant av besøket hadde foreslått tematiske forberedelser og ulike måter prosjektet kunne knyttes til forskjellige fag på, viste det seg at en slik forankring for mange ble vanskelig å få til i praksis. Flere av skolene Periskop har vært i kontakt med uttrykte at det å tømme klasserommene for møbler i seg selv hadde vært tidkrevende nok som forarbeid.

Ved Drammen videregående skole hadde de imidlertid med god planleggingshorisont integrert Building Conversation i sitt eget undervisningsopplegg og skolens Menneskerettighetsuke. De 180 elevene som deltok bidro selv til å foreslå samtale-emner relatert til deres egen hverdag, som livsmestring og legalisering av narkotiske stoffer.

«Building Conversation» peker på behovet for aktiv tilrettelegging mellom skolen og kunstnerne for best mulig utbytte av DKS-opplevelsen

Ytringsansvar

– Vi ble veldig tent på ideen om å utvikle nye typer demokratiske samtaleformer. I samfunnet i dag har vi låst oss til samtaleformer som i for liten grad tjener demokratiet, og det finnes få arenaer for dialog hvor man kan undre seg sammen. Mange er utsatt for nett-troll, og de er redde for å bli stigmatisert hvis de uttrykker meningene sine. I Building Conversation må man kunne se de andres perspektiv. Det gjør det mulig for flere å tørre å mene noe. Det handler mer om ytringsansvar, men også om å øke evnen til å lytte, mener utdanningsleder Marianne Grønn ved Drammen videregående skole. Der har de også tatt med seg konseptet videre i sin egen undervisning.

– Det har gitt oss et nytt metodemangfold og bidrar til utviklingen av kompetansen hos elevene våre, forteller Grønn.

I «Building Conversation» må man kunne se de andres perspektiv. Det gjør det mulig for flere å tørre å mene noe

Fra «Tingenes parlament» i Utrecht. Foto: Jannes Linders / Building Conversation

Elevene var ikke selv klar over at de bidro til et kunstnerisk verk, selv om dette er nevnt i veiledningen fra teatret

Medvirkningens kunst

Som dialogisk verk med elevene som medskapende kunstnere, inviterer Building Conversation også til interessante refleksjoner omkring medvirkningsprosesser i kunstformidlingen til barn og unge. Ved Asker videregående, som ved de øvrige skolene Periskop snakket med, var elevene ikke selv klar over at de bidro til et kunstnerisk verk, selv om dette er nevnt i veiledningen fra teatret. Et dialogisk verk er en kunstform som få blant lærere og skolens ledere vil være godt kjent med. ØIT har i sin egen evaluering av pilotprosjektet konkludert med at det vil være viktig å åpne opp for en refleksjon med elevene om deres kunstneriske rolle som en del av besøket.

Joseph Beuys hevdet at den sosiale skulpturen ikke vil bli realisert før vi alle oppfatter oss som kunstnere. Han mente også at vi kan bringes til klarhet over våre skapende evner gjennom kunstverkets kreative potensial, som er verkets pedagogiske funksjon. Dette implisitte forholdet mellom pedagogikk og kunst som ligger til grunn for Building Conversation, tilsier at det kan være overflødig å gjøre deltakerne klar over sin rolle som kunstnere.

Det er sentralt at alle serverer seg selv, i tråd med den individuelle ansvarsfølelsen og den likeverdige medvirkningsmodellen som «Building Conversation» ønsker å formidle. Foto: Ida Willassen /Østfold Internasjonale Teater

En klarere bevissthet om egne ord og tanker som skulpturmateriale ville for elevene kunne innebære større grad av eierskap til verket

Mulighet for større eierskap

Men dette er likevel sensitivt for ulike kontekster. At premisset ikke er tilstrekkelig kommunisert i skolesammenhengen medfører en ubalanse i maktforholdet mellom elevene og de voksne. Dette gjør at ungdommene i større grad enn det som egentlig er tilfellet blir å oppfatte som instrumenter som bidrar med innhold til de voksne kunstnernes rammeverk.

En klarere bevissthet om egne ord og tanker som skulpturmateriale ville for elevene kunne innebære større grad av eierskap til verket. I tillegg også en likeverdighet, noe som ikke er uviktig. Det ville kunne bidra vesentlig til opplevelsen av reell medvirkning, og til interessant kunnskap om en kunstform som oppleves ny for mange. Når elevene selv foreslår relevante tema innenfor samtalekonseptenes fokus på relasjonen mellom mennesket og miljøet, forsterker også dette deres autonomi og eierskap i erfaringen med å skape det dialogiske verket.

Inkluderende formspråk

Men det er ingen tvil om at formspråket i Building Conversation skaper et uvanlig rom for å våge å uttrykke seg og til å lytte til hva de andre har å si. Ved Briskeby videregående skole for ungdom med nedsatt hørsel opplevde elevene at Tingenes parlament gjennom objektene som debattform åpnet opp for en ny type erfaring.

– Det var fantastisk å se hvordan mange av elevene våre, som vanligvis er ganske forsiktige, ble veldig aktive og syntes det var kjempegøy. Selv de som ikke er så vant til å snakke om politikk, var helt med. Ideen om å snakke for og fra de ulike tingene virket frigjørende og inkluderende. Ofte kan en diskusjon om miljø innebære vanskelige begreper og ord som fungerer ekskluderende, kanskje enda mer for de som hører dårlig. Her ble i stedet tung terminologi gjort om til visuelle, forståelige objekter, sier Kirsti Solbakk, faglærer ved Briskeby videregående skole.

Hun påpeker at den demokratiske tilnærmingen ved at alle kunne være med, var viktig. – Det er sånn vi ønsker at det skal være i klasserommet også; at elevene hører på hverandre og er engasjerte. I dag er mange preget av at de er lei og overveldet, og de engasjerer seg lite, forteller hun.

Ved Drammen videregående skole uttrykker Marianne Grønn det slik:

– Den kunstneriske formen var utrolig spennende. Den gjorde det lettere for elevene å ta ordet og ytre seg. Det gir en ro når alt går mye saktere enn hva de er vant til. Sansene  åpner seg og gjør at man bruker hjernen på en annen måte, rett og slett.

Ungdom med nedsatt hørsel opplevde elevene at «Tingenes parlament» åpnet opp for en ny type erfaring

DKS-publikummet er et naturlig habitat for øko-kunstens sensitivitet for alt levende i natur og samfunn i det kunstneriske arbeidet med å utvikle ny, bærekraftig bevissthet, skriver Torunn Liven etter å ha deltatt i verket «Builing Conversaton» i DKS. Foto: Fredrik Borgund / Østfold Internasjonale Teater

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·