Van Gogh Alive: Et kommersielt, opp-hypet projektor-show

Flåeri

Mange av oss har stått foran et berømt kunstverk og kjent på et møte på tvers av tid og rom, at det engang har vært en hånd og sjel bak verket. Ja, kraften fra et musikk-verk, en sceneforestilling eller en bok. At du nå kan oppleve Van Goghs kraft og gå inn i hans kunst via et digitalt, avansert slideshow, som kalles multisensorisk på grunn av klassisk musikk til ørene og fremvisninger på mer enn tre flater til øynene, i en messehall på Lillestrøm; er kanskje årets keiserens nye klær. Hvis dette er multisensorisk – ja, da har vi ikke mange sansene igjen i 2023.

I tillegg må en familie på 5 ut med 1200 kroner for den spektakulære opplevelsen, eller klassekassen må punge ut 180 kroner per elev! Det lukter pengemaskin, rask montering og enkel underholdning lang vei – og jeg mener at Van Gogh Alive (slik den vises på Lillestrøm) er så langt fra en kunstopplevelse som du kan komme.

De fleste bildene som presenteres i markedsføringen for utstillingen er også fra visninger i andre land – og de fremstår med en helt annen wow-effekt enn den du vil møte på Lillestrøm. SOME er likevel full av hypen som brer seg over Østlandet, lovord i kommentarfelter og selfier blant solsikker. Men igjen: Keiseren var faktisk naken. Så vi ikke glemmer det.

Før dere leser videre må jeg understreke: Dette er ikke en kritikk av teksten arrangøren har skrevet om utstillingen – men jeg ble for fristet til å skrelle den fra hverandre med ett oppgitt blikk og ristet fortvilet på hodet, når samsvaret mellom opplevelse og lovnad er hundre mil som: Van Gogh Alive er skapt av Grande Experiences og er en kontaktløs digital kunstopplevelse som gir besøkende den unike muligheten til å fordype seg i Van Goghs kunstnerskap og virkelig våge seg inn i verdenen hans. 

(4) Facebook

Nye kanaler er fint, det

Noe fint er det likevel å hente fra Van Gogh Alive: Det er bra at nye produksjoner formidler våre store kunst-helter i alternative kanaler; det liker jeg, enten det er på film, TV, bøker eller med originalverk satt i nye kontekster. Slik senkes terskelen for å oppsøke kunst for alle, noe som igjen fører til at flere i neste fase tar turen til den “vanlige kunstscenen”.

Det er også fantastisk at produsenter nå bruker ny digital teknologi for å tilgjengeliggjøre kunst med en herlig skarphet. Men å kalle en slik digitalisering for en kunstopplevelse, og å bruke adjektiver hentet fra de høyeste sfærer, er rett og slett en villedning av folket.

Skal jeg trekke frem en tredje fin effekt av årets happening – er det at utstillingen på Lillestrøm har blitt en (kostbar) sosial møteplass, der barn løper rundt og hopper fra blomst til blomst på gulvet – og at forestillingen kan sees av alt som kryper og går. Men igjen: Jeg klør på ryggen over arrangørens beskrivelse av opplevelsen som kunstens svar på Disney; nok et presse- og markedsføringsgrep i stor font for å hause opp noe som mangler nettopp det som predikeres: magien. 

Et formidlingsopplegg uten innhold

Det som også gjør meg ennå mer sint, i mangel på respekt for andre læringsarenaer og seriøse og kompetente kulturformidlere, er at Van Gogh Alive har publisert en såkalt Planleggingsguide av et pedagogisk opplegg uten en eneste formidler eller menneskemøte underveis.

En PDF til lærerne er tydelig oversatt av en bot – og fyllt med en hel masse vis-vas prat i generelle vendinger. Det er kunstuttrykk med fravær av mening som avsenderen kaster rundt seg, og både forarbeids-teksten og mål-oppnåelsene virker begge totalt innholdsløse. Som at læreren må: Snakk med elevene dine om besøket til Van Gogh Alive før ankomst. Hvis de fleste av elevene dine aldri har besøkt en oppslukende utstilling før, forteller du dem om denne nye opplevelsen og Vincent van Gogh for å forberede dem på ekskursjonen. Altså … og det fortsetter: Tradisjonen med å gå forsiktig med elevene gjennom overveldende stille gallerier og se maleriene på avstand blir glemt når elevene samhandler med kunst på måter de aldri har forestilt seg. Altså igjen … 

Men la oss ta en tur, likevel: 

8,5 millioner besøkende på 12 år

Lysshowet Van Gogh Alive er til nå sett av 8,5 millioner mennesker i over 80 byer som København, Roma, Beijing og Berlin på fem kontinenter siden 2011. Fra 14. november til 11. februar 2024 kan altså det prisbelønte kunstkonseptet oppleves hos NOVA Spektrum i Lillestrøm på 1000 kvm med opp til 5 meter høye lerreter, skapt av Grande Experiences som anvender SENSORY4TM teknologi for å skape enorme projiseringer med oppsiktsvekkende klarhet – til det de kaller en eneste stor, multisensorisk opplevelse.  

Konseptet ble kåret til den beste utstillingsopplevelsen under den prestisjetunge Eventex utdelingen i år, og har blitt rangert som en av de 12 beste multimedie-utstillingene i verden av CNN. Og ja, for de som har oppdaget det: Du kunne også se Van Gogh Alive på Hadeland Glassverk for noen år siden. Jeg var ikke slått i bakken den gangen heller – men kanskje hadde rammene rundt et tydeligere kunstnerisk touch og det hele fremstod i alle fall med en slags kuratorisk tanke og visjon. 

Følg merkene

Lillestrøm er nå åstedet for den største Van Gogh opplevelsen du kan få, ifølge markedsføringen. For å ikke forville deg inn på drillpike-samling eller et cosplay denne dagen, blir publikum ledet av runde messe-klistremerker på gulvet – gjennom ganger i messe-anlegget – som om du skal i et stort seminar.  

På veien passerer du først selfie-veggen – med kunstnerens japanske kirsebærblomst-maleri som bakgrunn. Tagg i vei! Neste rom, et annet seminarrom, er gjort om til Studio – der ifølge teksten til skolene (og også andre barn): Elever kan kanalisere sin indre kunstner! Man har vel aldri kommet så fjernt fra sannheten noen gang. Det er satt opp et 20-talls staffelier med ark på. Det er jo gøy. Men der stopper det. Alla Øysteins tegneblyants step-by-step-veiledninger – kan man følge to videoveiledninger av en hånd (igjen er mennesker fraværende) som viser hvordan du gjenskaper Van Goghs mesterverker strøk for strøk, eller med en penn for barnas del. Og som produksjonen forteller: Elever står ved et staffeli, noe som gir en oppslukende kunstneropplevelse idet de kopierer kunstverket på papir. De færreste barn har noen gang kanalisert sitt uttrykk med å kopiere etter en skjerm – og de fleste unge (og voksne) blir frustrerte fordi de ikke får dette til! Klasser oppfordres også av veiledningen til å ta med dette hjem for å diskutere. Jeg må bare spørre: Hva skal man diskutere når 25 barn har kopiert en you-tube-aktig instruksjon fra en skjerm? Sånn er det med den saken! 

Nitrist solsikke-rom

Rundingene fører oss videre forbi en kaffemaskin og inn i et nytt messerom, der en provisorisk merch-butikk er satt opp med to billett-stasjoner. Deretter er det rett inn i en typisk oppsatt messe-forhall som skal forestille en utstilling (før vi snart entrer det multisensoriske universet): Altfor små plakater er hengt opp på enkle messevegger dekket med sort stoff; med info om den fantastiske teknologien, om maleriene til Van Gogh og om kunstnerens liv. Det er så lite hjertelig som det kan få blitt. Og igjen savner jeg innhold under ordene. 

Og slik fortsetter det – eller for å sitere teksten skrevet til barna: 

Det pulserende Solsikke-rommet er en moderne tolkning av Van Goghs verk. Når elevene kommer inn i rommet, kommer de til å bli imponert av en solsikkeåker speilet gjennom en uendelig horisont. Elever kan oppfordres til å danne seg et begrep om hvordan Van Goghs verker kan tolkes i ulike tredimensjonale medier, former og installasjoner. 

Fakta: Slitne plastsolsikker er stukket inn i hull i en sort kasse der man ikke engang har tatt seg bryet med å sette blomster i alle hullene. En grønnlig led-stripe er strukket langs noen kanter. Speilene skaper en slags illusjon; men uten speil-tak (du ser rett opp i messe-hallens virvar av rør og oppheng) og med et vanlig messe-gulv – blir dette en tam sak. Jeg er sikker på at Ikea kunne gjort dette bedre i sin blomsteravdeling. (Dersom man hadde tatt turen til Kusama-rommet på Henie Onstad – kunne man kanskje innhentet litt inspirasjon. Eller mer i rett gate: Glassmagasinets selfie-rom før jul ifjord). 

Soverommet – en trist versjon

Rett etter den evige solsikkeråkeren, er det soverommet fra Van Goghs maleri som kan oppleves. Belysning og magi har man ikke vært så opptatt av her heller; ei heller å skape forventing eller spenning før en scenografi som kunne vært så bra. Kulissene er printete duker som lager veggene rundt interiøret som består av en seng, et bord og en stol.

Soverommet er ifølge web-siden en representasjon i naturlig størrelse av Van Goghs berømte kunstverk «Soverom i Arles», inspirert av hans faktiske soverom på 2 Place Lamartine i Arles i Bouches-du-Rhône i Frankrike, kjent som «Det gule hus». Og selvsagt: Elever er velkomne til å gå inn på soverommet og utforske de kunstneriske detaljene. Elever kan oppfordres til å identifisere teknikkene og materialene som har er brukt til å gjenskape maleriet i stor skala. Spesielt den forsiktige bruken av perspektiv som gjør at besøkende kan føle at de har kommet inn i et Van Gogh-verk. IGJEN: Hva fanken er det man mener? Kan man skylde på at en dårlig AI-bot har oversatt – eller er det så flaut at en seriøs produsent uten kunnskap har skrevet dette?  

I det helligste

Så er det duket for den store magien: Den multisensoriske Van Gogh opplevelsen. På vei inn i det helligste passerer man et sitat hentet fra kunstnerens brev som gir en fin inngang for barn og ung: 

Jeg skulle ønske de bare kunne godta

meg som jeg er. 

Jeg hadde gledet meg til en åpenbaring og magisk entre inn i dette universet (som lovet). Isteden var det bare å sette seg på en av få puffer eller slenge seg ned på et hardt messegulv og prøve å legge godviljen til. På et titalls fem meter avlange lerreter plassert i ulike vinkler rundt meg, får jeg projektert Van Goghs liv – eller utdrag av det. To prosjekteringer er forbeholdt tekster fra brevene og notatbøkene hans – bevart av broren Theo til ettertiden. I litt uleselig skriveskrift er tekstbildene de fineste øyeblikkene i forestillingen: 

Den eneste gangen jeg føler meg levende,

er når jeg maler.  

Allerede i 1908 kom den første boken med Vincent van Goghs utvalgte brev, ofte kalt en usensurert selvbiografi. I 2014 kom den ut på norsk i boken Å skrive livet. Van Gogh slet med å finne sin vei som ung. Han søkte lenge til religionen, før broren Theo, som ble hans viktigste støtte, penset ham inn mot malingen. Sitater på veggen som Du kan ikke være på poler og ved ekvator samtidig. Du må velge din retning – slik håper jeg å kunne gjøre – og det kommer trolig til å være farge – viser dette valget. Van Gogh fortsatte å slite: Han solgte ett bilde i løpet av sin karriere, og hadde alvorlige psykiske problemer. Hans kunst ble først kjent etter at han tok livet sitt 37 år gammel i Auvers-sur Oise i 1890. 

Fra fattigdom til selvmord

Forestillingen følger hans vei stort sett kronologisk, men bilder gjentaes og det brytes ofte med fortellingen. Sitatene er også løsrevet fra maleriene vi ser.

Det hele starter med Van Goghs barndom og portretter av menneskene som omga han og det berømte Potetspiserne som viser fattigdommens brutale verden. Så tar bildene oss med til Paris og videre til Arles med skiftende gjengivelser av Van Goghs kunst, nærbilder av strøkene hans, objekter og enkelte fotografier. 

Sitatet Kunst krever konstant observasjon følges av Van Goghs mange stilleben og studier av sitroner og frukt på veggene rundt oss. Jeg drømmer om å male og så maler jeg drømmene mine akkompagneres av hans velkjente solsikker, valmuer og blomster, og sitatet Solsikker er på en måte min.

En serie malerier viser trenden japonismen fra 1880-årene, og en annen sekvens viser oss menneskene som omga kunstneren. Hele forestillingen ender med et drønn: Van Gogh skyter seg i åkeren og fuglene flyr opp – etterfulgt av van Goghs mange selvportretter i ulike sinns-tilstander som viser både galskapen, desperasjonen og den unge redde mannen. Man skulle tro man ble sittende stille tilbake i ettertanke, preget, men spenningen mot dette crescendo lykkes aldri å bygge seg opp. Man kommer aldri nær inn på Van Gogh i Van Gogh Alive. Selv ikke skuddet får en ønsket effekt. Sitatene er kanskje det nærmeste vi kommer Van Gogh.  

Et ønske om så mye mye mer

Etter å ha besøkt Fabrique des Lumiéres digitale forestillinger rundt i verden basert på Dalis og Gaudis kunstnerskap, der tak, vegger og gulv fylles av en sammenhengende kaleidoskopisk fortelling med Pink Floyd og Beatles som ekstra suggerende effekt – blir Van Gogh Alive en blass versjon av denne formen for formidling og show.

Overgangene uteblir på Lillestrøm – og det blir mer som om et bilde avløser det neste. Mange av skjermer er dessuten like. Den lille animasjonen og leken man har tillatt seg, er i samme kategori som man ofte finner på barne-TV: En vindmølle som snurrer, fugler som flyr eller Van Goghs karakteristiske virvlende strøk på nattehimmelen som forsterkes. Alle projekteringen forholder seg også til et rektangel og bryter ikke formatet. Slik blir alt veldig stilisert. Utstillingen på Lillestrøm krever heller ikke at du må bevege deg – men du kan se alt fra samme sted. Her savner jeg virkelig en lek med scenografien – rom i rommene – det overraskende – og at ved å forflytte deg så endres fortellingen. 

Tre steder er det projektorer på gulvet; perfekt for de minste som danser, hopper og prøver å «fange» strøk og farger. En gang viser gulv-projektorene et kart over Paris som tegnes opp. En annen gang ser vi et pulserende jernbanespor. Men under store deler av forestillingen ser vi foto av blomster som vokser og folder seg ut. Det er gøy for barna – men det minner mer om gulv du finner på lekeland på kjøpesentre enn at de skal inngå i fortellingen om Van Gogh. 

Jeg tror at Van Gogh Alive kunne vært reddet inn noe ved å plassere showet inn i en annen arkitektur som kunne skape magi og forventing – en kirke, en turbinhall eller en fabrikk. Og hatt en kurator. Men hele showet er dessverre gjennomsyret av et ønske om å være en pengemaskin, ja et show – ikke en kunstopplevelse. Et messelokale gjør dette til en nitrist affære. Jeg avslutter med lovord fra websiden – i håp om at noen stiller seg ørlite kritisk til markedsføringen: 

På Van Gogh Alive blir veggene levende som lette krusninger over alle overflater, og mesterverk kommer til live. Kuraterte smaker, aromaer og et koreografert lydspor tilfører denne 360-graders opplevelsen spennende nye dimensjoner. 

Jaja, de kan få sagt det iallefall …