Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Altmuligmannen: Tam historie, lekent univers

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

søndag 11. november 2018

Vår anmelder ble inspirert av Altmuligmannen til å ikle seg frakk og fedora og løse mysterier selv.

Altmuligmannen er Øyvind Torseters seneste bok om Mulegutten. Foto: Cappelen Damm

Øyvind Torseters nyeste bok Altmuligmannen er hans tredje bok om Mulegutten. Denne gangen jobber han som Altmuligmann for presidenten og fikser alt fra tv-er og lekkasjer til knirkende stoler. Altmuligmannen gjør en så god jobb at presidenten gir ham et løfte: En dag skal han få bære kofferten hans. Alle presidentens kvinner og menn vil bære denne viktige kofferten, men det er aldri noen som får lov, så dette er en stor tillitserklæring. Men ingen tillit uten ansvar: I kofferten er den store røde knappen som kan utslette hele verden.

I kjølvannet av dette sammenfaller to hendelser: En fremmed statsmakt truer presidentens land og Altmuligmannen blir ranet.

Landets trussel forbigås nærmest i stillhet, det er Altmuligmannens ransopplevelse som driver handlingen. Ranet viser seg å ikke være et vanlig ran, men et tyveri av Altmuligmannens identitet og liv. Raneren er Altmuligmannens dobbeltgjenger. Han flytter inn i leiligheten hans, tar jobben hans og får bære kofferten til presidenten. Når politiet ikke kan hjelpe, engasjerer Altmuligmannen privatdetektiven Frøken Kadmium for å få tilbake sin identitet, avdekke dobbeltgjengerens motiver og redde verden i samme slengen.

Altmuligmannen


av Øyvind Torseter

Cappelen Damm 2018

Her er papirklipp, monotrykk og strektegning nydelig fusjonert, og resultatet er en bok som virkelig lukter godt illustrasjonshåndverk.

Visuell trollmann

Selv om denne rammefortellingen har alle muligheter til å bli noe stort, gjør den liksom aldri det. Historien er rett og slett litt tam. Torseter formidler spenningen i tekst, men uten at det fylles spesielt godt ut av det visuelle uttrykket han har lagt seg på. Denne mangelen på kontraster resulterer i en underformidling av thriller-momentene og gjør at boken rent dramaturgisk går i en ganske flat linje. Skaperen har utrolig god kontroll på visuelt uttrykk, karakterer og miljø, men i denne boken er ikke historien jevngod med de andre elementene.

Øyvind Torseter har lenge hatt en praksis hvor han varierer uttrykk og metoder med stor suksess. Tradisjonen fortsetter i denne boken, og hans livlige illustrasjoner får utspille seg i full vigør. Her er papirklipp, monotrykk og strektegning nydelig fusjonert, og resultatet er en bok som virkelig lukter godt illustrasjonshåndverk. Han er ikke redd for å utfolde seg visuelt og benytter seg av et mangfold av teknikker. Sånt kunne blitt grøt i andres hånd, men Torseter får det til å passe i en helhet. Han er en visuell trollmann. Det ser simpelthen nydelig ut og matcher det snurrige miljøet.

Torseter har ikke lagt seg på et sprelsk og høylytt uttrykk i Altmuligmannen. Selv om kreativitet, illustrasjonsglede og håndverk lyser fra boksidene, er dette en stillferdig bok i et uttrykk dominert av kalde fargetoner. Rent visuelt er skaperen på sitt mest sprelske når han tilfører større felt med gult eller rødt. Men det holder ikke for å spille historien god. Torseter er en dyktig illustratør, men han har antagelig tatt seg vann over hodet når han med denne boken ønsker å lage en storpolitisk thriller. Til det er mangelen på spenningsmomenter og thrillerelementer for stor.  Heldigvis har Altmuligmannen andre styrker. Nemlig karakterer og miljø.

Foto: Cappelen Damm

Øyvind Torseter. Foto: Lars Aurtande

Helt eller sidekick?

Altmuligmannen er en karakter som sjeldent gjør særlig stort nummer ut av seg selv, og han flyter bedagelig med på alt som foregår rundt ham. Hans mest uttalte holdning er misnøyen med dobbeltgjengeren får arbeidsoppgaver, tillit og en popularitet som han selv bare kunne drømme om. Dobbeltgjengeren lever rett og slett Altmuligmannens liv bedre enn Altmuligmannen selv gjorde. Altmuligmannen vil ha livet sitt tilbake, og det skaper et visst driv i historien. Likevel er karakteren er såpass flat at denne identitetskrisen forbigås i stillhet.

Det er først når han blir satt i sammenheng med Frøken Kadmium at Altmuligmannen blir interessant – og da som sidekick. Frøken Kadmium er på mange måter bokens helt. Det er hos henne historien har driv, og hennes ambisjon om å løse saken overgår bokens øvrige problemstillinger. Hun er mer eksentrisk enn ham, mystisk og forunderlig, mer uttalt og med en «deadpan»-humor som er verdifull for historien. Satt sammen med Altmuligmannens stillferdighet og føyelighet, spiller de to hverandre gode og skaper spennende dynamikk.

På med frakken!

Torseter mestrer både å bygge gode karakterer og et godt og morsomt miljø. Plakater hvor det står «stem på presidenten» eller politimannen som påpeker at Altmuligmannen og dobbeltgjengeren er «helt like» er eksempler på Torseters humoristiske og bokstavelige fortellerstil. Tørt og en smule overkommuniserende, men likevel gøy. I dette snodige universet fungerer slike grep godt og er en viktig del av det som gjør omgivelsene til en verdifull del av leseropplevelsen. Her finnes det restauranter som serverer frokost hele døgnet og pølseboder som også har båtutleie. Når de to sammensvorne spionerer, gjør de det ved hjelp av aviser med øyehull, og når mysterier skal løses, bruker de forstørrelsesglass når det er helt unødvendig.

På tross av dramaturgiske mangler, bugner Altmuligmannen av barnlig lekeglede i miljøskildringene. Jeg får lyst å ta på meg frakken og fedoraen og løse et mysterium selv.


Stikkord:
· · · · ·