Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Anmeldelse «Flukten over grensen»: Å handle riktig

KATEGORI

Film, TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 19. februar 2020

En rørende barnefilm som har et litt for enkelt syn på det å handle rett når krigens retorikk normaliseres, mener Maria Moseng.

↑ Anna Sofie Skarholt, Bo Lindquist-Ellingsen, Samson Steine og Bianca Ghilardi-Hellsten i «Flukten over grensen». Foto: Maipo / Nordisk Film.

Det er førjulstid i 1942, kakaoboksen er tom, og faren til Gerda og Otto kommer hjem med fisk til julemat. Som om det ikke skulle være nok, blir begge foreldrene arrestert natten etter, beskyldt for å hjelpe jødiske barn på flukt. Tilbake står søskenparet med foreldrenes hemmelige «leveranse» i fanget – men er de i stand til å fullføre deres livsfarlige prosjekt?

Fakta: Flukten over grensen


Regi: Johanne Helgeland

Manus: Maja Lunde

Skuespillere: Anna Sofie Skarholt, Bo Lindquist-Ellingsen, Samson Steine, Bianca Ghilardi-Hellsten, Henrik Siger Woldene, Kari Simonsen

Lengde: 1 t 36 min

Fortellingen bæres nærmest utelukkende av barn, og beveger seg inn i sivilisasjonens mørkeste avkroker.

Høsten 1942 var som kjent året hvor de systematiske arrestasjonene av norske jøder tok til, og man for alvor begynte å få nyss i tyskernes planer. Natten 26. november hadde man ved hjelp av 100 drosjer hentet alt man kunne spore opp av jøder i Oslo og Aker, og noen timer senere tok skipet Donau utfart i retning Auschwitz. For de som var igjen, hastet det nå med å komme seg ut av landet. Dette er det impliserte bakteppet for Flukten over grensen, ifølge produsenten den første norske barnefilmen om andre verdenskrig.

Historien er ført i pennen som filmmanus av Maja Lunde, men endte av ulike grunner først opp som boken Over grensen. Når den nå likevel har funnet veien til kinolerretet, er det ikke dermed sagt at det er noen selvfølgelig eller lite ambisiøs oppgave. Rent bortsett fra det opplagte i at historien skal iscenesettes i en annen tid, er dette en fortelling som nærmest utelukkende bæres av barn, og som altså beveger seg inn i den moderne sivilisasjonens mørkeste avkroker.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.

Scene fra «Flukten over grensen». Foto: Maipo / Nordisk Film.

Balansestykke mellom konvensjoner

Først og fremst må man si at det dermed er en prestasjon å lage et så avstemt balansestykke mellom alvor og oppbyggelighet, og mellom de gode og vonde følelsene. Foruten å fremstå som påkostet, har filmen en sjarmerende besetning av unge skuespillere, der gode reaksjonsbilder sørger for mange følelsesladede øyeblikk. Den trår varsomt inn i en kompleks materie av okkupasjonshverdag i Norge på 1940-tallet.

Helt til å unngå er det likevel ikke at noen kjente konvensjoner fra krigsfilmsjangeren introduseres: her møter vi blant annet den gode tyskeren, den vannkjemmede nazist-sønnen, hverdagshelter i lusekofte, sladrende naboer og jagende schäferhunder i snø. (Hvorfor foregår alle norske krigsfilmer om vinteren?) Det rører ved en av utfordringene ved krigsfilmen – hvordan formidle noe sant når den er så etablert som sjanger med mange gjengangere i både billedspråk og narrativ?

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.

Filmen trår varsomt inn i en kompleks materie av okkupasjonshverdag.

Samson Steine og Bianca Ghilardi-Hellsten i «Flukten over grensen». Foto: Maipo / Nordisk Film.

På himmelen kretser en symbolsk ørn, som skuler stadig mer truende ned på firkløveret.

De fire musketerer

Etter at foreldrene til Gerda og Otto blir tatt av nazistene i nattens mørke, finner barna det som tyskerne ikke fant – et forskremt søskenpar i kjelleren. I tynne gymsko og uten noe særlig oppakning er Daniel og Sara er på vei mot grensen til Sverge for å forenes med sin far.

Den geskjeftige tiåringen Gerda, som hittil har ført en relativ sorgløs tilværelse – for det meste i en Alexandre Dumas-inspirert fantasiverden – får med ett et mer alvorlig oppdrag. Og med brødblings og musketér-sverd i sekken legger de to søskenparene ut på en ikke ufarlig reise mot tante Vigdis i Halden. At de må gå av toget før planlagt, at tanten ikke er hjemme, og at grenselosen er arrestert, er bare noen av problemene som oppstår på ferden mot grensen. Det, og den lille detaljen at de er jaget av tyske soldater. På himmelen kretser en symbolsk ørn, som skuler stadig mer truende ned på firkløveret.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.

Anna Sofie Skarhholt i «Flukten over grensen». Foto: Maipo / Nordisk Film.

Storebrors Hitler-flørt

Det er veldig spennende til tider, men mer enn heseblesende action er filmen opptatt av å formidle den truende følelsen som følger av å ikke vite hvem man kan stole på. Glassklare fiendebilder nyanseres av den unge tyske soldaten som holder hånden over barna, og den koselige bestemora på landet som viser seg å være reinspikka Hitler-fan. Når teamet bak Flukten over grensen har klart å gjøre dette til langt mer enn en innføring for norske barn i gutta-på-skauen-sjargong, er det nettopp på grunn av slike nyanseringer av «ondskapens akse».

Tidskoloritten er riktig nok noe nostalgisk, men også fornøyelig – både frisyrer, skinnjakker og buksesnitt sitter perfekt og gjør dette stilmessig til en gjennomført kostymefilm. I kombinasjon med en belysning som er betonet og effektiv, og et musikkspor som er (i overkant) ekspresjonistisk, bidrar dette til å tegne opp scener med tydelige stemninger, og filmen byr på mer enn ett tårevått gjensynsøyeblikk. Her har også alle fire barna sin egen læringskurve i spennet mellom avmakt og handlingskraft, frykt og tillit, eller ren og skjær offervilje, noe som bidrar til å gi det unge rollegalleriet dybde.

Mest gjelder det for Ottos rollekarakter, som også har den indre reisen som er aller viktigst for filmens prosjekt. Storebror har nemlig sin egen Hitler-flørt gående, og har i hemmelighet listet seg med på NS-møter hjemme i bygda. Han er med på turen, men hvilken side er han på? Han har tross alt fått høre at krigen er jødenes skyld, der de kom skyllende som en grisk bølge over Europa i jakt etter penger og makt. Hvorfor skal han da ofre sin egen sikkerhet og komfort for å hjelpe? Og det attpåtil for noen som er skyld i at hans egen familie er arrestert.

Teksten fortsetter under bildet og anbefalingene.

Bo Lindquist-Ellingsen i «Flukten over grensen». Foto: Maipo / Nordisk Film.

Storebror har i hemmelighet listet seg med på NS-møter hjemme i bygda. Han er med på turen, men hvilken side er han på?

Samlebåndsproduksjonen av heltefortellinger har reprodusert ideen om at det naturlige er å stå sammen og hjelpe alle i nød.

Hvor lett er det å handle riktig?

Frustrasjonen koker over og Ottos moralske reise får sitt vendepunkt etter at han havner i håndgemeng med Daniel, den eldste av de flyktende barna. Akkurat hvorfor dette får den indre fascisten til å forsvinne som dugg for solen fremstår uklart, og jeg kunne nok ønsket meg at hans moralske reise hadde fått mer rom og resonans. Ikke så mye på grunn av kompleksiteten den rommer, men fordi den evner å vise at det ikke nødvendigvis er lett eller naturlig å handle riktig.

Samlebåndsproduksjonen av heltefortellinger fra krigens dager har reprodusert ideen om at det naturlige, selv i en ekstrem situasjon, er å stå sammen som mennesker og hjelpe alle i nød. De som ikke gjør det utvises til en egen kategori – de onde – som ikke lenger har noe tilhørighet til det store «oss». Dermed hopper man bukk over den egentlige lærdommen – hvordan kunne det skje, og hvordan kan det skje igjen. Ondskapens banalitet, som Hannah Arendt kalte den, er ikke nødvendigvis sadistisk eller lett erkjennbar hvis grensene for normalitet er kollektivt forflyttet. Ikke minst oppleves denne nyanseringen viktig siden Flukten over grensen med sitt fokus på barn på flukt åpenbart trekker en parallell til nåtidens flyktningebølger.

Teksten fortsetter under annonsene.

Kari Simonsen i i «Flukten over grensen». Foto: Maipo / Nordisk Film.

Når historien revideres

Vi besøker fortiden for å lære av den. Ikke for å ønske at den var bedre. Og selv om man i en barnefilm ikke kan forvente oppgjør med mytologiseringen av motstandskampen, kunne man kanskje med fordel tatt innover seg mer av historierevisjonen som har kommet etter som krigstraumet gradvis har blir pusset av brilleglassene. Her begynner det jo faktisk å bli litt å ta av, enten man går tilbake til Bente Erichsens kontroversielle film om drapet på Feldmann-paret fra 1980-tallet (Over grensen), eller bare til Marte Michelets bok fra i fjor, Hva visste hjemmefronten?

Mens historiene om de som hjalp jødene over grensen er mange, handler Erichsens film om hvordan to norske grenseloser drepte et jødisk ektepar de var betalt for å hjelpe, uten å noensinne motta en dom. I likhet med Michelets bok søker den å vise at den norske motstandskampen ikke alltid sto på jødenes side, eller at overgrep mot jøder ikke nødvendigvis ble straffeforfulgt i krigsoppgjøret. Politimesteren som organiserte den største arrestasjonen av jøder i Oslo ble for eksempel frikjent etter krigen siden han på samme tid hadde fungert på oppdrag for hjemmefronten, og derfor ikke kunne avsløre seg. Det er også en kjent sak at antisemittismen i Norge før krigen var både høyst reell og til dels også strukturell.

Et lite innblikk i hvilken utrygghet dette skapte får vi i Daniels karakter, den eldste av søskenparet på flukt, som i begynnelsen ikke stoler på noen, og bruker hele filmen på å bli lysere i blikket og lære seg å ta imot hjelp. Samtidig kan man stusse litt over at de jødiske barnas perspektiv ikke får litt mer plass enn i rollen som «de som skal hjelpes». Hva har for eksempel skjedd med barnas mor? Man aner konturene av en tragisk hendelse uten at den bearbeides i filmen.

Flukten over grensen velger seg naturlig nok en historie som ender godt, og er en rørende og moralsk oppbyggelig film som til syvende og sist får det riktige valget til å se litt lettere ut enn det kanskje er.

Vi besøker fortiden for å lære av den. Ikke for å ønske at den var bedre.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · ·