Roseslottet: Brennende aktuell

Noe å strekke seg etter 

Høyrepopulistiske og nasjonalistiske strømninger er i ferd med å vokse frem og appellerer bredt verden rundt. Krig herjer både i Ukraina og Midtøsten. Unge menn trekkes mot sexistiske og reaksjonære ideologer som Andrew Tate, som predikerer et livssyn basert på voldelig maskulinitet og makt. Glorifiseringen av sterke menn er dessverre en stadig tydeligere del av virkelighetsbilde i politikken og det offentlige ordskiftet.   

I en slik situasjon er det essensielt å fortelle historien om andre verdenskrig – det verste uttrykk for høyreekstreme og maktforherligende ideologier mennesker har sett. Spesielt viktig er det å få formidlet til den oppvoksende generasjon at det finnes andre løsninger. Unge trenger rett og slett andre forbilder enn menn som lyver og er misogyne.   

Et storslagent forsøk på å fortelle historiene – for det er naturligvis flere enn én – om dette komplekse kapittelet i menneskets historie finner vi i kunstneren Vebjørn Sands livsprosjekt Roseslottet, som ligger naturskjønt til ved Frognerseteren, med utsikt over byen nedenunder. 

Storslått utstilling  

Kunsteksperter har vært skeptiske og harde ord har falt om dette prosjektet – også fra meg da Sand åpnet sitt livsprosjekt sammen med broren Eimund Sand, som blant annet har laget installasjonen Humanismens Stemmer og De Ufødtes Stjerne i midten av parken. Men tid kan ha en effekt. Da jeg oppsøkte Sands utstilling på ny nylig, flere år etter jeg kritiserte det, ser jeg at han er inne på en vei som ikke bare er moralsk beundringsverdig, men også kunstnerisk interessant fordi han – først og fremst – viser frem idealer og historier som essensielle for veien videre for mennesker i et tydelig språk som kan appellere til alle aldersgrupper (kanskje bortsett fra de aller, aller minste).   

Gjennom en lang rekke malerier og skulpturer forteller Sand historien om andre verdenskrig, men legger vekt på dem som gjorde motstand og bidro til frigjøring av landet. Mengden av slike motstandshelter er langt større enn den vi vanligvis presenteres for. Vi har selvfølgelig de kjente – kongen selv, sentrale figurerer i Milorg osv. – men det at Sand har inkludert mer perifere skikkelser styrker prosjektet, siden et mer nyansert bilde enn hva som er vanlig trer frem. Sand får også frem hvordan frigjøring ikke bare handler om den fysiske kampen med kuler og krutt – eller å frakte jøder og andre utsatte over grensa til Sverige – men å skape soner hvor man kan snakke, skrive og tenke i aktivistisk ånd.  

Roseslottet er en sansearena for hele mennesket og alle mennesker. Det er stort fokus på å treffe barn og ungdom som skal være med å bringe frihetsverdiene inn i fremtiden. Vi må forstå fortiden for å sikre fremtiden – og prosjektet skal fungere som en kunstnerisk hyllest til demokratiet. Vi merker veldig sterkt hvordan en levende og visuell formidling i en utendørs park treffer de unge besøkende – både gjennom vårt pedagogiske skoleprogram og vanlige besøk i et demokratibyggende sted. Tidligere etterretningsleder i Norge, Kjell Grandhagen, som dessverre ikke er blant oss lenger, var mentor for prosjektet. Også han var også veldig tydelig på at Roseslottet måtte bygges for ungdommen, spesielt i en tid der demokratiet og humanismen igjen er sånn under press. Når barn besøker Roseslottet og spør hva det er så svarer vi: Vi har bygget et gullslott i skogen som passer på det største og vakreste av alt – friheten. 

Vebjørn Sand

Frigjøringsheltene  

Blant de mer ukjente Sand løfter frem er Sonja Wigert, som kurtiserte Reichskommissar Josef Terboven for å fravriste nazitoppen info om hvilke planer tyskerne hadde for Norge. I utgangspunktet var hennes mål å få sin far frigitt fra fangenskapet på Grini, men etter hvert opererte hun også som agent for de allierte med base i Stockholm. At hun faktisk fungerte som agent i Sverige gjorde at hun stod ganske fritt til å reise mellom landene, men faktum var at hun også fikk i oppdrag å spionere på fiendens planer for Terboven. Han visste ikke at hun var dobbeltagent, og hun ble da også til slutt avslørt.   

Forfatteren Ingeborg Refling Hagen er en annen av de mindre kjente aktivistene fra motstandskampen. Hagen bisto både med å hjelpe flyktninger og trykke og distribuere en illegal avis, som skulle opplyse befolkningen om hva som egentlig skjedde bak den massive sensuren av pressen nazistene håndhevet med hård hånd. Selv om også hun ble avslørt og til slutt havnet i konsentrasjonsleir, klarte hun å holde tett om det hun visste, og etter krigen fortsatte hun sitt arbeid mot det totalitære i den såkalte Suttung-bevegelsen.  

Annet perspektiv på konflikt   

Jeg mener at det er helt avgjørende for unge å ha kjennskap til slike skjebner, slike historier, for det er kun på den måten de kan se hvordan det er mulig å handle rettferdig og sant under press. Her er det ikke abstrakte prinsipper og begreper som definerer historiefortellingen, men modige enkeltindivider.

Ved å fremheve slike skikkelser sås frøene til en solidaritet mellom borgerne som ønsker et fritt land også idag – som er vel verdt å ha i bakhodet med eksempelvis den pågående konflikten mellom Israel og Palestina. Med Sands historiefortelling i bakhodet kan den yngre garde få et blikk på slike konflikter som styres av andre enn kjente politikere, som er det som dominerer nyhetsbildet og den offentlige samtalen. Man får tilgang til en synsvinkel hvor det er modige sannhets– og frihetssøkende borgere som bestemmer hvordan konflikt og krig betraktes.   

Jeg forestiller meg at barn og unges skjebne i Roseslottets historier også har betydning her, for flere steder hentes det frem hvordan mennesker som dem – som barn og unge som ser utstillingen – havnet i forferdelige situasjoner. I et eget hus i Roseslottet huses Askesøvn, som er et malerisk monument over jødene som ble drept, hvor kan man se tre unge kvinner – eller jenter – sveve på lerretet mot en bakgrunn av kull, mens vi hører sakral munkesang. Her får barn og unge mulighet til å tilbringe tid med de forferdelige faktaene som beskrives ved inngangen til det lille «kapellet» hvor maleriet kan sees: «Nesten alle de deporterte norske jødene ble sendt til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz–Birkenau. Kvinner, barn og eldre ble sendt direkte i gasskammeret og drept.»   

Det grusomme er vanskelig å svelge, ikke minst for de yngste av oss, men det skjedde faktisk uansett hvor forferdelig vi synes det er – og her får vi et rom som både minnes de drepte og gir oss ro til å tenke over saken.  

Inspirasjonskilder   

Malerisk er Sand inspirert av blant andre Odd Nerdrum – han lager en pastisj over Nerdrums politiske 1970-talls-bilder flere steder her – men en mer direkte kilde er Edvard Munch som han siterer gjennom hele prosjektet. Bare se på maleriet Angiveren, hvor Sand forsøker å vise frem den skylden og utenforskapet til folk som samarbeidet med tyskerne. Her drar han veksel på malerier som Melankoli (1892) og Mord i alleen (1919). Andre kilder er den britiske maleren Francis Bacon, som tydelig kan spores i malerier som Andre bølge, med sin bruk av klaustrofobiske rom og fordreid anatomi. Både bruken av Munch og Bacon er ikke akkurat subtil og ganske skamløs, men billedspråket kommunisere sitt budskap direkte, og et slikt visuelt uttrykk vil trolig kunne berøre store som små som ikke tilhører den indre klikken av kunstkjennere – og det er kanskje Sands hensikt? Å nå ut til folket.  

Om man ønsker å være kritisk er det naturlig å stoppe opp ved de litt pussige krukkene – eller amforaene, som de kaltes i antikken og i utstillingen – som inngår i delprosjektet Humanismens stemmer. Amforaene henger på staver rundt i utstillingen og lener man seg inn mot dem kan man høres stemmer som siterer sentrale tekster fra tenkning om demokrati og frihet. Her kommer Sands klassiske verdiorientering klart til uttrykk, siden han legger vekt på nettopp antikkens tenkere. Dette er neppe noe som vil skaffe nye lesere av tenkerne som formidles, spesielt ikke av de yngste blant publikum.  

Krukkene er en noe odd del av utstillingen, med andre ord, men slike snurrigheter tilfører, på den annen side, både mennesker og kunstverk deres substans, er jeg fristet til å tenke – og selv om krukkene ikke akkurat fungerer særlig godt som historieforteller, og rett og slett blir litt corny, er de mer sjarmerende enn skjemmende. De store tårnene er også, ved første øyekast, et rart påfunn – men når man først forstår hvordan de er sammenvevde med historien om krigen og faktisk blir et monument over viktige aspekter i motstandskampen, gir de mening. Rosen, som har gitt utstillingen sitt navn, henviser eksempelvis til Den hvite rose, som var en av de viktigste gruppene som gjorde motstand mot naziregimet i Tyskland.  

Motstandsdyktige idealer  

Skulpturene er også en type kulturskapte analogier til trærne rundt, og peker i retning naturen, som faktisk må sies å være en viktig del av Roseslottet. At Sand har valgt å lage denne utstillingen gir han et enkelt og distinkt uttrykk for at det som kommuniseres både tåler tidens tann og skiftende situasjoner og forhold – regn, vind, stormkast og snø vil ikke forandre fundamentet for verdien av å gjøre motstand. Ei heller de klassiske dannelsesidealene Sand forfekter, kunne man føye til. Varierende værforhold vil heller ikke forandre statusen til dem som faktisk gjør motstand: selv om bildet av dem blir værbitt, omkranset av snø-roser eller overrislet av høstregn, vil de heroiske ansiktene forbli intakte. Også her er det en tydelighet i budskapet, som ikke skal undervurderes med tanke på de yngre av tilskuerne her: at det som står ute og ikke forsegles bak museets vegger og lufttette glass er noe som har en viss vitalitet og robusthet vil også de små få med seg.   

Noe å strekke seg etter 

At historiene om frigjøring er formidlet gjennom store malerier plassert utendørs på denne måten, gjør det mer spennende å orientere seg i historiens labyrinter. Kroppens bevegelser blir flettet sammen med historiens bevegelser, og man lager sin egen fortelling ved å gå på kryss og tvers mellom maleriene, som mange av de yngste gjorde da jeg så Roseslottet sist.   

Arrangementet vil kunne appellere like mye til liten og stor, siden man kan gå på oppdagelsesreise blant de mange skikkelsene, og lese de korte beskrivelsene av deres skjebne, og – ikke minst – vil historien om krigen hektes sammen gjennom personers skjebne, stahet og vilje, fremfor fakta eller tørre overblikk.  

De minste vil også sannsynligvis fornemme at den omkringliggende naturen, med alle dens sykluser og sesongskiftninger en stimulerende ramme for historien som berettes: friheten er, som trærne, avhengig av et godt jordsmonn for å kunne vokse. Friheten er også den nødvendige betingelsen for å handle, tenke og føle uanstrengt, med glede i et liv, både på egen hånd og sammen med andre. Beliggenheten, høyt hevet over byen, anskueliggjør dessuten også hvordan motstandskampen er tett på de idealer både unge og voksne bør strekke oss etter i dag. 

(Saken er desket og redigert av Mette Torstensen som har intervjuet Sand flere ganger tidligere. Meningene og kritikken tilhører Kjetil Røed)