Arthur Miller sprengt i filler




Vi trår på bark. Den rå lukten av natur, av sevje, ligger tung i luften.

Rundt scenen står industrielle stillaser, og fra disse strekker tynne tråder seg mot himlingen, der de samles i ett punkt under taket. Allerede ved innmarsj får vi et bilde av hva som skal følge: en drakamp mellom krefter i naturen, de menneskeskapte samfunnets pilarer, og det guddommelige.

Akkurat så ambisiøs er forestillingen «Heksejakt», som avgangselever ved dramalinja på Fagerlia Videregående skole i Ålesund setter opp sammen med Teatret Vårt. Akkurat så høyt sikter de, at ingenting her er tilfeldig. Og idet orgeltoner fyller lokalet, fulgt av patos-tung falsettsang, tenker man uvegerlig: kan dette virkelig bære helt inn? Eller prøver de for hardt nå?

Bærer på hemmeligheter

Arthur Millers’ «Heksejakt» («The Crucible») er skrevet i 1953. Handlingen er lagt til hekseprosessene i 1600-tallets Salem. Miller skal ha skrevet stykket etter selv å ha blitt forfulgt for sine meninger, under McCarthy-regimets jakt på kommunister. Å sette det opp i dag, åpner selvfølgelig for å si noe om hva som er vår tids heksejakt.

Raskt skissert er handlingen slik: En mann overrasker sin datter Betty og en gruppe jenter som danser i skogen. Betty faller i en slags koma (av sjokk? trolldom?), og en annen jente blir katatonisk – det blir raskt snakk om heksekunster i bygda. Snart blir det klart at flere av Salems innbyggere bærer på hemmeligheter, knyttet til begjær, utroskap og forholdet til den allmektige. Det å ha et privatliv, dyrke en sfære utenfor den offentlige, er en synd i seg selv. Og verst av alt er det å bære på lyster, ung opprørstrang, kåthet, noe utemmet – slikt møtes med rettferdig harme fra prestestyret.

Fandenivoldsk

Det blir raskt klart at regissørene Endre Volden og Jon Tombre, sammen med dramaturg Mette Karlsvik, har forholdt seg til originalteksten nærmest som et tematisk rammeverk. Her er det nemlig gjort grep i stort monn! Mest i form, men også i innhold. Arthur Millers «Crucible», som jeg riktignok bare har skummet på forhånd, synes å ha et nokså konvensjonelt uttrykk, med tydelige replikkvekslinger, definerte roller og spredte sceneanvisninger. I «Heksejakt» opptrer skuespillerne i stor grad som kor, og mange av replikkene er repetitive, messende. Karlsvik har også skrevet en betydelig mengde ny tekst, etter hva jeg kan bedømme (delvis saftig sådan, tro hva Miller ville sagt om knull ei kveitefitte?) som uten sjenanse er drapert over originalen. Denne fandenivoldskheten er kledelig i seg selv, men den er også med på å løfte stykket inn i et språk og en drakt som passer vår tid.

Blant skuespillerne er det flere fine enkeltprestasjoner. Særlig er det lett å la seg imponere over de musikalske evnene til duoen Mia Marlen Berg (jazzvokalist fra Rogaland) og Sondre Pettersen (sist sett av undertegnede i «Blikktrommen» på Hålogaland Teater, også der med en fin prestasjon), som bidrar til en mørk, nærmest middelaldersk grunnstemning. Disse er imidlertid for godt scenevante å regne, det samme gjelder selvfølgelig Jonas Delerud og Jon Sigurd Kristensen fra Barneteatret Vårt. Det er de unge skuespillerne fra Fagerlia som er den ukjente og uforutsigbare, og derfor kanskje mest interessante faktoren her. De opptrer ofte som et kollektiv, med få virkelig ledende roller. De stedene hvor de får fange oppmerksomheten alene, gjør de det alltid med stor energi. Bruk av sang og dans blir en effektiv måte å illustrere tilhørighet og gruppepress, og det er direkte ubehagelig å se hvordan de med øyeblikks varsel kan veksle fra å være et individ til å bli del av denne samstemte massen. Den dynamikken er mesterlig illustrert. Og ja, det er noe treffende ubehersket over ferskt skuespillertalent, som kler stykket. Et mer blasert ensemble måtte kanskje ha utviklet taktikker for å gjenskape den råskapen som Fagerlia-elevene bærer naturlig med seg.

Uredd oppsetning

Et mindre heldig utfall ved de regigrepene som er gjort, er at det rett og slett blir vanskelig å holde styr på persongalleriet. Man skal ha en viss kjennskap til teksten på forhånd for å forstå hvilke relasjoner det er mellom aktørene i stykket, og hvem som anklages for hva, til hvilke tidspunkt. Det som ofres, i bytte mot det suggererende og stemningsvekkende, er altså et tradisjonelt narrativ. Eksempelvis: I originalen er det et poeng at jentas far selv er prest – forsvant dette i oppsetningen, og taper man i så fall noe på det? Jeg er, for å være helt ærlig, ikke sikker på noen av delene. Jeg sier ikke at det er galt å eksperimentere med formen, slett ikke, men det er i hvert fall mer krevende å skape en følelse av relevans på den måten, enn om man hadde ispedd stykket noen flere tydelige holdepunkter, glimt av en mer konvensjonell fortellerstruktur. Særlig vil jeg tro det gjelder overfor et helt ungt publikum, som det var mange av på premieren. Men uredd, det er oppsetningen i hvert fall.

Som nevnt: motivasjonen for å sette opp et slikt stykke i dag, må være å si noe om hva en moderne heksejakt kan være. Så hvilke hint gir de oss, egentlig?

La oss bare kjapt se på begrepet først. En heksejakt forutsetter at en person eller gruppe forfølges og eventuelt straffes, uten reell grunn. Det vil si: grunnen er der gjerne, den er bare veldig, veldig dårlig. Det kan, som i McCarthy-æraen da stykket er skrevet, være motivert av at et maktapparat ønsker å rydde politiske motstandere av veien. Det kan også være andre grupperinger, for eksempel religiøse, som i behov for å legitimere sin egen eksistens skaper et fiendebilde. Og den kan vel også være resultat av en slags moralsk panikk, som vi må anta kan oppstå i et hvilket som helst samfunn til hvilken som helst tid – eksempelvis utløst av massesuggesjon og hjulpet av (sosiale) medier. Thomas Vinterbergs «Jakten» rinner i hu, det samme gjør Bjugn-saken som filmen er løselig basert på.

Men det behøver ikke være noe så konkret. Det «Heksejakt» peker på, er at synden ikke behøver å være noe mer dyptgripende enn det å skille seg ut, å ha avvikende meninger, å føre en livsstil som ikke er i samsvar med normen.

Indre og ytre heksejakt

Hvilket bedre tidspunkt å sette den opp, enn akkurat nå? Og med hvilken bedre besetning enn unge jenter, fra en generasjon der presset for å passe inn i en mal for kropp og meninger er betingende for hele livsutfoldelsen. Bakom det presset hviler i tillegg et annet krav, som gjør det helt umulig å lykkes fullt og helt: man skal ikke bare være som alle andre, nei, man skal i tillegg klare det motsatte, prestere ekstraordinært, være noen. Slik er 1600-tallets «hekser» brukbare bilder på moderne, unge kvinner som rives mellom sine egne lyster og samfunnets forventninger. Interessant nok er de unge dramaelevene i seg selv et bilde på det samme. Enkelte skal kanskje velge et skuespilleryrke, i et samfunn der det å produsere, generere kapital, er den største verdien.

Fakta


«Heksejakt»

Av: Arthur Miller

Regi: Endre Volden og Jon Tombre

Dramaturg / tekstforfatter: Mette Karlsvik

Visuelt konsept: Even Børsum

Lysdesign: Marianne Thallaug Wedset

Komponist/skuespillere: Mia Marlen Berg og Sondre Pettersen

Med: Marie Longva Danielsen, Marte Fjørtoft, Synne Vindenes Alnes, Christopher Hurlen, Kornelia Melsæter, Elisabeth Skog, Camilla Viken, Kamilla Uri Standal, Emma Øverås, Helene Furø, Else Marie Frafjord, John Sigurd Kristensen og Jonas Delerud

Teatret Vårt, Ålesund

Foto: Magnus Roaldset Furset

Foto: Magnus Roaldset Furset

Samtidig blir det klart at heksejakten ikke bare er noe som kommer utenfra, men den er også en indre, delvis selvpåført prosess, der egne forventninger er dommer og bøddel.

«Heksejakt» psykologiserer rundt valg, vennskap, status og gruppetilhørighet, som i ekstreme tilfeller kan bety forskjellen på liv og død. Skal man våge å stå utenfor og følge sin natur, eller følge strømmen og forbli temmet og ulykkelig? Det er selvfølgelig en forenklet fremstilling, men den gir åpning for refleksjon.

Noen andre enn prester?

En innvending har jeg, eller et ønske. Når man har ambisjoner om å løfte stykket inn i vår tid, er det vanskelig å forholde seg til (i et gjennomsekularisert Norge) at religionen er den størrelsen alt måles mot. Ja, selvfølgelig må prestestyret her leses som noe helt annet, slik Miller også mente det, men det er likevel noe som gnisser når teokratiet står og messer mot moderne rytmer og et moderne teaterspråk. Gad vite at det finnes nok av andre styrende krefter som kunne tatt dets plass i en enda mer moderne versjon av «Heksejakt». Men det er en rent personlig betraktning, og det kunne da kanskje også blitt noe anstrengt og villet over det.

I sum betyr dette at «Heksejakt» har oppfylt sin rolle som teater, og mer til. Stemningsfull, suggererende og ikke så rent lite ubehagelig, er forestillingen umulig å forholde seg likegyldig til. Og da har vi ikke engang nevnt at det må sette en eller annen slags rekord innenfor norsk skole når det gjelder ambisjoner, og vilje til å hente inn alternative lærekrefter og samarbeidspartnere. Å få samarbeide med et større teater, flere profesjonelle skuespillere, en merittert regissør (Tombre) og en forfatter som Mette Karlsvik er mer enn man har lov å håpe på som dramaelev. Noe sier meg at utbyttet har vært stort den andre veien også. Dermed, til mitt spørsmål i andre avsnitt: bærer det helt inn? Ja, det gjør det. Med god margin.

(For ordens skyld: Medregissør Endre Volden er en bekjent av undertegnede. I en faglig og sosial periferi).