Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Cheers! heier på fellesskapet, med noen forbehold

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 26. november 2018

HVOR
Dansens hus

Med utgangspunkt i cheerleading utforsker danseforestillingen Cheers! gråsonene mellom politisk lojalitet og lekende felleskap.

↑ Foto: Simen Dieserud Thornquist

Å se bevegelsene i en kornåker når det blåser, sjøanemoner som vugger på havbunnen, eller slimete tang i fjøra, kan gi en følelse av at det finnes en slags felles puls. Det er et ganske stort stemningsskifte fra denne meditative rytmen i naturen til amerikansk cheerleading: glorete, spektakulær, seksualisert, for å sette fordommene på spissen.

Men i danseforestillingen Cheers på Dansens hus, møtes to disse verdenene: Den vi oppfatter som «naturlig» og spontan, og den vi anser som strengt koreografert. Hvor forskjellige er de egentlig, og hvorfor skal vi eventuelt skille mellom dem?

Før vi kommer inn i dansesalen, hører vi et sus. Det er ikke skjelvende ospeløv eller innsiden av en konkylie, men en masse pom poms, dekorative dusker av typen som heiagjenger vifter med i cheerleading. Vi publikummere må bevege oss gjennom virvelen av dusker som viftes mot oss for å finne setene våre i salen. Det er litt som å sitte i en bil gjennom vasken på bensinstasjonen.

Allerede før forestillingen er i gang, er det med andre ord etablert et slags poetisk modus. Med det mener jeg bare at ting kan bety noe annet enn det de vanligvis betyr, og at en enkel lyd, bevegelse eller et bilde kan lede tankene i mange retninger. Forestillingen har, fra første sekund, i seg en klangbunn der assosiasjonene får rom til å flyte fritt.

Cheers!


Dansens hus

Konsept: Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten

Utøvere: Marianne Kjærsund, Sigrid Hirsch Kopperdal, Julie Moviken, Berglind Rafnsdottir, Charlott Utzig

Scenografi: Elizabeth Nilsson og Thale Kvam Olsen

Å bryte ut av gruppa

Forestillingen er koreografert av Kristin Ryg Helgebostad, som også står bak konseptet sammen med Laura Marie Rueslåtten. Sistnevnte er komponist og klokkenist, og mange har nok hørt henne spille uten å vite det, når klokkespillet fra Oslo rådhus har bredt seg utover byen. Det er også en form for klokkespill vi hører før en gruppe cheerleadere kommer inn på scenen. De messer i kor, hviskende: «We have to do it, yes, we have to do it…» Rommet er svøpt i blålilla røyk. Veggene er dekket av tøy, kanskje en form for filt, som henger i draperier. En av disse tøystripene strekker seg ned på gulvet og ender i en pil. Under pilen ligger et menneske. Hun har en heia-pekefinger på hodet, og en slags ring liggende på magen, lysende i mange farger. Ettersom cheerleadernes messing blir sterkere, lager personen under pilen data-lignende lyder ved å trykke på ringen. Lydene påvirker bevegelsene og dansen til gruppa.

Gjennom forestillingen er dansen en veksling mellom repetisjoner og brudd. Tidvis beveger gruppa seg som én organisme, der duskene er et uttrykk for en felles puls. Men det skjer også at en danser bryter ut av gruppen og beveger seg fritt. Den enslige danserens bevegelser er store, nesten lidenskapelige, men utrykker også en smerte. Der gruppen i felleskap løfter blikket og holder hverandre oppe, vender den ensomme danseren seg innover, og ned mot gulvet. Hun virker dratt av kaoskrefter, og vender ganske snart tilbake til felleskapet.

– Den store styrken til Cheers! ligger i at den viser fram noe av det mest kontrollerte, taktiske og strengt uniformerte i kulturen, som naturlig. Foto: Tale Hendnes.

Ikke hei på Hitler

I et essay skrevet til Dans, som utgis av Dansens hus, spør Diana Badi om cheerleading og Hitler har noe til felles. Hun tegner opp et riss av det vi kaller «sosial koreografi», som kan ha med alt fra hvordan vi hilser på hverandre å gjøre, til hvordan slike uttrykk kan fungere som en politisk kontroll over borgernes kropper. Hitler-hilsenen er et av de ypperste eksemplene på dette.

Cheerleading handler om felleskap. Det er et kroppslig uttrykk som formidler en heie-ideologi. Implisitt sier den: Vi er usårbare, så lenge vi står sammen. Uansett om vi vinner eller taper, er det å heie noe som skaper trygghet og lojalitet. Alle som for eksempel har holdt med et fotballag, stått på en tribune og sett laget sitt tape, vet at nederlag er en viktig del av samholdet. Kanskje er det nettopp i skuffelsen at den ugjennomtrengelige lojaliteten er mest merkbar, fordi den er mest nødvendig.

Det skumle med lojaliteten cheerleading er uttrykk for, er at det ikke heies spontant, men på kommando. Med en gang muligheten for å mene eller føle noe annet enn det som er bestemt på forhånd ikke er tilstede, er vi lette bytter for utnyttelse. Sett at vi ikke innser at dem vi heier på kanskje ikke fortjener vår støtte?

Mekanismene som skaper lojalitet og tilhørighet er grunnleggende politiske. Men det betyr ikke at de ikke også er naturlige. Den store styrken til Cheers! ligger i at den viser fram noe av det mest kontrollerte, taktiske og strengt uniformerte i kulturen, som naturlig. Det gir en tankevekker på hva det vil si å være del av en samfunnsorganisme, på godt og vondt.

Naiv glede

Det er ganske tydelig at en av samtidens store utfordringer er å skape gode felleskap. Framveksten av nasjonalisme kan lese som et tegn på at folk er desperate etter tilhørighet, som de ikke lenger finner i lokallaget, i kirka, på arbeidsplassen de er redd for å miste – eller aldri har fått. At felleskap kan bli usunne, fjerner ikke behovet.

Cheers! uttrykker ambivalensen det innebærer å være del av en gruppe. På den ene siden er det trygt og sterkt. På den andre siden innebærer det å dekke over forskjeller, og inngå kompromisser. Danserne på scenen er en ganske homogen gruppe: unge jenter med lys hud og langt, rett hår. Dette til tross, opplever jeg på ingen måte at cheerleadergjengen framstår som fascistisk. I den grad felleskapet stilles i et negativt lys, handler det mer om komikk enn direkte kritikk. Resiteringen av mer eller mindre innholdsløse ord, repetisjonene av bevegelser, lettheten over klappingen i hendene, entusiasmen: ingenting ved dette virker skremmende, men er komisk naivt. Å få oss til å le av, og kjenne oss igjen i denne gruppemekanismen, er kanskje vel så nyttig som å drive kritikk av en gruppe der ute.

En av forutsetningene for at cheerleading i forestillingen oppleves som noe annet enn hva vi forbinder det med, tror jeg ganske enkelt har med hvordan danserne er kledd. De løse gym-garerobe klærne er ujålete og enkle. Det vises lite hud. Mens cheerleading (i alle fall slik vi kjenner det fra film og TV) sender all sin smilende energi utover, gjennom eksponerte mager og lår, paljetter og fargesterke miniskjørt, er energien i Cheers! langt mer lavmælt og innadvendt. Danserne er tilsynelatende et felleskap som støtter hverandre seg imellom. De er ikke bare til for tilskuernes blikk, eller et lag de ikke selv spiller på.

I den grad felleskapet stilles i et negativt lys, handler det mer om komikk enn direkte kritikk.

– Jeg opplever forestillingen som en hyllest, mer enn en latterliggjøring, men kanskje helst noe midt imellom. Foto: Tale Hendnes.

Håp og frykt

Koreograf Helgebostad har selv erfaring fra cheerleading fra Frisk Asker Hockey. Hun leker med estetikken, bevegelsene og uttrykket på en anerkjennende måte. Jeg opplever forestillingen som en hyllest, mer enn en latterliggjøring, men kanskje helst noe midt imellom. En utforsking av hva som egentlig kommer til uttrykk når vi heier. Det handler om håp, men også om frykt. At mennesker søker sammen under en fane av lek, er det naturligste i verden. Noen ganger er det også nødvendig å gå i takt, eller «get in formation» som Beyoncé sier, fordi man er sterkere sammen. Men et felleskap som vil gjøre seg usårbart ved å ikke tillate forskjell, vil stivne og sette piggene ut mot omverden. Det er ingen ting organisk, lekent eller fritt ved det.

Derfor føles det som at naturen vinner mot slutten av forestillingen, når rommet blir mørkt og det eneste synlige er glødende dusker. Utstyrt med lamper som lyser dem opp innenfra, beveger de seg rundt i rommet som lanterner, kinesiske lykter, eller maneter som flyter i vannet. Bevegelsen ser ut til å være helt uten anstrengelse. Duskene henger stille, uten at noen roper eller hvisker et eneste ord, før de forsvinner fra scenen i hver sin retning.


Stikkord:
· ·