En helt spesiell form for medvirkning: KUNSTPROSJEKTET «10 ÅR PÅ HEIDAL SKULE» 

Medvirkning

Periskop belyser temaet medvirkning knyttet til Den kulturelle skolesekken (DKS) i en artikkel 12. juni 2023.  

– Medvirkning kan være så mangt, påpeker DKS-leder for Viken, Cathrine Håkonsen, og ser tendenser til at medvirkning nå både omfatter det å kunne være testpublikum, evaluere og gi innspill til program, eller være med i selve skaperprosessen. Å tilrettelegge for barn og unges medvirkning er en av føringene fra departementet til forvaltningen av Den kulturelle skolesekken. Kulturtanken arbeider aktivt med å utvikle metodikk og verktøy for ulike typer elevmedvirkning.  

Den kulturelle skolesekken omfatter seks fagområder eller kunstfelt: musikk, scenekunst, kulturarv, litteratur, film og visuell kunst. I 2022 mottok elevene i snitt 2,9 DKS besøk årlig.   

Samtidskunst faller inn under visuell kunst. Så, selv om den norske DKS-ordningen er i verdensklasse generøs, sier det seg selv at ulike genre likevel ikke får veldig mye plass hver. 

Elevmedvirkning på Heidal

I Heidal tas det ikke lett på medvirkning – eller på samtidskunst. Her får en gruppe elever medvirke i produksjon av samtidskunst over en periode på 10 år. Eller sett fra en annen vinkel: Her medvirker samtidskunstnere i elevenes kunst- og håndverk undervisning, så vel som i hele skolehverdagen.  

Initiativtaker og prosjektleder er kunst- og håndverklærer ved skolen, Kjersti Myrehagen. Kjersti har selv bakgrunn som kunstner. Om bakgrunnen for prosjektet «10 år på Heidal skule», sier Kjersti at hun syntes ikke det var nok å kunne gi elevene en forståelse av norsk samtidskunst ved at et par-tre besøk via DKS «sveipet innom» i løpet av skoleløpet. Hun og ville gjerne se hva som skjedde dersom en over tid kunne få en profesjonell samtidskunstner inn i skolen.

Initiativ fra en lærer

Videre var hun også bekymret over marginaliseringen av kunst- og håndverk-faget1.  Kjersti fikk med seg finansieringspartnere: Kunst i offentlig rom (KORO), Oppland fylkeskommune, Kulturdirektoratet og Sparebankstiftelsen DNB. Ikke minst fikk hun med seg skolens rektor, Sjur Arne Lindby, som mener prosjektet går rett inn i skolens danningsoppdrag. I en samtale på lærerværelset under et av mine besøk ved skolen, sier rektor:   

Elevene våre skal ikke bare bli kunnskapsrike. De skal også bli gode samfunnsborgere som tar vare på hverandre. Trening i samskaping og at individuell uenighet ikke er truende, går for eksempel rett inn i anbefalinger fra nyere mobbeforskningen. Se Helle Rabøl Hansen sin «Parentesmetode»

(Sjur Arne Lindby, rektor)   

10 år, 10 kunstnere og 1000 timer

For å oppnå den ønskede fordypningen, er prosjektet først og fremst rettet mot én klasse, som følges av kunstnere i hele grunnskoleløpet, fra første til tiende klasse. Men, understreker, Kjersti:  

– Hele skolen og bygda er målgruppe for prosjektet.  Det er jo først og fremst et kunstprosjekt. Men i tillegg er det både et pedagogisk prosjekt og et lokalmiljøprosjekt.

I løpet av prosjektperioden på ti år, skal ti ulike kunstnere besøke skolen i ca 100 timer, det vil si seks uker hvert år i prosjektperioden.

De tre kunstnerne som hittil har vært involvert, er Gisle Harr og Anna Daniell, som begge har jobbet med skulptur sammen med elevene, men med ulike innfallsvinkler. Siste skoleåret har Anna Sigmond Gudmundsdottir jobbet med maleri, og i juni hadde Lone Eivindsdottir en ukes danseworkshop med elevene.  

10 år: 2018–2028

Prosjektet startet i 2018 og er nå halvveis.  Flere av foreldrene har fortalt om elever som er mer kreative enn sine eldre søsken. De lager arbeidstegninger til prosjekter hjemme. De lager morsomme skulpturer av ting de finner, de stiller spørsmål og viser større undring. Dette kan selvsagt være tilfeldig, men er likevel tilbakemeldinger fra foreldre som det er verdt å merke seg.

På skole-atelieret

Kulturtanken følger prosjektet på Heidal Skule med nysgjerrighet og interesse. I vinter var vi på en ukes besøk og snakket med lærere, rektor og elever, og ikke minst fikk vi være «flue på veggen» i atelieret:

Det er vinter, og mye klær på knaggrekkene i korridoren utenfor kunst- og håndverksrommene. Kunst- og håndverksrommene er lokalisert i et sidebygg til skolens hovedbygning. Jeg går forbi det velutstyrte sløydrommet og finner Anna inne på et tilstøtende rom, som er gjort om til atelier. Klassens ni elever arbeider for tiden på hvert sitt store lerret spent opp langs veggene. Anna er i ferd med å sette fram pensler på et bord midt i rommet. 

– Det er penger i prosjektet, sier Anna, og hun synes elevene skal få oppleve å ha gode verktøy å arbeide med. I SFO-rommet ved siden av leker elevene sisten på glatte sokkelester. Etter friminuttet samles de rundt bordet for å få en ny oppgave.    

– Har alle blanke ark foran seg? spør Anna med et blikk rundt bordet, og fortsetter:   

– Nå skal dere få en tegne-oppgave: Havet bor inni øyet på en fugl.   

– Hæ?, sier noen, og ser på hverandre.   

– Jeg sa det jeg sa. Dere må tolke det som dere vil. Jeg kan ikke skjønne det du skjønner, sier Anna.   

Elevene begynner å tegne. De krummer seg over arkene sine, og virker raskt konsentrerte. De bruker blyant. Og mer og mer viskelær.    

– Prøv å ikke visk, sier Anna.  – Det er så mye fint i det dere visker at jeg blir helt frustrert. Ikke tenk så mye på hvordan det ser ut. Det spiller egentlig ingen rolle hvordan det ser ut.   

Seinere på dagen jobber elevene videre på de store lerretene. De får ikke lov til å tegne hoder eller hjerter, eller skrive navnene sine. Anna går rundt og ser på arbeidene.  

– Nei, ikke tegn flagg heller. Jeg er allergisk mot flagg! 

– Du er jammen allergisk mot mye, sier en av jentene tørt.   

Anna overhører det, og sier:  

– Tegn streker. Tegn sakte. Hånda er en snegle som slimer seg fram. Vær i streken. Det er hodet som styrer hånda, ikke hånda som styrer hånda. 

Fantasi er mangelvare

I en samtale seinere på året, når Anna har jobbet med elevene i halve perioden sin, spør jeg hvilken utvikling hun ser hos elevene:  

– Det er vanskelig å si etter såpass kort tid, og unger utvikler seg jo hele tida uansett. Men de tar ting fort disse ungene. Jeg ser en stor vilje til noe. Og jeg opplever elevene ved denne skolen som veldig frie. De er lekne og hemningsløse. Men fantasien står det dårlig til med. De var veldig klare for å gå inn i verdener de kjente fra før – fra TV og sosiale medier, og ikke så kreative som jeg trodde at unger var. Jeg ville frigjøre dem fra forsøk på å lage ansikter og pene ører. Jeg vil inn til drømmene deres.   

Anna mener det hun ser er nokså typisk for dagens unges forhold til eget arbeid, og mener det er viktig at de kommer til tegning med drømmer, og med kontakt med følelsene sine.    

– For å få kontakt med fantasien og drømmene, trengtes det rammer, så jeg. De trenger rammer og de trenger å utfordres til utholdenhet. Å være kreativ er en mental prosess. Du kan møte det kreative gjennom det å male. Men du kan ikke møte det gjennom å male etter en bestemt oppskrift. Hvis de skal åpne det mentale rommet som kreativitet er, må elevene derfor legge fra seg referanser til filmer, eller til bamser de er «fan av», og presses litt til å bli værende en stund i utforskende arbeid.  

Ville gi noe tilbake

Når jeg spør Anna, som er en godt etablert kunstner, om hva som motiverte henne til å påta seg et langvarig og spesielt prosjekt som dette, svarer hun:  

– Jeg hadde jo hørt om prosjektet og lest om det i Klassekampen. Så da Kjersti ringte meg litt i siste liten fordi en annen kunstner hun hadde avtale med plutselig hadde trukket seg, tenkte jeg umiddelbart at dette kunne være spennende. Så jeg kastet meg på og sa ja nesten med en gang. Dessuten ville jeg gi noe tilbake til samfunnet, til barn.  Jeg ville bidra til at prosjektet skulle bli bra, og jeg ville bidra til å gi mere kunst-erfaring til barn.   

Hun tenker.

– Det er på en måte litt synd at alle kunstnere, musikere og forfattere sender barna sine på Steinerskole, fortsetter Anna.

– Det blir få igjen til å etterlyse kunst og håndverksfagene på foreldremøter i de offentlige skolene. Som kunstner mener jeg at akademiene forsømmer skolen litt. Mange blir utdannet til å bli store kunstnere. Man blir fortalt på akademiet, liksom som et skremsel, at bare én av hundre vil klare seg som kunstner. Men uten alternativer! Man blir ikke fortalt at skolen er et veldig viktig felt å arbeide i. Alle roller i et samfunn har like mye verdi som den ene som blir mester. Den ene som blir mester, kan være nokså uinteressant i et fellesskap.      

Kunst og livsmestring  

Det å kunne uttrykke seg kunstnerisk, ikke bare forholde seg til fakta, men også til uttrykk, er en kapital å ha i livet, mener Anna:   

– Se på Island, der jeg opprinnelig kommer fra. I alle fall i min tid, var det sånn at alle på en måte var kunstnere, ved siden av jobben de tjente penger på. Her i Norge er det mere sånn at hvis du skal drive med kunst, eller musikk, så må du være best. Men om du kan spille et instrument, eller skrive, eller male, så har du en bærebjelke i deg selv, når livet blir for jævlig. For vi må jo forberede ungene på at det kommer utfordringer. Uten å si at livet blir jævlig, selvsagt. Men livet har jo mange fasetter. Har du et kunstnerisk uttrykk eller håndverk å holde på med, så har du alltid noe å gå til.   

Kroppslig bevissthet

Dette kan være en av innfallsvinklene til å forstå arbeid med kunst som en danningsprosess. Og fra denne innfallsvinkelen, kan arbeid med kunst sees som en strategi opp mot det nye tverrfaglige temaet “livsmestring”.  En annen innfallsvinkel er kroppslig involvering.

Jeg legger merke til at Anna gjør elevene bevisste på musklene de bruker mens de arbeider med bildene sine, og på mostanden de møter i blyantspisseren når de spisser blyanten:

– Ja, i matte og norsk sitter de på stolene sine og bruker hodet. Men her må de bruke hele kroppen. Når de maler store bilder, bruker de store bevegelser, sier hun, og demonstrerer.     

 På Harpefoss

Sammen med sin familie driver Anna Harpefoss kunstarena i det gamle ærverdige bygget Harpefoss hotell. I juni reiste hele klassen på besøk til Anna på Harpefoss. Dette er spennende på flere måter. Det er første gang klassen er på overnattingstur.  

Men det faglige innholdet står i sentrum. Opplegget her kretser imidlertid ikke bare om visuell kunst, men om dans og bevegelse.

– Med så mye bevegelsestrang hos elevene, sier prosjektleder Kjersti, kan dans være et bra innslag i prosjektet.

Uka på Harpefoss var derfor viet først og fremst til dans og bevegelse. Leder for opplegget denne uka, var Lone Eivindsdottir.   

Danser med flasker

Når jeg kommer onsdag morgen, er elevene godt i gang i den store hagen bak hotellet. De står på rekke i par.  To og to holder hverandre i hånda, og den ene holder en flaske i den andre hånda. 

Lone gir en beksjed:

– Dere som har flaske: La flasken bevege seg på ulike måter. Bøy den hit og dit, og la den hoppe, legg den ned i gresset, og så videre. Partneren deres skal herme etter flaskas bevegelser.   

Elevene krøker seg ned i par, slik at flasken får kontakt med bakken.  

– Prøv ut litt forskjellige ting, sier Lone etter en liten stund, til flokken som er spredt rundt i gresset og hermer etter flasker.      

Lone er en ung nyutdannet danser fra universitetet i Stavanger. Hun har erfaring fra arbeid med barn og unge, men dette har vært mest kurs, om ettermiddagen eller i skolens ferier. Det er jo noe helt annet å jobbe i skolen, sier Lone. 

– I skolen er man både som gruppe og som individ. Og man må jo være der. 

Fiske verdens største fisk

Akkurat som i billedverdenen hos Anna, har elevene også en hang til å gå inn i det kjente når det gjelder dans og bevegelse. Idag forventet de hiphop. Isteden ble de møtt med å skulle bevege seg som flasker i gresset, og andre litt ulike øvelser.

I en av mimeøvelsene fisker de verdens største fisk. I en annen øvelse løper de hver for seg til et selvvalgt hjørne av hagen, og når Lone gir signal, komme tilbake i et nytt tempo, og på en helt annen måte enn da de løp bort. Etter hvert setter de sammen de ulike øvelsene og bevegelsene slik at det blir en sammenhengende koreografi. Elevene er med på å bestemme rekkefølger, og kommer med innspill til forandringer og nye bevegelser.  

Det er mye rom for spørsmål og dialog og elvene er aktive. I en liten samling i gresset snakker de om hvor mye de egentlig beveger seg i løpet av en vanlig dag. Lone spør:   

– Alle disse bevegelsene som vi gjør hele tiden, hoppe, gå, stupe kråke … kan det være en dans? 

En av jentene svarer litt nølende, «ja?» Flere følger etter med bekreftende nikk.   

Lone responderer:   

– Det vi gjør her nå, er absolutt både dans, bevegelse, forestilling og teater. Og jeg tipper dere vil oppleve at dere er blitt mye bedre i hip hop også etter denne uka. 

Lære fort

De første dagene reiste elevene mellom Heidal og Harpefoss. Fra onsdag til fredag skulle hele klassen overnatte på det historiske hotellet i Harpefoss. Torsdag morgen, den første morgenen de har overnattet, kommer jeg i god tid før undervisningen skal begynne. Men alle elevene er oppe og ute i hagen allerede. Kjersti sitter litt forbløffet med kaffekoppen sin i trappa og ser på dem, og sier: 

– De gjennomfører hele koreografien på egenhånd! De husker alt. Lone har ikke kommet på jobb enda. 

De siste to dagene handler om gjennomkjøringer, endringer og finpuss fram mot forestillingen de skal ha for foreldre og andre inverterte fredag ettermiddag, før de reiser hjem. Forestillingen fredag avsluttes ved at alle løper på lang rekke, holder hverandre i hendene og bråstopper rett før publikum.   

– Se godt på publikum, sier Lone, når de øver på avslutningen:  

– Dere kan smile hvis dere vil, men dere må ikke. Nå har de sett på dere i ti minutter og nå kan dere se på dem. Studer dem! 

Jeg legger merke til at et par av jentene som har virket mest sjenert, både i klassen og i friminuttene, er de som tar mest plass under koreografien. Nå er det også de som fort finner blikk-kontakt med oss i publikum, og som holder det lengst. Dette er interessant synes jeg, og det er også en observasjon Lone har gjort.  

– Å arbeide med kunstuttrykk og å gå inn i en kunstnerisk produksjon kan hente fram andre sider ved en person og være et viktig bidrag til å utvide sitt repertoar av roller i fellesskapet. Man kan på en måte få verktøy til å «ommøblere sitt sosiale rom», for å låne et uttrykk fra musikk-sosiologen Tia DeNora (2015). 

 Å ta med erfaringer inn i livet

Etter at elevene har reist hjem fredag ettermiddag, sitter vi litt i hagen bak hotellet og prater. Lone forteller om sin bakgrunn erfaringene etter uka: 

– Min egen fasinasjon for dans og bevegelse tror jeg henger aller mest sammen med følelsen av å bli aktivert. Jeg ønsket å dele noe av dette med elevene, å gi dem noen rammer her som gjorde at de følte det ville være trygt å teste ut seg selv, og å tørre å ta noen aktive valg sammen med de andre. Men det handler også mye om å kunne plassere følelsene sine et sted, og om å gi elevene verktøy, sier Lone, og fortsetter:

– Hvis noen er veldig sjenerte, så trenger de kanskje å gjøre øvelsene sammen noen ganger. For noen kan det hjelpe å lukke øynene. Du må gi dem verktøy til både å komme seg inn i og gå ut av en improvisasjon. Det sosiale samspillet er så viktig når vi bruker improvisasjon for å skape en koreografi sammen.  Det er så kult å være helt avhengig av hverandre og samtidig ha et så stort fokus på sin egen rolle. Du trenger alle og alle trenger deg, på en måte, sier Lone, og avslutter samtalen vår i etterkant av uka med å si: 

– De tok det så fort at jeg visste ikke helt hvor jeg skulle stoppe. Jeg hadde ikke forventet det av ti-åringer. At de husket øvelsene så godt var én ting, men særlig det at de gjorde disse litt abstrakte øvelsene til sine egne. De aksepterte dem. De ga bevegelsene sin egen mening.    

Kunst, estetiske læreprosesser og skolens danningsoppdrag

Estetiske læreprosesser kjennetegnes, ifølge Austring og Sørensen (2019), ved at man lærer både de konkrete materielle byggesteinene man trenger for å uttrykke seg, samtidig som man lærer både kulturelle koder og får kontakt med egne følelser. En prosess som nettopp gjør det lett å knytte estetiske læreprosesser til det nye faget livsmestring, til fremtidens behov for kreativitet og fleksibilitet (NOU 2015:8).    

Enda en innfallsvinkel til å knytte kunstneriske arbeidsprosesser opp mot skolens danningsoppdrag, ligger i det å skape noe sammen. I løpet av våren har klassen startet på et større fellesprosjekt sammen med Anna: Et stort fellesbilde som skal pryde skolens yttervegg. Som forberedelse til det store fellesbildet, har de jobbet sammen i mindre grupper og eksperimentert med å male på det samme lerretet etter tur. Elevene malte da noen ganger over hverandres arbeid, og noen ganger ble forgjengerens arbeid helt borte. Dette ga flere av elevene uttrykk for at de opplevde som krevende.  

 Anna syntes eksperimentet med fellesbildet var lærerikt: 

– Det var litt spennende. Du skulle liksom inn på en annens revir, uten at du skulle ødelegge noe. Men de tok det veldig ulikt. Det var noen som på en måte bare: «her er min prinsesse, som jeg har malt». De forholdt seg ikke til oppgaven, som var fellesprosjektet, men hadde utelukkende vært i sin egen verden for å male sin egen figur. De som hadde jobbet med den helhetlige oppgaven, ble ikke så såret dersom noen av deres bidrag ble malt over av andre og forsvant, for de kunne se selv at, «akkurat dette funker kanskje ikke så bra, her kan noe annet fungere bedre». Men det var jo disse egoene som var mest opptatt av å få opp sin greie, som også ble mest såra over at sin greie forsvant. Det er jo en læring i det, for både elevene og for meg. Man må jenke seg. Eller man må bidra mer.     

Ved vernissasjen den første september, ble det tolv meter lange fellesmaleriet montert på skolens front mot veien og bygda.  Et nytt avsnitt i det ti-årige prosjektet er tilbakelagt, med både læring, samskaping og visuell kunst som resultat. Neste kunstnere i prosjektet er Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm. De jobber med relasjonell kunst og er opptatt av håndverkstradisjoner. Det blir spennende å følge dette ambisiøse prosjektet videre!