Fakta om følelser

Gitt selvhjelpslitteraturens uovertrufne appell til voksne lesere, er det kanskje ikke så overraskende at sjangeren har nådd barnebokfeltet. I Hei, følelse! (Vigmostad & Bjørke, 2023) av Elisabeth Moseng og Rot og Bjørne leker med følelser (Aschehoug, 2022) av Hege Østmo-Sæther Olsnes er det dyra som viser vei i følelsesmylderet. I Hva er følelser? (Cappelen Damm, 2021) av Birte Svatun og og Skam (Solum Bokvennen, 2022) av Anna Fiske vil forfatterne ha oss til å identifisere oss med eksemplarer av vår egen art. Bortsett fra Fiske, byr alle forfattere på fiksjonelle rammefortellinger.

Intensjonen ser ut til å være å lære de yngste å kjenne igjen og sette ord på følelsene sine. Men i to av bøkene kommer den oppdragende tonen i veien for en fordomsfri og åpen tilnærming til de kjipe følelsene – riktignok i varierende grad.

Følelser i Fagfornyelsen

I psykologien snakker man om emosjonsfokusert terapi og affektintegrasjon, hvor målet er å kunne regulere følelsene på mer hensiktsmessige måter. Navigere etter dem, hente energi fra dem, kommunisere dem. Klarer vi ikke det, har vi det verken godt med oss selv eller andre. Terapeuten i meg lar seg derfor begeistre over at det er blitt moteriktig å trene på å få tak i følelsene sine og å få dem anerkjent, og i praksisen min som psykoterapeut er dette et viktig redskap.

Og faktisk gjelder det også for min indre politiske aktivist. Jeg er nemlig ikke blant dem som mener selvhjelp per se står i veien for fellesskapstenkning og solidaritet, tvert imot. For meg har terapi og politisk bevissthet alltid framstått som to sider av samme sak – midler til økt handlekraft hos dem sitter med færrest privilegier. Jeg har erfart at følelser – både vonde og gode – kan gi kraft til å prøve å utfordre kjipe samfunnssystemer og urettferdig fordeling. Derfor synes jeg for eksempel det er bra at skolen med Fagfornyelsen har tatt innover seg at kunnskap om følelser er viktig for å skape såkalte demokratiske medborgere – folk som evner å kjenne etter hva de føler og ønsker om politiske saker som angår dem selv. Og samtidig sette seg inn i andre folks følelsesliv og idéverden og kjenne solidaritet med dem.

Likevel må jeg innrømme at jeg har et par fordommer mot litteratur som er så eksplisitt uttalt om hensikten sin som jeg oppfatter at disse fire bøkene er. Jeg kan lett foregripe at de kan være både kjedelige og moraliserende. Men fordi jeg sympatiserer så innmari med formålet, er jeg likevel åpen for at Rot, Bjørne, Eno Ekorn og Bella Bjørn kan gjøre glimrende jobber som følelsesforbilder og empatisk validerende medmennesker. Også vet jeg jo egentlig at Fiskes bøker pleier å være ganske så festlige, selv om de ofte er skrevet med mål om å løse en bestemt utfordring, som det å få et søsken eller begynne på skolen.

Glad, sint, ensom eller flau?

Birte Svatuns Hva er følelser? er en oppfølger til Rett eller galt (2018), hvor forfatteren i sistnevnte byr opp til diskusjon om etiske dilemmaer. I hvilken grad er det for eksempel ok å lage skøytebane av syltetøy på kjøkkengulvet? I begge bøker møter vi et knippe unger med tilhørende venner og familie i situasjoner som danner utgangspunkt for samtaler. Selv om Valeurs tegninger er uttrykksfulle, er det denne boka som i størst grad støtter seg til verbalspråket, med illustrasjoner på annenhver side.

I følelsesboka er hver situasjon sortert under en følelse. «Glad» handler om Vilde som får kattunge, «Sint» om broren hennes Håkon, som blir sinna når lillesøsteren ødelegger tusjene hans. Vildes venn Anders mister katten sin under «Trist» og i «Redd» lurer Sofia på om det gjemmer seg troll under senga hennes. Andre kapitler er «Misunnelig», «Dårlig samvittighet», «Flau», «Ensom», «Stolt» og «Sjalu». Boka runder av med den gode «Følelsen av ro». Til hvert kapittel følger en hel rekke spørsmål høyleseren kan stille for å få mottakeren til å vende blikket innover. Til forskjell fra spørsmålene i Rett eller galt, som legger opp til rasjonelle refleksjoner, retter disse oppmerksomheten mot hva som forgår i kroppen. Hva gjør deg glad? Hvordan kjennes det inni deg når du er sint? Hva gjør du når du er trist, og hva er det motsatte av å være redd?

Alt dette lyder jo vel og bra, og jeg oppfatter boka som velmenende. Likevel finner jeg visse sider ved den problematiske. For selv om boka skiller seg fra forløperen ved å stille spørsmål om leserens følelser, gjør dramatiseringene det lett for leseren å rette oppmerksomhet mot hva som er rett og galt her også. Men før jeg går nærmere inn på eksemplene, vil jeg introdusere de andre utgivelsene. Det skulle nemlig en leseropplevelse med Mosengs bok og en annen kritikers blikk på den til før det stod helt klart for meg hva jeg synes skurrer hos  Svatun.

Leke med følelser

Den flertydige tittelen på Olsnes’ følelsesbok lyder altså Rot og Bjørne leker med følelser. For meg er de to dyra vanskelige å artsbestemme, men ikke desto mindre sjarmerende. De er heller ingen debutanter som bildebokkarakterer. I tidligere utgivelser har de lekt gjemsel, tegnet, dratt på stranden og plukket bær. Men aktiviteten i sentrum for denne boka er kanskje ikke like lett å se for seg. For hvordan leker man egentlig med følelser? Jo, man trekker lapper med navn på følelser opp av en hatt, for så å spille ut følelsen så tilhøreren skal gjette hvilken det er snakk om.

Til forskjell fra i Svatuns bok, finner vi verken direkte spørsmål til leseren eller oppfordringer til å lete i hukommelsen etter situasjoner der man kan ha kjent på den aktuelle følelsen. Her er det virkemidlene action og humor som gjelder.

Karakterene har hvert sitt sett med personlighetstrekk som står i stil med navnene. Rot er av den spontane typen med rimelig kort lunte, mens Bjørne er introvert og skårer høyt på nevrotisisme og planmessighet. I tillegg til å funke godt som utgangspunkt for situasjonskomikk, er forskjellene mellom dem som skapt for å fremkalle ulike former for følelsesutbrudd. Slik utvikler rammefortellingen seg naturlig, og kjennes ikke påklistret. Rot får i oppgave å dramatisere følelser man retter utover, som glede, sinne og misunnelse, mens Bjørne spiller ut tristhet, skam og redsel. I anledning sjalusi dukker Kaninen Lo opp, men heldigvis sår hun ikke varig splid mellom bestevennene.

Hei, gjettelek!

I Hei, følelse! gjentas formelen fra bokas tittel i hver kapitteloverskrift, og skaper en i utgangspunktet imøtekommende inngang til hver ny følelse. «Hei, misunnelse!» sier forfatterstemmen. «Hei, sinne!», «Hei, skam!», «Hei, tristhet!», «Hei, anger!» – og til slutt «Hei, kjærlighet!» og «Hei, glede!». Hos Moseng er ikke følelsesutbruddene forbundet med personlighetstrekk, men inngår i en mer arbitrær kjede av handlinger og reaksjoner. Bella raser tårnet Eno har bygget. Eno blir forståelig nok sinna  og ganske trist, og dermed føler Bella anger. Så kjenner de kjærlighet for hverandre når de blir venner igjen.

Med direkte spørsmål og til og med svaralternativer, er det denne boka som i størst grad avkrever interaksjon – i hvert fall en strengt skriptet en. For mine testlesere utvikler det seg raskt til en konkurranse om hvem som først kan gjette Bella og Enos følelser. Så inviteres vi til å peke på Bellas kropp og vise hvor vi kjenner de ulike følelsene våre. Siste gjettelek kommer i form av en tegneserie som gjengir en dag full av følelser for de to, og leserne skal finne ut hvilke.

Sammenlignet med Rot og Bjørnes kaotiske følelseslek, går det hakket roligere for seg hos Bella og Eno. Boksidene er små og oversiktlige, og hver nye følelse følger samme oppsett og layout. Det er mye luft på hvert oppslag, og jeg synes formvalget understreker budskapet om at følelser er noe vi skal ta vare på og gi plass til når de melder seg. Likevel oppstår noen øyeåpnende komplikasjoner når jeg leser den høyt for testpanelet, men det skal jeg som lovet komme tilbake til.

Lettlest og komplekst

Anna Fiskes Skam er det siste tilskuddet til serien Følelsesbiblioteket. I Fiskes bibliotek får hver følelse en egen bok, og tidligere utgitte følelser er sinne, sorg, lykke, redsel, forelskelse, sjenanse og sjalusi.

Skam er ingen god følelse, og det synes i den visuelle utformingen av boka. Omslaget har fått en sykehusaktig mintfarge, og selve skammen er billedgjort som en dryppende masse av mørk lilla gugge som omgir alle de skamfulle figurene vi møter gjennom boka. Den innskrevne leseren behøver verken se spesielt godt eller kunne mange vanskelige ord, her er det bildene som gjør størsteparten av jobben, og verbalteksten er lettlest i store bokstaver. Ofte er tegningene uventende og komiske svar på den tekstlige kommentaren, som åpner opp noen nye rom, i hvert fall for meg. I sammenligning med Hei, følelse! framstår Fiskes formidlingsstrategi som en motpol. Her gis vi ingen direkte oppfordringer om å samhandle med boka, men i fortolkningsrommet mellom bilde og tekst inviteres leseren til å tenke selv.

Boka er som nevnt fri for rammefortelling. Og når hele boka er viet til fordypelse i én følelse, blir det plass til et vell av ulike sammenhenger den kan opptre i: Flyskam, miljøskam, matskam, godteriskam, venneskam, gjøre-feil-skam, si-dumme-ting-skam, kroppsskam og aldersskam. På den måten blir forståelsen av følelsen dypere og mer kompleks. Hver av skamtypene har fått sin egen morsomme illustrasjon, og det er befriende at det ikke gjøres forskjell på berettigede og mindre berettigede skamreaksjoner.

Fiske gjør heller ikke forskjell på om man vender følelsen innover eller utover: «Skam kan få oss å gjøre ting mot andre eller oss selv: Gjemme seg bort, tulle seg bort, være for snill, slå, mobbe, ødelegge». Prosjektet nøyer seg altså ikke med å lære barna å kjenne igjen en bestemt følelse, men forklarer også hvordan den kan komme til uttrykk på mindre hensiktsmessige måter. Fiske lærer oss å se bak andres irrasjonelle reaksjoner, sånn at vi kan gi forståelse og omsorg. Den lekne framstillinga understreker det rotete, trøblete og fantastiske ved følelseslivene våre.

Likevel ikke så fordomsfritt?

Når vi nå er inne på følelsen skam, synes jeg det passer å dele leseropplevelsen som satte meg på sporet av kritikken jeg skisserte innledningsvis.

Fordi jeg antok at Eno og Bella ville være mest appellerende for testpanelet, begynte vi der. Som nevnt var det først moro å konkurrere om å gjette hvilken følelse man var i ferd med å si hei til. Men da vi hadde gjettet oss gjennom misunnelse og skam, og var kommet til scenen hvor Eno eksploderer i sinne, for så å begynne å gråte fordi Bella river ned byggverket hans, oppsto komplikasjonene. Da var det nok for syvåringen, selv om fireåringen hylte etter mer gøyal gjettelek – boka var dum og skulle legges bort. Litt for sent skjønte jeg at nærmest nøyaktig samme scene hadde utspilt seg mellom de to testerne en halvtime tidligere, og at den oppvakte og følsomme eldstejenta opplevde boka som en irettesettende pekefinger.

Min første tanke var at Eno og Bella ikke kunne holdes ansvarlig for at min dårlige timing gjorde eksemplet ugreit for syvåringen. Kanskje var det også ubetenksomt å gå rett inn i noe såpass ømtålig når det var lenge siden vi hadde sett hverandre. Derfor hørte ikke episoden hjemme i anmeldelsen av boka, tenkte jeg.

Men Egon Låstads beskrivelse av scenen på Barnebokkritikk.no fikk meg til å tenke annerledes. «I Hei, følelse møter leseren dessuten stort sett en serie gjentakende opptrinn hvor tankeløshet og dårlig oppførsel fra den ene parten fører til sinne og frustrasjon hos den andre» skriver han, og konkluderer med at boka derfor fungerer dårlig som empatitrening. Jeg tror han har helt rett – narrativet gjør det lett å gli inn i et spor hvor man nesten ubevisst begynner å fordele skyld og se etter løsninger. Da snevres rommet for å kjenne etter på egne følelser og føle med karakterene voldsomt inn, og det blir vanskelig å nærme seg dem like fordomsfritt som tittelen indikerer.

Ikke rom for kjipe følelser

Etter å ha fordøyd opplevelsen ytterligere, slo det meg at dette i langt større grad gjelder for Svatuns bok. Situasjonene hun beskriver der vonde følelser oppstår, forårsakes i hvert eneste tilfelle av en synder som etter hvert blir en angrende en. I kapitlet om sinne, blir tusjødeleggeren og den rammede storebroren tatt opp på fanget og fortalt at man verken skal tyvlåne andres ting eller slå noen når man blir sint. Også når vi kommer til misunnelse, får hovedpersonen raskt lære seg at følelsen hans var feil. Alis reaksjon på at Åsne har fått hundevalpen Tara, er å stikke av, han gidder faktisk ikke være sammen med henne mer. Men så tilbyr Åsne ham fast jobb som hundelufter. Det blir en riktig god løsning for alle parter: «Tara er glad. Åsne er glad. Og Ali tenker at det er fint å dele på en hund».

Kapitlet kalt «Dårlig samvittighet» hadde jeg stusset en del over allerede før den øyeåpnende testleserreaksjonen. Her ser Vilde sitt snitt til å forsyne seg med en pakke tyggis fra tantas veske, og blir oppdaget av moren. I stedet for å konfrontere henne direkte med tyveriet, tyr moren til offentlig ydmykelse: «Denne fant jeg i kjolelommen din, sier hun. Det er ikke fint å ha sånt for seg selv. Gå rundt og spør de andre om de vil ha». Hvorpå den nedbrutte jenta tvinges til å by offeret på sin egen tyggis. På neste side følger så en hel liste over ting du kan ha gjort galt og fått dårlig samvittighet for: ødelegge, lyve, stjele, plage, være sint, si noe stygt, eller slå noen. Så kommer tips til hvordan du kan rette opp i situasjonen. Du kan for eksempel si unnskyld eller gi en klem til den du har vært slem mot.

Med så skarpt søkelys på de gale valgene Vilde tar, er det vanskelig å få tak i følelsen hennes av dårlig samvittighet. Fokuset flyttes raskt fra følelsen til tanker om hvordan man kan rette opp i problemet som har forårsaket den. Da fratas leseren noe av rommet til å trene på å være i det vonde. Og det er slett ikke lett å huske på at kjipe følelser har sin plass og bør lyttes til. Også misunnelse, sinne og sjalusi som er rettet mot andre.

Tilrettelegger for identifikasjon

I sammenligning med situasjonene hos Svatun og Moseng, får jeg bedre tak på hensikten med følelsesleken mellom Rot og Bjørne: De er jo ikke slemme mot hverandre på ordentlig, de spiller bare skuespill. I situasjonen der Lo vil stenge den ene vennen ute, kommer det raskt fram at hun har trukket følelsen sjalusi fra hatten og bare later som. Iblant går det litt over styr, og ekte følelser oppstår, men det er ingen som med viten og vilje forårsaker de vonde følelsene hos den andre. Da holdes også konflikthåndteringen og mulig skyldfølelse på avstand.

Det samme gjelder for Fiskes bøker. Ettersom bildene av følelsesutbruddene ikke inngår i noe overordnet narrativ, eller oppstår som følge av karakterenes handlinger, kan vi være i følelsen – i stedet for å lure på om noen mener vi har gjort noe galt. Og vi kan til og med le av de som er sinte, sjalu og misunnelige fordi vi kjenner oss igjen.

Jeg er klar over at det kan virke overbeskyttende å hevde at man bør unngå eksempler som kan gi leserne skyldfølelse. I hverdagen er det jo klart at man ved siden av å validere følelser må sette grenser og veilede barna inn på spor som er til det beste for flere enn dem selv. Men i disse fire bøkene, hvor målet slik jeg forstår det, er å lære om følelser og øve på å kjenne på dem, synes jeg ikke rommet satt av til aksept og medfølelse skal forstyrres for mye av situasjoner som kan fortolkes som oppdragende eksempler på dårlig oppførsel.