Trenger vi virkelig halloween-bøker?

I anledning årets halloween-feiring lanseres nærmest to identiske faktabøker med skumle grøss. Konsept, innpakning og salgsstrategi er til forveksling lik for de to utgivelsene. Mens den etablerte barnebokforfatteren Camilla Otterleis Ekte gjenferd består av korte presentasjoner av kjente norske spøkelser, tar skrekk- og truecrimepodder Pernille Tufte Radeid for seg et noe bredere utvalg historiske horrorhendelser. Debutboka hennes, Uløste mysterier, inkluderer også et par bestialske seriemord og noen uløste krimgåter. Rebecca Wexelsens novellesamling Dunkle historier skaper derimot grøss av et helt annet format enn sakprosabøkene.

Kommersielle prosjekter

Halloween-lanseringen av de to sakprosabøkene forsterker inntrykket mitt av at de er rent kommersielle prosjekter. Arbeidshypotesen jeg etter hvert merker at jeg ubevisst har formulert meg, er om det kan være nødvendig at disse prosjektene kommer i bokform. Kan illustrasjoner og fortellerteknikk være av høy nok kvalitet til å forsvare utgivelsene?

Grøssene du får i Rebecca Wexelsens Dunke fortellinger står finfint på egne ben, helt uten drahjelp fra halloween-reklame. Der sakprosabøkene slenger de horrible faktaene rett i ansiktet på deg for størst mulig sjokkeffekt, kryper grøssernovellene sakte, men sikkert under huden din. Tankene føres til Dickens’ kjipe fabrikkeiere, og samlingen trekker på arketypiske symboler fra myter og folkeeventyr. Den er underholdende, men foruroligende og skaper friksjon.

All Hallow’s Eve

I kristen tro ble 1. november feiret som et slags oppsamlingsheat for alle de helgenene som aldri fikk sin egen minnedag. Det er også der navnet på høytiden kommer fra – All hallow’s Eve ble etter hvert forkortet til halloween. På norsk kaller vi det allehelgensaften, en merkedag hvor vi ifølge Den norske kirke «minnes våre døde, og reflekterer over de fellesmenneskelige aspektene ved døden».

Selv om knask, knep og gresskarlykter først for alvor slo rot i Norge ved 2000-årsskiftet, kan den amerikanske skikken spores helt tilbake til den keltiske høytiden Samhain, som markerte overgangen fra sommer til vinter. Man uttrykte takknemlighet for grøden sommeren hadde båret, og forberedte seg på vinterens kommende utfordringer. Naturens død synes i bladene når de klorofyllet trekker seg ut, og symboliserer den tilbaketrukne, lange søvnen. Natt til 1. november var hinnen som skilte underverdenen fra vår verden spesielt skjør og ustabil – noe som gjorde den lett gjennomtrengbar for alskens skrømt og skyggefigurer.

Grøssenes tiltrekningskraft

For de moderne heksene innenfor wiccabevegelsen er dagen både 17. mai, julaften og nyttårsaften i ett. Datoen markerer starten på det keltiske nyåret, og står som et sterkt symbol for nye muligheter. Heksenes ritualer og symboler har bredt om seg blant selvutviklere og feminister de siste årene, og har også hatt et oppsving innenfor mer kulturelt kapitalsterke miljøer – som når forfatter, tarotleser og selverklært sjefsheks Ida Jackson lanserer det populære skrivekurset «Heksesirkel» nettopp 31. oktober.

Grøssenes tiltrekningskraft stikker etter min mening dypere enn den tannløse, men ofte brukte forklaringen om at vi trenger utløp for det mørke i oss. Symbolene som ligger gjemt i religiøse ritualer, eventyr og myter formidler visdom som innbyr til selvrefleksjon. Ofte om hvordan man skal klare å stå i vanskelige forandringer. Et eksempel: trekker man tarotkortet Døden, har man faktisk lite å frykte. Heller enn å varsle en nært forestående tragedie, ber kortet ber deg om å rette oppmerksomheten mot hva som vil kunne finne næring og gro ut av det forråtnede avfallet – hva kan gjenoppstå hos deg i ny drakt?

Fakta om spøkelser

Når de to sakprosabøkene skamløst anser seg selv som produkter av halloween-industrien, dukker også forbrukerjournalisten i meg opp. Hvilken av de to bøkene er det beste kjøpet, lurer jeg. Og hadde jeg vært typen som trillet terninger, ville dette ha vært riktig øyeblikk å hente dem fram.

Mange av spøkelseshistoriene er de samme, og regnes visst som såpass ikoniske at de fortjener sin plass i en oversikt over norske horrorhendelser. Begge forteller de historiene om Malcanisen på Akershus festning, munken i Nidarosdomen, «Blåmannen» i koboltgruvene på Modum, småjentene på Trudvang, stuepiken på Hotell Union Øye, samt «Den hvite dame» på Ulstein kloster.

Blant de inkluderte spøkelsene finner vi et bredt mangfold av yrkesgrupper. Servicenæringen er representert med både stuepiker og hotellbestyrerinner, og kulturfeltet står sterkt med museumszoolog, bibliotekar og teaterdirektør på lista. Kjønnsbalansen virker ganske jevn i begge bøker, med en svak overvekt på kvinner. Aldersmessig er spredningen også god, selv om gjennomsnittsalderen trekkes ned av såkalte utburd – spedbarn som går igjen etter at moren drepte dem for å skjule utenomekteskapelige aktiviteter. Svært få av spøkelsene vil en noe vondt. Mange gjør til og med nytte for seg – slik som bibliotekaren som holder orden i hyllene i Fredrikstads bibliotek, og maskinisten på MS Nordstjernen som sørger for å holde skuta på vannet i alle slags værforhold.

Joda, her er alt på stell. Men Ekte gjenferd sliter jeg likevel med å holde meg motivert for å lese ferdig. Slik spøkelsene presenteres her, likner boka en slags samlebiografi heller enn et knippe spøkelseshistorier, og jeg forstår liksom ikke hvorfor jeg skal lese om alle disse skjebnene.

Kanskje har jeg forlest meg på såkalte forbildebøker – det biografiobjektene velges ut på bakgrunn av å ha gjort noe bemerkelsesverdig. Gjenferdenes eneste bragd – og bakgrunn for utvelgelse – er å ha blitt tatt av dage eller mistet livet på en uvanlig kjip måte. Ja, også at de går igjen, da, men det må jeg innrømme at jeg stiller meg litt tvilende til.

Men er det ekte spøkelseshistorier?

I Otterleis penn er historienes hovedfokus rettet mot de spøkendes forhistorier. Vi introduseres kjapt for spøkevirksomheten de holder gående i dag, før vi tas tilbake til de tragiske omstendighetene rundt bortgangen deres. Kanskje har historiene en kulturhistorisk verdi, men dette er ikke spøkelseshistorier av den typen jeg forventer i en bok som selger seg inn som grøsser. Dette fungerer dessverre ganske dårlig. En spøkelseshistorie skal jo presentere et skremmende møte med et spøkelse, slik at du kan leve deg inn i hvordan det ville være å råke ut for dem selv.

Dette har selvsagt den drevne podkasteren Radeid forstått, og det som i størst grad skiller de to sakprosabøkene, er fortellerteknikken. Der strukturen på fortellingene fra Ekte gjenferd blir kjedelige, er Uløste mysterier-historiene bygget opp på en måte som fenger.

Hos Radeid fremstår beretningene som vitnesbyrd det er viktig å få leseren til å tro på. For dess mer troverdige historiene virker, dess skumlere er det jo. Djevelen ligger bokstavelig talt i detaljene, og det tar podcasteren også med i beregningen. Detaljrikdommen gjør det hele enda mer realistisk. Avsnittet der bispefrua får øye på Munken i Nidarosdomen er et godt eksempel:

Biskopen skal til å stemme i en salme da noe plutselig fanger blikket til Marie. Det er ikke skyggene fra stearinlysene hun legger merke til, eller hvordan lyset spiller i de store glassmaleriene som viser scener fra Jesu liv og død, men noe annet. Hun snur seg og ser en stor, mørk skikkelse fare forbi søylegangen og mot oktogonen. Det er en mann. Han har på seg munkekutte med rep rundt livet, og det blonde håret hans er barbert bort på toppen av hodet.

Mens bortgangshistoriene fra Ekte gjenferd er fortalt i fortid, blir de fleste fra Uløste mysterier fortalt i presens. Derfor kommer man tettere på opplevelsene i podkasterens bok. I tillegg omtales hovedpersonene på en familiær måte og med fornavn – det er nesten så en får følelsen av at spøkelsesmøtet har skjedd med noen  vi kjenner og stoler på. Historien om kjæresteparet som overnatter på Gamle Lier mentalsykehus er til og med lagt i munnen på en førstepersonsforteller, som riktignok er anonym. Dette er forøvrig bokas horrorhøydepunkt for min del – i en nøktern og Blair Witch-aktig tone redegjør jeg-personen for natta de tilbrakte i det nedlagte gamle asylet. Når han morgenen etter finner den uhyggelige rullestolen fra nattens «drøm» parkert foran bilen deres, kjenner jeg skrekkfilmsuget i magen.

Eventyrlige illustrasjoner

Det er kanskje ikke så påfallende at de to halloween-utgivelsene forholder seg til samme grå- og lillatonede fargekart. Lilla er jo fargen som sterkest konnoterer hekser og magi. Uløste mysterier har også hyppige innslag av gresskar-oransje. Tiril Valeurs strek i Ekte gjenferd egner seg svært godt til formålet – den minner meg om Tim Burtons Corpse bride. Burton-estetikken er også å spore hos Jannicke Hansen i Uløste mysterier, men her er streken mer krøkkete og ujevn – og dermed også hakket mer interessant.

Mens Valeur har bred erfaring som barnebokillustratør – også fra tidligere samarbeid med Otterlei, samt sin egen bildebokserie om Polly-Esther – ser Hansen ut til å ha spesialisert seg innen grøss og eventyr. Nettsiden hennes røper stor interesse for folkeeventyr, og hun har blant annet illustrert samlingsverket A World Full of Dickens Stories av Angela McAllister (Frances Lincoln 2020). Videre aner det meg at Hansen ser eventyrene som kilder til selvutvikling, hun lager nemlig pins med bilder av havfruer og den slaviske eventyrheksa Baba Jagas kyllingbenhus, to svært symboltunge motiver. Mens Baba Jagas hus inviterer oss til å bli venn med vår indre, rebelske heks, konnoterer havfruen den ubevisste delen av psyken, følelser og store transformasjoner.

Kittelsen-inspirasjon

Hansens framstilling av den hjertespisende svartekunstneren Gulbrand Gløtt på flukt over fjellet er nær på identisk med Theodor Kittelsen-tegningen «Pesta over fjellet». Det er mulig jeg assosierer i overkant fritt nå, men jeg synes jammen også at bildet av Gløtt likner tarotkortet «Åtte begre». I tarotguru Lindsay macks fortolkning handler kortet om å innse hvilke målsetninger du kanskje bør gi slipp på – selv om du allerede har investert både tid og krefter. Gløtt hadde satt seg som mål å bli udødelig ved fortæring av åtte hjerter – og hadde på ingen måte tenkt å gi opp. Da han la på rømmen over fjellet mot Bergen, manglet han to. Han ble imidlertid stoppet og arrestert etter det syvende, men som et siste ønske fikk han besøk av kona si – som endte opp som det åttende ofret hans.

I Hansens strek ligner faktisk også Malcanisen Kittelsens sorte ulv i «Jeg er saa sulten at det piber i Tarmene mine, sagde Skrubben» på en prikk. (Funfact og apropos til egeninntjening i kulturbransjen: den samme ikoniske ulven er trykket på Nasjonalmuseets nye Kittelsen-merch – en sort hoodie skapt i samarbeid med det überhippe undergrunnstrykkeriet 10/10).

Gotiske noveller

Rebecca Wexelsens Dunkle historier føyer seg elegant inn i tradisjonen etter Charles Dickens og Edgar Allan Poe, novellemestere som igjen lente seg på den gotiske romanen, og forfattere som Mary Shelley og Emily Brontë. Som i Poes krim- og grøssernoveller, kan forbryterne vise seg å være et dyr – eller for den saks skyld en «gnarr» – noen utrivelige, nøkklignende og slimete vesener, som vokser opp som muldvarper i menneskefamilier. Gnarrene plasserer barna ut når de er helt små, for så å hente dem tilbake i 15-årsalderen. Sjokket er stort for den som blir kidnappet og som må innse at man selv er én av dem.

Dunkel er en by i et slags fantasiunivers som får meg til å tenke på den mesterlige kultserien Eerie, Indiana, som gikk på NRK på 90-tallet. I Eerie forgår alle mulige slags mystiske saker, og i én av episodene konspirerer byens hunder om å utfordre menneskemakten. I første novelle fra Dunkel oppdager fortelleren at byen i virkeligheten er styrt av katter som forvandles til mennesker på dagtid. Her kommer fortelleren fra det uten en skramme, og hun avslutter historien sin med et tilsynelatende uskyldig spørsmål: Når det finnes borgermestre som får hjelp av kjæledyr, og bestevenner som egentlig er katter, hva annet må vel finnes der ute? Spørsmålet skal vise seg å være alt annet enn uskyldig, for det milde anslaget er bare et skue. Det skal nemlig bli rimelig mørkt etter hvert.

At de barna i byen som bærer antydning til rebelsk lynne får tungen klippet av, er bare begynnelsen. I ekte Dickensk stil overlates de lutfattige barna til seg selv, mens byens onde kapitaleier rekrutterer dem til å arbeide i fabrikken sin. Og derfra kommer man seg ikke med livet i behold.

Kumulativt mørke 

Sammenføyingen av novellene er elegant gjort. Små detaljer i de foregående novellene blir tatt opp igjen, og gjøres til viktige poenger i neste historie. Synsvinkelen går på rundgang blant barna i Dunkel, og til sammen utgjør de et lite kor – kyndig orkestrert av en estetisk ambisiøs modellforfatter. For hver ny novelle utvides nemlig meningspotensialet og prosjektet blir mer og mer eksistensielt. Det er liksom summen av tidligere detaljer som får deg til å skjønne alvoret for protagonisten i den enkelte novellen. Først når det kommer fram at de sørgende fuglene over fabrikken faktisk er drager som tar med seg de døde unge guttene til dødsriket – forstår vi hva slags trussel fortelleren fra den foregående epletyveri-novellen stod overfor når foreldrene vurderte å sende ham dit.

Illustrasjonene i boka er færre og mindre framtredende enn i sakprosabøkene, men ikke desto mindre viktige for å sette stemningen. De er rett og slett nydelige, særlig bildet som akkompagnerer fortellingen om den forførende fisken (senere havfruen) Nereida. Blyanttegningene er detaljrike, og trykket på tilsynelatende gulnende papir, med flekker av væske – kan det være rødvin? Jeg må se nærmere etter hva det er med bildet av bestevennen som gjør henne så kattete, og jammen er ikke de trekantede, spisse arkene på trehuset hun står utenfor tegnet der ørene på en katt ville sittet. Og har ikke hun ikke også avlange, spalteformede pupiller, som huskatter flest?

Arketypisk symbolikk

Har manlest litt psykologi, vet man at sammenkoblingen mellom psyken og det mytologiske langt fra er noe nytt. Freuds fortolkninger av drømmesymboler, som oftest endte i påvisning av undertrykt begjær, skilte seg fra kollega Carl Jungs forståelse. Jung mente nevrosene våre vel så ofte er uttrykk for undertrykkelse av generell psykisk energi – skapertrang og kreativitet. Og at omgang med arketypiske symboler kan hjelpe oss å frigjøre noe av denne energien.

Så hva kjennetegner et arketypisk symbol? Jo, det må ha såpass med sprengkraft og dybde i seg at det gir tilgang til de mest grunnleggende sidene ved å være menneske – ting vi alle dypest sett har til felles. Også må de ha potensial som portal til uoppdagede steder i bevisstheten vår. Når slike symboler opptrer i en fengende fortelling, er det en kvalitet i seg selv. Dette er grunnen til at havfruen er like populær i dagens Disney-format som i oldtidas sirene-form, så vel som at det forheksede eplet opptrer i skapelsesberetninger og Grimm-eventyr. Begge symboler er forøvrig også å finne i Dunkle historier – sant å si hviler hver og én av novellene figurer vi kjenner fra myter og folketro.

Fortellingen om Ran – som oppdager at han i virkeligheten er en gnarr – er illustrert med bilder som ligner Kittelsens «Nøkken». Gnarrer har jeg aldri hørt om før, men jeg lar imponere over alle assosiasjonene ordlyden gir – fra ulike hundearters hveselyder til den norske folketroas «kvernknarr», et elvevesen med en slik kraft i bittet at det kan stoppe en melkvern.

Anmeldelsen fortsetter under bildet og annonsene. 

Opplagt overflødige

Kanskje er det urettferdig å felle dom over sakprosautgivelsene etter å ha lest dem opp mot en så rik utgivelse som Dunkle historier. Men jeg står likevel fast på at de bør få kritikk for sin skamløse appell til markedet. Uløste mysterierer spennende nok, og Team Radeid-Hansen skal riktignok ha pluss for skrekkfilmsug i magen og symbolrike illustrasjoner med referanser til folketro og heksekraft. Illustratøren gjør et hederlig forsøk på å gi boka symbolsk gjenklang, og forfatteren kan ett og annet om fortellerteknikk. Likevel blir det for slapt. Disse historiene finnes jo allerede der ute, og det skal mye til å forsvare en prislappen for å få dem i bokform. Kanskje har sakprosaen (heldigvis) lite å stille opp med overfor skjønnlitteraturen når det kommer til grøss? På Otterlei-Valeur blir det dessverre bunnkarakter: En samlebiografi om spøkelser – det holder rett og slett ikke. Det kan høres litt strengt ut når illustrasjonene er fine nok, men slik fortellingene presenteres, ser jeg ikke engang underholdningsverdien.

Jeg synes vi skal la oss inspirere av wiccabevegelsen og kirken og gi barna en halloween-feiring som stikker dypere enn handelsstandens uendelige overbyding av merch, det være seg kostymer, oransje ballonger eller hettegensere med ulvetrykk. Det kunne man for eksempel gjøre ved å lese høyt fra Dunkle fortellinger – eller for den saks skyld gå til Dickens, Poe, Lindgren eller brødrene Grimm. Inger Merete Hobbelstads De greske mytene og Krigen om Troja er også gode alternativer. Én ting er i hvert fall sikkert: Det finnes ingen grunn til å anskaffe seg noen halloween-bok i anledning allehelgensaften.