For første gang opplever jeg at Den kulturelle skolesekken har overvurdert ungdom




– Jeg er redd dette kan være en forestilling som skremmer vekk ungdom heller enn å engasjere dem i videre teatertitting, skriver ungdomsanmelder Hanne Johne om 1984 på Torshovteatret.

Nationaltheatret har adaptert klassikeren 1984, av George Orwell, opp på scenen, i en intim sal på Torshovteateret. Det er ikke mye plass til hver enkelt, og vi som publikum sitter litt tettere enn det vi kanskje ellers er vant til. Denne påtvungne nærheten er likevel godt egnet for en forstilling som 1984, som nettopp handler om individet mot kollektivet.

Den kulturelle skolesekken foreslår denne forestillingen for videregående skoler. Etter å sett stykket, sitter jeg igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe essensielt. Å komme med en enkel oppsummering er derfor ikke lett. Det kommer kanskje av at jeg ikke har lest 1984, men i så fall er det synd at forestillingen er avhengig av et publikum som har lest boka før de ser stykket. I handlingen føler hovedpersonen Winston (Sigurd Myhre) seg utenfor, fordi han forstår og husker på en måte som resten av befolkningen ikke gjør. Men er det nødvendig at jeg som publikummer skal føle meg ekskludert fordi jeg ikke kjenner til historien på forhånd? Blir ikke det å dra meta-konseptet litt for langt?

1984


Av George Orwell. Skrevet for scenen av Robert Icke og Duncan Macmillan. Oversatt av Sigurd Myhre.

Premiere: 4. november 2017 på Torshovteatret.

Varighet ca. én time og 45 minutter

Regissør: Kristina Kjeldsberg.
Komponist og lyddesigner: Andreas Catjar.
Scenograf og kostymedesigner: Dagny Drage Kleiva.
Lys: Phillip Bøe Isaksen.
Video: Torbjørn Ljunggren.
Maskør: Terje Rødsjø.
Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli.

Skuespillere:
Sigurd Myhre
Janne Heltberg
Håkon Ramstad
Herman Bernhoft
Jan Sælid
Marika Enstad
Bernhard Arnø
Maria Bock

 

Kilde: Nationaltheatret.

Sci-fi og kjærlighet

Stykket innledes med en samtale om nettopp hovedkarakteren Winston Smith og hvilken betydning boka 1984 fremdeles har, nå i dag. Et øyeblikk lar vi oss lure og tror at skuespillerne som sitter i publikum faktisk kommer med genuine innspill i diskusjonen, før vi innser at det er innøvd. I det jeg forstår at noen av oss er forkledd og gjemmer seg blant publikum, vil jeg vite hvor mange andre som gjør det samme, og helst akkurat hvem de er. Det bidrar til å skape en følelse av paranoia blant oss i publikum.

Videre i forestillingen møter vi Winston, som skriver i en hemmelig dagbok iført blå arbeidsdrakt. Tankene hans høres over høyttalerne, og vi forstår at han ikke egentlig vet hvor han er. Han går rundt med følelsen av at han har sett og opplevd det samme før, men husker ikke fra hvor. Winston lever i et dystopisk samfunn der alle blir strengt overvåket med Storebror som øverste autoritet. Han er en av de få med hukommelsen nesten intakt, og får etter hvert kontakt med motstandsbevegelsen som ønsker å knuse regimet. I tillegg til at stykket er en dyster sci-fi, er det også en kjærlighetshistorie. Vi følger Winston og kjæresten Julia (Janne Heltberg) i deres forbudte kjærlighet. De tror kjærligheten deres vil overvinne alt, men sviker hverandre likevel under tortur i rom 101. Stykket avslutter der det begynte, med Winston som skriver i den hemmelige dagboka.

Er det nødvendig at jeg som publikummer skal føle meg ekskludert fordi jeg ikke kjenner til historien på forhånd?

Les også ungdomsanmelder Vilde Halls anmeldelse av Ferdigsnakka Live

Vagt og flytende

I 1984 er alt dratt til det ytterste ved at folk til enhver tid blir overvåket av TV-skjermer og avlyttingsutstyr, samtidig som regimet forenkler og manipulerer språket deres så de ikke lenger klarer å si eller tenke noe som kan skade Storebror. Alt som kan gå galt har gått galt, de aller fleste menneskene har ikke lenger kontroll over sin egen hukommelse og uten den har de heller ingen fri vilje. I hvert fall fremstilles situasjonen slik på scenen, den fortelles rett frem og med lite nyanse. Jeg opplevde narrativet lite håndgripelig, der den ene scenen forsvant inni den neste uten at jeg fikk med meg hva som skjedde når og hvor. I tillegg virker det som at en del viktig informasjon har forsvunnet under adapsjonen. Forestillingen klarer ikke enes om en ordentlig kontrakt med meg som publikummer før den går i gang, og premissene for forestillingen står ikke klare for meg.

Scenografien og kostymene var det som likevel ga forestillingen et helhetlig uttrykk. Det estetiske var grundig gjennomført i ordentlig sci-fi tradisjon. Bakveggen var dekket med luker, og bak disse var det både TV-skjerm, antikvariat, feltseng og barskap. Den pussige blandingen av møbler som tilhørte forrige århundre og et futuristisk helvete av et samfunn, skapte en dyster og ubehagelig stemning for alt som skjedde på scenen. Derimot var skiftene fra scene til scene uklare, det gjorde at jeg ikke forsto om vi befant oss i antikvariatet eller på jobben til Winston. Selve dramaturgien var helhetlig veldig vag og flytende til det punktet at den nesten virket oppbrutt. Det kan ha vært et forsøk på å sette publikum i samme situasjon som Winston, som har en delvis ødelagt hukommelse, men istedenfor å bli revet med opplevde jeg at det heller distraherte meg fra hva som faktisk skjedde på scenen. Det ble igjen forsterket av at forestillingen baserte seg på en hel del informasjon fra boka som ikke ble presentert for publikum. Utfra dette synes jeg stykket verken klarte å stå alene som en nytolkning, kun basert på 1984. Det maktet heller ikke å gjenfortelle historien på en måte som var interessant og lett å følge.

1984 kan være problematisk å vise for ungdom med tanke på at ikke alle tåler vold like godt, mener anmelderen. Foto: Erika Hebbert.

Jeg er redd dette kan være en forestilling som skremmer bort ungdom heller enn å engasjere dem i videre teatertitting.

Jeg grudde meg

Temaene som blir tatt opp (overvåking, manipulasjon, identitet) er noe som er aktuelt for ungdom, og noe ungdom må forholde seg til, slik som alle andre. Dessverre er det ikke sånn at den gjennomsnittlige ungdommen har lest George Orwell, og en forestilling som kunne ha vært både underholdende og faglig interessant, mister relevansen når den ikke får til å kommunisere innholdet tydelig nok til hele publikummet. For første gang opplever jeg at DKS har overvurdert ungdom.

Jeg tenker det også kan være problematisk å vise denne forestillingen for ungdom i regi av skolene med tanke på at ikke alle tåler vold like godt. Mot slutten av forestillingen er det en uvanlig lang scene der Winston blir torturert, og selv om dette kun er skuespill og ingen faktisk blir skadet, kan scenen virke litt for troverdig for noen. Derfor forstår jeg godt hvorfor Nationaltheatret har skrevet en advarsel om nettopp dette på nettsiden sin. Mange ungdommer har kanskje ikke sett vold på scenen før, og vet ikke hvordan de vil reagerer på det. Derimot har mange sett voldelig film, og det er lett å forestille seg at man tenker det er noe av det samme, og ikke tar advarselen seriøst nok. På teater er det ingen skjerm som distanserer deg fra hva som skjer, og det er heller ikke mulig å skru av eller hoppe over. Selv hadde jeg lest om hva som kom på forhånd, men da jeg forsto at det skulle skje, kjente jeg at grudde meg.

Kan skremme bort ungdom fra teatret

Jeg kan tenke meg at 1984 er en kul forestilling for de som har lest boka på forhånd, fordi de allerede er inne i det universet historien utspiller seg i og kjenner til reglene som virker der. I tillegg er det alltid gøy å se noe man har lest komme til live, og å sitte få meter fra karakterer man kjenner til. Selv kjente jeg det var vanskelig å henge med på alt som skjedde. Hvis videregående skoler skal ta med seg elevene sine for å se dette stykket, burde det være som en del av et større prosjekt, der man først tar for seg boka, for så å etterpå se den på teater. I tillegg tror jeg det er viktig at elevene er helt klar hva de er i ferd med å se, for hvis ikke er jeg redd dette kan være en forestilling som skremmer bort ungdom heller enn å engasjere dem i videre teatertitting.