Forutsigbar familiehygge i Bergen




Direktør Anders Beyer ønsker at Festspillene skal være i samme divisjon som store internasjonale festivaler i Europa. Da er det på tide å gjøre noe med både formatet, formen og innholdet til programmet for barn og unge.

Festspillene og direktør Anders Beyer har i år fått skryt for å ha lagt om strategien og programmeringen for det voksne publikummet: For første gang på flere år står kunstmusikken i sentrum under festivalen.

Det er mer enn man kan si om tilbudet for barn og unge, hvor det ikke er skjedd noen nevneverdig fornyelse de siste årene. Til tross for at det finnes et par lyspunkter på programmet, er det nedslående at en av Norges viktigste arenaer for musikk og scenekunst ikke satser på stort mer enn underholdende familiehygge for barn og unge.

I 2015 anmeldte jeg festspill-programmet for barn og unge på Periskop, og resultatet ble anmeldelsen «Ambisjonsløst for barn og unge». Den gangen var helhetsinntrykket jeg satt igjen med at dette er en festival som går for sikre publikumsvinnere og tar få sjanser i programmeringen for de yngste.

Jeg risikerer derfor å lyde som en surmaget kritiker når jeg skriver at årets hovedforestillinger for barn og unge ikke har ført til at jeg har endret mening.

Festspillene i Bergen


Festspillene i Bergen er Norges eldste festival for musikk og teater, etablert i 1953.

Festspillene i Bergen fant i år sted fra 24. mai -7. juni 2017.

Kommentaren er basert på følgende forestillinger:

Infinita av Familie Flöz

Reversible av Les 7 doigts de la main

AlgoRitmo av Thomas Sandberg

Solitude av Festspillene, Ingerine Dahl og Stavanger Konserthus

Beatles for babyer av La petita malumaluga

Bicyclophony med BIT20 Ensemblet og elever fra 6.klasse ved Ådnamarka skole

En «Identitet» som rommer alt og alle 

Det overgripende temaet for årets Festspill er «identitet». Sett i lys av tilbudet til barn og unge virker ikke temaet å ha så store konsekvenser for valget av forestillinger. Temaet er så bredt at det favner det meste, og det er vanskelig å se ut fra programmet hvordan det egentlig skiller seg fra tidligere års temaer som «grenser» og «kjærlighet».

Les også anmeldelsen av sanseinstallasjonen Farger og musikk ved Festspillene i 2016: «Til en målgruppe som ikke finnes»

Årets hovedforestillinger for barn og unge er omtalt i programkatalogen under kategorien «fornøyelser», hvor de står side om side med festivalprogrammet for øvrig, og i et eget programhefte med tittelen «Barnas festspill – Grenseløs underholdning for hele familien». Det gir signaler om at Festspillene henvender seg til hele familien og ikke først og fremst til barn og unge som en egen publikumsgruppe.

Imidlertid er henvendelsen til familien som kategori ikke helt uproblematisk. Det later til å være et velmenende forsøk på å skape et rom der barn og voksne i fellesskap kan oppleve kunst, men det har sin pris når målgruppetenkningen favner så bredt at tilbudene blir litt aktuelle for de fleste, men ikke veldig aktuelle for noen.

Programomtalene gir signaler om at Festspillene henvender seg til hele familien og ikke først og fremst til barn og unge som en egen publikumsgruppe.

Fristende format

Riktignok er det flott at festivalen inkluderer prosjekter der barn og unge selv er aktører, og bruker festivalens rammer til å vise frem hva de driver med – som Bicyclophony, et resultat av BIT20 Ensemblets skoleprosjekt «Vi komponerer» som har gått gjennom året. Familiedag på komponisthjemmet Siljustøl og arrangementer som De unges festspilldag og De unges festspillforestilling der kulturskoleelever fra hele Hordaland selv er aktører, utgjør en selvfølgelig del av programmet også i år.

Men det er de brede, internasjonale hovedforestillingene som utgjør programmets kunstneriske tyngdepunkt. Med dem, supplert av et gratis uteprogram, har Festspillene funnet et format det forståelig nok er fristende å gjenta.

Periskop har også vært på Litteraturfestivalen i Lillehammer i år. Les Lisa Nagels kommentar: «Den vanskelige litteraturformidlingen»

I 2015 kunne Festspillene skilte med flere mindre produksjoner for målgruppen i tillegg, slik som Liv du lyver! og Bach for barn, men i år er disse fraværende. Igjen sitter vi med maskespill og fysisk komikk i forestillingen Infinita, nysirkus i Reversible, musikkhumor i AlgoRitmo, konsertforestillingen Solitude, et lite strykerensemble i Beatles for babyer og et gratisprogram som spilles i Bergens gater. Samtlige forestillinger holder et profesjonelt nivå, og samtlige henvender seg klart og tydelig til familiekategorien.

Samtlige forestillinger holder et profesjonelt nivå, og samtlige henvender seg klart og tydelig til familiekategorien.

Fra konsertforestillingen Beatles for babyer med La petita malumalugas. Foto: Thor Brødreskift

Så vi ikke nettopp Les 7 doigts de la main, Thomas Sandberg og Familie Flöz på Festspillene for litt siden?

Men vent!

Men vent! Så vi ikke nettopp Les 7 doigts de la main, Thomas Sandberg og Familie Flöz på Festspillene for litt siden?

Jo – Les 7 doigts de la main gjestet Festspillene senest i 2014 med Traces, Thomas Sandberg var på plakaten samme året med forestillingen iPlay uPlay wePlay og Familie Flöz’ forestilling Hotel Paradiso skrev jeg om i min anmeldelse av festivalen i 2015. I år er kompaniene riktignok representert med andre produksjoner, men det er frustrerende at en så stor festival som Festspillene tar så liten risiko.

Også nysirkus har blitt et årlig innslag under Festspillene, og i Reversible som spilles i Grieghallen får vi halvannen times miks av sirkus, teater, dans, musikk og akrobatikk i en gjennomkoreografert forestilling ispedd en dose humor.

Familie Flöz’ forestilling Infinita med sine store karakteristiske masker, fysiske komikk og stumme spill formidler historien om et menneskes tidlige leveår og den definitive slutten når han trilles inn på gamlehjemmet.

Begge forestillingene henvender seg i like stor grad til de voksne som til de små – noe jeg får bekreftet når jeg får øye på to eldre kvinner Infinita som har tatt turen helt uten barn.

Slapp musikkformidling

I Festspillenes årsrapport fra 2016 kan man lese at «Festspillene skal engasjere barn og unge, bidra til å øke kulturell kompetanse og skape interesse for nyskapende kunst og klassisk musikk.» (s. 32). I lys av slike mål er både Thomas Sandbergs forestilling AlgoRitmo og La petita malumalugas Beatles for babyer skuffende.

Sandbergs AlgoRitmo er en humoristisk musikkforestilling som hviler tungt på fysisk situasjonskomikk og interaksjon med publikum. Loopede lydbilder og musikk improviseres fram ved hjelp av blant annet gjenstander fra en koffert mens en videoprojeksjon av lydens bevegelser lurer i bakgrunnen. Sandberg inviterer publikum til å delta ved å spille på en liten ipad og si «hei» og «hallo» inn i en mikrofon han har med. Problemet med AlgoRitmo er at musikken fort blir forutsigbar og medvirkningen statisk når kun ett og ett barn slippes opp på scenen av gangen.

Det betydelige oppmøtet på konsertforestillingen Beatles for babyer illustrerer at småbarnsforeldre i Bergen er sulteforet på forestillinger for de minste fra 0-3 år. I Festspillprogrammet kan vi lese at «Det er aldri for tidlig å introdusere The Fab Four for familiens yngste». Men hvorfor skal Festspillene egentlig det?

Jeg ser faktisk ikke nødvendigheten av å spille nye arrangementer av gamle Beatles-slagere på strykeinstrumenter, selv om barna får bevege seg fritt sammen med musikere som henvender seg til dem underveis. Det er også vanskelig å se hvordan dette skal «øke kulturell kompetanse og skape interesse for nyskapende kunst og klassisk musikk».

Med tanke på senere års utvikling i Norge av kunstneriske produksjoner for de minste, slik som Dieserud og Lindgrens musikkteaterforestillinger for babyer, Korall koral (2009) , Høyt oppe i fjellet (2011) og Drake-zoo (2017), eller Teater Fots Spurv (2012) fra trilogien Du skal få høre fuglesang, er det rett og slett flaut for Festspillene at de ikke gir de aller minste noe mer kunstnerisk utfordrende enn Beatles for babyer – enda så trivelig det kan være for foreldre med 60-tallsdilla.

Jeg ser faktisk ikke nødvendigheten av å spille nye arrangementer av gamle Beatles-slagere på strykeinstrumenter, selv om barna får bevege seg fritt sammen med musikere som henvender seg til dem underveis.

Konsertforestillingen Solitude var et oppløftende punkt i programmet for barn og unge ved årets festspill, skriver Judith Dybendahl. Foto: Thor Brødreskift

Solitude er virtuos samtidsmusikk og gjennom en visuelt slående iscenesettelse oppstår et eget opplevelsesrom som snakker til mange sanser.

Oppløftende konsertforestilling

Konsertforestillingen Solitude, for barn fra 4 år og opp, skiller seg ut som en oppløftende opplevelse. Stykket er en samproduksjon mellom Festspillene, Ingerine Dahl og Stavanger konserthus, med nyskrevet musikk av Jan Erik Mikalsen for solo fiolin, strykere og slagverk. Solitude er virtuos samtidsmusikk og gjennom en visuelt slående iscenesettelse oppstår et eget opplevelsesrom som snakker til mange sanser. Scenografien, kostymene og lyssettingen skaper sammen med musikken et eget eventyrunivers som er minst like interessant og komplekst for meg som voksen betrakter. Hvorfor Festspillene ikke satser mer på slike musikalske eksperimenter er et mysterium for meg.

For en festival som ifølge Festspill-direktør Anders Beyer ønsker å spille i samme divisjon som store internasjonale festivaler i Europa, synes jeg det er på tide å gjøre noe med både formatet, formen og innholdet til programmet for barn og unge.

Det bør være lov å forvente at en festival med tilgang til de ressursene og arenaene Festspillene tross alt har, skal klare å tilby et reelt tilskudd til Bergens eksisterende kulturliv og levere noe mer enn gjennomsnittlig familiekos.