Framtidsretta i 1000-årsbyen




Den kunstneriske ledelsen i Festiborg har skjønt det byens jubileumsplanleggere har oversett: Kunstnerisk mot lønner seg på sikt.

Det var lett å ønske seg til å være tenåring eller noenogtjue år og på camp i Kulåsparken i sommer. Bortsett fra innpåslitne veps var forholdene perfekte for festival. Sola varmet, stemningen var tilbakelent og leken. På kort tid fikk jeg med meg én-til-én-teater i små svarte telt, finsk-polsk feministteater av Blaue Frau (Fi) og Teraz Poliz (Pl), slam-poesi med Spkrbox, nyskrevet dramatikk for ungdom skrevet av Kristofer Grønskag og samtidsdans av De grønne. På kveldstid var det konserter med blant annet tverrnasjonale Ljodahått og Øya-aktuelle Aiming for Enrike. I en region som ligger nokså dårlig an på norske kulturbarometre, skal kulturbyråkratene i Sarpsborg og Østfold merke seg den investeringen som gjøres. Festiborg tar sin plass i en nasjonal familie av nye, spreke scenekunstfestivaler med ung profil.

Én av poetene sto gråtende på scenen og sa et flerfoldig «unnskyld» til lille Omar som nylig gikk viralt med sitt tomme blikk fra en ambulanse i Syria.

Festiborg


  • 15.-21.august i Sarpsborg.
  • Festiborg har ambisjon om å samle det beste av nytenkende og nyskrevet scenekunst fra Europa, og arrangeres årlig.Festivalen retter seg spesielt mot barn og unge.
  • Festiborg skal speile samtiden — det være seg kunstnerisk eller politisk — med fremoverrettede tanker som er relevante for, og kan påvirke, vår generasjon.
  • Kilde: Festiborg.no

I drømmeland

En av de mer bisarre opplevelsene kom da jeg ble forsøkt gjenfødt i et telt – sammen med en svensk skuespiller fra Bombina Bombast. Det ti minutter lange enkle ritualet for tre personer var en del av The dreambox, en videovandring som tematiserte drømmen som fenomen. I separate telt plassert utover gresset fikk vi presentert kjærlighetsdrømmer, mareritt om underkastelse og mangel på kontroll og drømmer om å fly. I noen var teknologien av den avanserte sorten: Ett sted ble jeg utstyrt med briller som tok meg inn i en slags filmscene. I tillegg intervenerte den levende skuespilleren i teltet slik at jeg ble «sensorisk usikker» på hvor kroppen min egentlig var. Skremmende – men ikke mer enn at det gikk an å bevare bevisstheten om at jeg hadde takket ja til en teaterlek. Lek og ritualer kan likevel ha en forvandlende kraft, og elementene i ritual-teltet minnet såpass om «ekte» religiøse ritualer, at jeg faktisk syntes at verden så litt annerledes ut da jeg kom ut i sola igjen.

Selv etter bare to besøk inne i teltene fikk jeg inntrykk av teaterkunstnernes ønske om å kontakte sitt publikum med både respekt og eksperimentvilje. Det føles lett både kleint og skummelt å gå inn i et telt aleine, eller med et par andre, og møte én skuespiller, men mikroformatet stemmer med ideen: En drøm opplever du alltid aleine – det er ingen garanti for at andre kan kjenne igjen akkurat din opplevelse.

I kunstnernes lekekjeller

Dristig programmering innebærer naturligvis også at festivalen presenterte noe som kan støte deler av publikum bort. Personlig har jeg fått mer enn nok av kunstnerkollektiver som vil plassere publikum i løse og improvisatoriske situasjoner der det er gjestene som «bestemmer» hva forestillingen skal bli. Whenever there are people to dance, until then we’re gonna av de to feministgruppene Blaue Frau (Fi) og Teraz Poliz (Pl) var akkurat så forvirrende og retningsløs som tittelen antyder. Det fantes en hel del vilje og sjarm i gjennomføringen, men jeg følte meg stort sett som den kjipe gjesten på den festen hvor «alle andre» var skikkelig gærne. Utopia skulle det handle om, men jeg tenker mer på hvor mye utrygghet som skapes når vante strukturer tas bort, og makten fortsatt i realiteten er hos kunstnerne.

Poenget var naturligvis at jeg og andre i publikum selv skulle ta tak i friheten til å fylle opplevelsen gjennom egen medvirkning, men selv om jeg gjorde mitt beste, greide jeg ikke å strupe følelsen av å bli dratt inn i en gjeng skuespilleres lekestue uten å ha bedt om det. Ansvaret for å fylle forestillingen med meningsfullt innhold ble rett og slett for stort.

Ansvaret for å fylle forestillingen med innhold ble stort i møte med Whenever there are people to dance, until then we’re gonna , skriver anmelderen. Foto: Festiborg.

Det unge skuespillerlaget imponerte med i den nyskrevne forestillingen Gutten av den unge dramatikeren Kristofer Grønskag. Ane Ulimoen Øverli hadde regi på forestillingen. Foto: Festiborg

Akutt scenekunst

For min del havnet jeg på overnevnte forestilling rett etter en utendørskonsert med slampoeter fra Spkrbox. Kontrasten var påtakelig: Taro Cooper med sine med-slammere leverte tekster med et direkte samfunnsengasjement – forfriskende langt unna noe lukket laboratorium. Én av poetene sto gråtende på scenen og sa et flerfoldig «unnskyld» til lille Omar som nylig gikk viralt med sitt tomme blikk fra en ambulanse i Syria. Hun sto rett opp og ned i sin «traumatiserte kropp» fra Sør-Afrika og tekstene hennes hadde samme effekt på meg som et Øverlandsk «du må ikke sove!» Konserten var skjemmet av teknikktrøbbel og dårlig oppmøte, men hadde likevel noe akutt ved seg – både i den rytmiske lekenheten og i de dypt alvorlige tekstene.

Alvor og latter var også effektivt forent i Festiborgs satsning for lokale skuespillertalenter: Premieren på Gutten av Kristofer Grønskag. Det unge skuespillerlaget imponerte her med et krevende tekstmateriale og programmererne imponerte med å sette opp et stykke som på ingen måte undervurderte ungdommenes kapasitet. En satsning som denne, sammen med designprofilen og det billige festivalpasset for tenåringer, befester inntrykket av at kunstneriske ledere Patrik Stenseth og Sjur Marqvardsen virkelig mener at teater+ungdom=sant.

 

De Grønne fikk stående applaus på Festiborg. Foto: Marie Bergby Handeland.

Alder ingen hindring

For denne skribenten var det imidlertid én forestilling som kanskje mer enn de andre beviste at kunstnerisk mot lønner seg: De Grønne av koreograf Marie Bergby Handeland ble vist i teaterteltet på et vrient tidspunkt: Kl. 16 en fredags ettermiddag. To av danserne er i 70-åra, og danser på måter som gjerne skaper litt flau stemning, likevel er det stående applaus å få. Skjelving, ubalanse, «fjollete» gledesdans, teite «moves»: «Nå skal jeg danse FNs klimarapport» forteller Hallvard Surlien, før han bryter ut i amatørmessig samtidsdans.

Jeg smilte, lo og ble rørt, og jeg var ikke aleine. Det ville i utgangspunktet ikke ha falt meg inn at denne forestillingen kunne «passe for ungdom», men det syntes det som den gjorde til fulle. De grønne gjorde noe av det god scenekunst gjør: Den stiller kropper – eller mennesker – opp på en scene så andre får se. Vi ser svakhet og styrke, mot og sårbarhet, samspill og solistutbrudd. Forestillingen er en effektiv protest mot det glatte, sterke, velbalanserte og velsmurte. Kanskje trenger ungdom i alle aldre akkurat den påminnelsen: Vi både tåler og liker å se deg som du er.

I skyggen

Ett skår i festivalgleden var det: Jeg ble slått av hvor få mennesker som fikk med seg denne godbiten. Riktignok var det større oppmøte på kveldenes konserter, men det er en fare for at FestiBorg har havnet i skyggen av Sarpsborgs påkostede, men dårlig lokalt forankrede 1000-årsfeiring tidligere på sommeren. Det er desto større grunn til at kunstnerisk ledelse på FestiBorg står på videre som de gjør – så kan de bryte med inntrykket av at Sarpsborg er en by som ikke helt får til å ta vare på profesjonell kunst. I det minste er FestiBorg nå blant fylkesvinnerne på å våge det nyskapende og unge.