Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Hektisk nostalgi

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 30. januar 2019

Jørgen Moes vei nummer 13 er en fortelling om å motsette seg endring. Men der boken forteller oss at endring ikke trenger å være så fælt likevel, konkluderer teaterforestillingen med det motsatte.

↑ Tor Åge Bringsværds billedbok Jørgen Moes vei nr. 13 er blitt til teater på Brageteatret. Foto: Dag Jenssen.

Jørgen Moes vei nr. 13 forteller historien om et gammelt trehus som opplever at hagen blir revet for å bli parkeringsplass. Nabohusene erstattes av en bank og et supermarked. Og snart er det hans tur. Huset Jørgen Moes vei nr. 13, som er den besjelede hovedkarakteren, klamrer seg fast og slåss med gravemaskinene. Han oversvømmer nabolaget og setter spikerne i huset på vranga, men ingenting hjelper. Når han til slutt må innse nederlaget, kommer det masse fugler han er blitt venn med og løfter ham ut i skogen der livet etter døden kan begynne.

Tor Åge Bringsværds billedbok Jørgen Moes vei nr. 13 kom ut i 1973 og er illustrert av Thore Hansen, mannen som også illustrerer Bringsværds bøker om sjøormen Ruffen. Når Brageteatret tar tak i denne lille, pene boken og lager teater for Den Kulturelle Skolesekken i Buskerud, er det det eventyrlige i besjelingen av huset som er inngangen. Men for å formidle eventyret har de laget en dramaturgisk ramme som skaper en del forvirring, og det poetiske i Bringsværds nostalgi forsvinner til fordel for en litt masete bevaringsideologi som ikke engang klarer å forsvare bevaringen.

Jørgen Moes vei nr. 13


Skrevet av Tor Åge Bringsværd

Dramatisering og regi: Mats Eldøen

Scenografi: Gjermund Andresen

Rekvisittmaker: Kristine Omlid

Dramaturg: Oda Radoor

Med: Vilde Johannessen og Emilia Oldani

Illustrasjon: Thore Hansen

Billig rivning

Jeg ser forestillingen sammen med tredje og fjerde klasse på Fjell skole i Drammen. I starten kommer to vimsete kvinner inn på scenen. De er der fordi de skal rive teatret, forteller de oss, og noen av elevene blir skuffet helt på ordentlig når de først får beskjed om at det derfor ikke blir noen forestilling den dagen. Teatret skal rives, sånn er det. De skjønner det vel likevel raskt, det blir ikke noen rivning på ekte, for dette er en del av forestillingen. Slik blir barna geleidet forsiktig inn i teateruniverset. Det er likevel her, helt i begynnelsen, at jeg begynner å miste tråden. De to kvinnene på scenen er businesskledd, og tilhører en bedrift som skal rive teatret uten at det finnes noen årsak til det utover at den ene, som er sjefen og heter Bo, har veldig lyst til det. Den andre, Møne, jobber åpenbart i samme rivningsbedrift, men hun blir veldig lei seg når hun får høre at teatret skal rives. Hun blir så lei seg at hun gråter høylytt. Hun hulker massive hulk på teatralt vis. Barna ler, men det føles ganske billig. Gråtingen bidrar ikke med noe utover denne latteren, og motivasjonen er ganske utydelig.

Det utydelige i denne rammefortellingen fortsetter. Det er ikke så lett å forstå hvorfor teatret liksom skal rives, men Bo forteller at det er akkurat som barndomshjemmet hennes, Jørgen Moes vei nr. 13, og mens de venter på at rivningsfolka skal komme, kan hun godt fortelle den historien. Det legges dermed opp til at det er noe i fortellingen om huset som skal være motivasjonen for den rivningen som skal foregå om 45 minutter, men denne koblingen forblir vag.

Jeg får følelsen av at de ikke har turt å stole på styrkene i de nedtonede partiene, og derfor kontrasterer dem med litt for mye overdrevent tøys og publikumsfrierier istedenfor å søke en bedre balanse.

Styrken i det nedtonede

Det er når de setter i gang med den faktiske fortellingen at forestillingen blir best. Skuespillerne lar huset bli til av noen kofferter. Det er enkelt og pent, og når de stille og forsiktig åpner vinduene i huset hører jeg barna bak meg si: ”Oi, så kult!” De sitter helt stille, og jeg hører et: ”Wow!” Det er i de små tingene, de som er gjennomtenkt for å vise teatret fram, kommunisere direkte med barna og etablere eventyret at kvalitetene finnes. For det er veldig fint der huset vekkes til liv og sakte, men sikkert blir mindre koffert og mer hus. Det samme gjelder andre objekter de klarer å gi liv til. Det er lekent og treffsikkert.

Skuespillerne beveger seg inn og ut av fortellingens rammer. Forestillingen fungerer aller best når uttrykket er neddempet og forsiktig og når dette balanseres opp mot den litt mer voldsomme leken som kommer innimellom. De to skuespillerne, Vilde Johannesen og Emilia Oldani, har god kontakt med publikum, men forestillingen stanger i sine uklare motivasjoner og svake karakterer. Det at handlingene ikke er gitt tilstrekkelig motivasjon, gjør at karakterene virker ufullstendige og handlingene deres tilfeldige. Jeg får også følelsen av at de ikke har turt å stole på styrkene i de nedtonede partiene, og derfor kontrasterer dem med litt for mye overdrevent tøys og publikumsfrierier istedenfor å søke en bedre balanse.

Skuespillerne beveger seg inn og ut av fortellingens rammer. Forestillingen fungerer aller best når uttrykket er neddempet og forsiktig og når dette balanseres opp mot den litt mer voldsomme leken som kommer innimellom. Foto: Dag Jenssen.

I boken finnes det en kritikk der vi kan ta med oss. I forestillingen finner jeg ingen kapitalismekritikk eller noe samfunnsperspektiv

Antikapitalisme og nostalgi

Det gamle trehuset får nytt liv i skogen fordi Bo og Møne tillater seg å drømme om det, og denne innsikten gjør at teatret, heldigvis, ikke rives. Siden det ikke eksisterte noen annen grunn til å rive det enn at noen hadde lyst, var det jo lett å ombestemme seg. I boken til Bringsværd er det en grunn til at de gamle husene rives og det bygges nye av stål og betong. Det er en samfunnsutvikling der storkapitalen vinner fram. Selv om nostalgien også i boken blir litt i overkant dominerende og det skapes en uforløst motsetning mellom det koselige trehuset og den forferdelige betongen, finnes det en kritikk der vi kan ta med oss. I forestillingen finner jeg ingen kapitalismekritikk eller noe samfunnsperspektiv. Det hadde jo vært en glimrende anledning til å diskutere ulike perspektiver på samfunnsutvikling, et samfunn barna skal utvikle og skape, istedenfor å rote motivasjonene vekk i tøysespill.

Når jeg går ut av Brageteatret på Grønland i Drammen, er jeg i en av de nyutviklede bydelene der industri er blitt borte til fordel for boliger, kultur, utdanning og handel. Det er selvfølgelig ikke søte og koselige trehus de har revet for å bygge denne byen. Men mitt inntrykk er at Drammen har hatt svært godt av den sentrale byutviklingen med nye rom for menneskene å oppholde seg i. Kanskje går det bare en faen i meg, men når jeg ser på glasset og betongen i de nærliggende byggene, tenker jeg at det finnes endring som er til det gode. Det er ikke glassets eller betongens skyld om vi får et kaldere samfunn, og det er ikke trehusene som sikrer varmen. Samfunnet og boligstrøkene våre må stadig vekk utvikles, endres og bevares, og vi må vite hvorfor vi gjør det. I forestillingen er de flinke til å fortelle eventyr, men roter seg vekk i intensjonen. Kanskje er det sånn med samfunns- og byutvikling også, det er ikke nok å beherske et håndverk hvis vi ikke vet hvorfor vi skal utføre det.

Annonser

Stikkord:
· ·