Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

– Hele gruppa hjelper hverandre

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Artikkel,

PUBLISERT

onsdag 6. november 2013

Nyskapende visuelt og fysisk teater med barn og ungdom i rollene er fortsatt mangelvare på norske scener. I forbindelse med avviklingen av Assitej-festivalen 2013 har NIE, i samarbeid med den belgiske regi-/korografiduoen Caers og Thuwis, produsert en remake av den belgiske ungdomsteatersuksessen «Rennens» (2008), med norske ungdommer på scenen.

↑ Foto: Iva Moberg

«LØP» er en cross-over dans- og teaterperformance. Prosjektet inkluderer barn, ungdom og voksne både med og uten kunstnerisk erfaring. Under Assitej-festivalen ble forestillingen fremført av atten gutter og en jente fra Akershus, Østfold og Vest-Agder.

Duoen bak, Caers og Thuwis, er kjent for sin bruk av ikke-profesjonelle ungdommer på scenen sammen med profesjonelle dansere, noe man kan se i tilsvarende verker av Junges Ensemble Basel, Kopergietery og Junges Ensemble Stuttgart.

Fakta


«LØP» (NO)

NIE/Caers/Thuwis

Koreografi: Ives Thuwis, Gregory Caers og Simon de Winne

Medvirkende: 19 barn/ungdommer/voksne fra Akershus, Østfold og Vest-Agder

Prosjektleder: Kjell Moberg og Dagfinn Tutturen

Varighet: 50 min.

Multisalen

Assitej Norges ungdomsfestival i Kristiansand ønsker å formidle eksistensiell scenekunst, livsbejaenhet, engasjement og innsikt, skape en inkluderende, utfordrende og inderlig festival og utforske humanistiske og kunstneriske problemstillinger.

Forestillingen starter i mørket, til lyden av massiv applaus og jubel som fra en stor tribune. Så begynner en rytmisk, elektronisk musikk, og lyset går på. Vi ser en tett gjeng målrettede, skjortekledde gutter og menn som går i samlet flokk fram mot publikum, snur og går tilbake, om og om igjen. Dette gjentas til det nesten blir meditativt å se på, hele tiden med det samme fokuserte blikket hos utøverne. Gruppen har et sterkt driv, som om det er et underliggende element av konkurranse dem imellom, og som om de er på vei mot samme sted, men med ulike forutsetninger. Gradvis sprer gruppen seg utover, og begynner etter hvert å gå i utakt.

Foto: Iva Moberg

Med den kontinuerlige gåingen som base, introduseres etter hvert individuelle og kollektive brudd. Koreografien utvikler seg med ulike elementer som slår gjennom utøverne som plutselige bølger og forsvinner igjen. Formasjoner og hendelser oppstår og forsvinner. Utøverne begynner gå i utakt, et individ stopper, alle bryter plutselig ut i jubel, det oppstår et element av slow motion. Langsomt bygges forestillingen mer ut og bruddene blir større.

Et kaos oppstår, guttene begynner å løpe, de stanser plutselig og bryter ut i sang, én etter én faller mens en annen styrter reddende til, de snubler rundt som på et skip i storm, det oppstår tilløp til slåsskamper. Koreografien og de visuelle bildene er åpne for publikums tolkning. Men stemningen er gjennomgående ladet, og med sterke elementer av både kamp, samhold og konkurranse.

– Jeg tenker at jeg holder på en hemmelighet

Undertegnede møtte regissør Gregory Saers og seksten år gamle Andreas Randøy fra Kristiansand, som er skuespiller i forestillingen. Andreas går på dramalinja på Vågsbygd videregående og har vært med i flere teaterproduksjoner tidligere. Han forteller at han ble headhuntet, men han vet ikke helt hvem som tipset produsentene om ham:

Jeg synes dette er veldig gøy å være med på. Jeg har aldri gjort en så fysisk forestilling tidligere, så det er en helt ny erfaring. Jeg tror alle som er med og spiller i «LØP», leser forkjellige ting inn i det vi gjør. Forestillingen er på en måte unik for alle skuespillerne, og det er veldig spennende.

– Kan du dele noen av de indre bildene du bruker selv når du spiller?

– Jeg tenker at jeg holder på en hemmelighet. At jeg egentlig er veldig farlig, men prøver å skjule det. Utover i forestillingen blir jeg så utslitt at den eneste måten å komme seg videre på er å bruke ekte sinne. Forestillingen er jo veldig krevende fysisk. Alene hadde vi nok ikke klart det, hele gruppa hjelper hverandre. Noen av de minste blir helt tomme for krefter etter hvert, og da må vi andre løfte opp energien og motivere dem. Da klarer de det likevel.

– Har det vært vanskelig å lære alt på bare 10 dager?

Ja. Men de har vært veldig flinke til å lære bort. Så egentlig har det gått veldig greit.

Ønsker mange tolkningsmuligheter

– Gregory Caers, kan du fortelle litt om bakgrunnen for forestillingen?

Den opprinnelige forestillingen ble laget i Kopergietery, et barne- og ungdomsteater i Kent i Belgia. Her samarbeider profesjonelle kunstnere med barn og ungdom i forestillingsprosessen, slik at forestillinger for barn og ungdom også slipper barn og ungdom til på scenen. Vi jobber stort sett med en fysisk tilnærming, et uttrykk som befinner seg i grenselandet mellom dans og teater.

– Hvorfor har dere valgt å jobbe med denne tilnærmingen?

– Opprinnelig produserte jeg mer tekstbaserte stykker, men siden Ives (Thuwis) er koreograf, har vi som duo blitt inspirert til å jobbe mot et litt annet scenespråk.

– Hvordan er dette å være med på for barna, er det lettere eller vanskeligere for dem å forstå et fysisk uttrykk?

– Jeg vet ikke om det er lettere, for arbeidet er jo ofte abstrakt i større grad, men samtidig er barna veldig flinke til å skape sine egne bilder og historier. Sannsynligvis har de også ulike oppfatninger av hvilken historie de forteller i forestillingen. Men det gjør ingenting for oss. Ikke at vi ikke ønsker å formidle noe konkret, men vi ønsker en stor grad av fortolkningsmuligheter.

– På hvilken måte er barna medskapere i prosessen?

– Vi prøver å gi ledende oppgaver som er åpne for barnas fortolkning. Bakgrunnen for en av koreografiene var en oppgave hvor vi ba barna gå sammen i grupper og lage en koreografi som kun skulle bestå av hopp, men i minimum tre ulike retninger på flere forskjellige måter. Deretter satte vi sammen utvalgte elementer, og resultatet ble utrolig bra. Vi jobber også mye med å gi barna indre bilder og motivasjoner for bevegelsene. Det skaper et tydeligere fokus og gir en helt annen dybde til bildene.

Kan spilles i mange land

– Hvordan ble forestillingen til?

Her i Kristiansand var det jo en remake, så barna fikk veldig tydelige instrukser. Men opprinnelig ble ideen til i Kent en dag vi var slitne og faktisk hadde gått litt tom for ideer.

Da ba vi bare barna begynne å gå i en gruppe frem og tilbake på scenen i samme rytme, som en konsentrasjonsøvelse. Men visuelt sett så vi med en gang at dette var en interessant idé. Etter et par timer ble vi veldig inspirert og begynte å undersøke konseptet videre. Ganske tidlig skjønte vi at vi denne gangen kun ønsket å bruke gutter og menn, og at vi ville ha med et element av konkurranse og «survival of the fittest», samtidig som vi ville ta litt av den ofte barske sjargongen gutter imellom på kornet.

– Men dette er ikke første gangen dere lager en remake av «Rennens»?

– Nei. Vi lagde en remake i Asia i fjor, og turnerte i Japan, Taiwan og Korea. Det at forestillingen er nesten uten ord, gjør at vi lett kan spille den i mange ulike land, avslutter Caers.

Foto: Iva Moberg

Annonser
Stikkord: